CIA er neppe spesielt opptatt av pornoblader, men i desember 1977 laget etterretningsorganisasjonen et memorandum om den kommende marsutgaven av magasinet Penthouse. Den inneholdt oppsiktsvekkende påstander, i en artikkel ført i pennen av Tad Szulc, tidligere utenrikskorrespondent i The New York Times.

Szulc hevdet at den vesttyske regjeringen brukte et privat selskap, OTRAG, som front for å realisere sitt eget hemmelige krysserrakettprogram. Intet mindre. På toppen av det hele var «tidligere SS-offiserer» involvert.

Hvordan kunne dette ha skjedd?

Rakettdrømmer

Romalderen startet i Tyskland under andre verdenskrig, da ingeniør Wernher von Braun konstruerte verdens første ballistiske missil, V2. Krigens seierherrer innså nyvinningens geopolitiske betydning og rekrutterte von Braun. Han endte opp som underdirektør i Nasa.

I etterkrigstidens Vest-Tyskland vokste en ny generasjon av romfartsentusiaster opp, selv om landet var ribbet for rakettindustri. En ung mann fra Stuttgart, Lutz Kayser, ba von Braun om råd: Burde han bli astronaut eller rakettingeniør?

«Du er for lang og tung til å bli astronaut. Vi trenger lette folk», svarte von Braun. Ergo tok Kayser det han selv kalte «den enkle veien» – og ble rakettforsker.

Fra 1965 eksperimenterte han og medstudentene med rakettmotorer og ulike former for eksplosive drivstoffkombinasjoner. Samtidig deltok Vest-Tyskland i ELDO-programmet (The European Launcher Development Organisation), som skulle gi europeiske land kapasitet til å utplassere satellitter i verdensrommet. Men rakettene led av mange kritiske feil, og pinlig nok var det ofte det vesttyske modulleddet som sviktet.

Etter å ha spandert 2,5 milliarder tyske mark på den europeiske satsingen, syntes næringsminister Karl Schiller det var på tide å prøve alternative løsninger.

Asparges-konseptet

Studentgruppen i Stuttgart søkte om prosjektmidler og fikk et tilskudd på 3,5 millioner mark. Kaysers stab konsentrerte seg om å utvikle en billig teknologi.

I 1972 presenterte de konseptet sitt: Flere små raketter ble buntet sammen – «som asparges» – for å få den nødvendige effekten. Jo flere enkeltdeler som var masseprodusert hyllevare, jo bedre. For eksempel ble modifiserte vindusviskermotorer fra Volkswagen brukt til å drive ventilene som injiserte rakettdrivstoffet.

Drivstoffvalget gjenspeilet budsjettfilosofien. Den dyre, raffinerte parafinvarianten RP-1 (brukt i «Sojus»- og «Saturn»-rakettene) ble erstattet med en blanding av diesel og salpetersyre.

Det var radikalt kostnadsbesparende, men det europeiske romfartssamarbeidet valgte likevel å satse på den franske «Ariane»-raketten.

«Hvis vi ikke får flere forskningsmidler, får vi gå videre som et kommersielt foretak», konkluderte Kayser.

17. oktober 1974 ble historiens første private romfartsselskap, OTRAG (Orbital Transport- und Raketen-Aktiengesellschaft), stiftet. Wernher von Braun takket nei til styrelederposisjonen, men anbefalte Nasa-kollega Kurt Heinrich Debus. (Både von Braun og Debus hadde hatt rang som SS-offiserer under verdenskrigen, noe Szulc skulle bruke som triggerfaktor i Penthouse-artikkelen.)

Deretter begynte jakten på en oppskytingsbase. Den måtte ligge utenfor Vest-Tyskland, siden fredsavtalene etter andre verdenskrig helt spesifikt forbød oppskytning av langdistanseraketter fra tysk territorium. Og den burde ligge nær ekvator, hvor jordrotasjonen er på sitt sterkeste og kan «hjelpe» rakettene ut i verdensrommet.

Jungelbasen

Valget falt på Zaïre (som skiftet navn til Den demokratiske republikken Kongo i 1997). Landets diktatoriske president, Mobutu Sese Seko, beundret tysk teknologi og likte prestisjen et romprogram medførte. Han så nytten i satellittovervåking av landets lange og krevende grenser.

I 1975 signerte partene en avtale som skulle gjelde til 2025. OTRAG fikk fritt disponere et tynt befolket område på 100 000 kvadratkilometer (tilsvarende arealet til DDR) i det sørøstlige hjørnet av landet.

Basen ble anlagt på det 500 meter høye platået Kapani Tono i den daværende provinsen Shaba (tidligere Katanga). Det var 400 kilometer med tykk vegetasjon til nærmeste storby.

Zaïre ga geografisk mening, men i et politisk og diplomatisk perspektiv var basevalget ubetenksomt. Nabolandet Angola var alliert med Sovjetunionen, som reagerte negativt på nyheten. Snart sirkulerte rykter om at dette var et militært prosjekt. Franskmennenes skepsis hadde økonomiske begrunnelser. OTRAGs billigløsninger kunne gjøre selskapet til en ubehagelig konkurrent for «Ariane»-rakettene.

Testoppskytningene gikk derimot etter planen. Raketten som steg til værs 17. mai 1977, besto kun av to moduler, og filmopptakene ble vist på nyhetssendinger over hele kloden.

Uforsiktige salgsargumenter

Etter den andre vellykkede testoppskytningen annonserte Kayser full operativ drift innen 1981, med ti kommersielle oppskytninger pr. år. Han kunngjorde også at selskapets største bærerakett ville koste halvparten av Nasas romferge eller Esas «Ariane 1».

I tillegg sa rakettentreprenøren ting som var mer uforsiktig enn han kanskje innså. Kayser lovte satellitter «til alle». Dette bekymret amerikanerne og russerne. De måtte nødvendigvis godta motpartens overvåkingsprogrammer, men ville ikke ha fullt frislipp på feltet.

Medieoppmerksomheten rundt OTRAG begynte å bli påfallende problematiserende. En fransk TV-reportasje introduserte Kayser slik: «Er denne mannen farlig? Det er spørsmålet. For noen er han en sjarlatan. For andre et geni. Lutz Kayser er romfartsindustriens mest kontroversielle navn.»

Andre presseoppslag omtalte basen som «OTRAGs kolonirike», terpet på V2-historikken eller viste til styrelederens SS-bakgrunn.

Den amerikanske vitenskapsjournalisten og romfartshistorikeren James Oberg mener at det ble ført en sovjetiskledet desinformasjonskampanje mot OTRAG på slutten av 1970-tallet, som deler av vestlig presse plukket opp. Oppslaget i magasinet Penthouse brakte videre og kombinerte de mest spekulative innslagene i rykteflommen.

I et intervju med den tyske TV-kanalen ZDF i 1978 kommenterte Kayser den nærgående interessen: «Noen ganger skulle jeg ønske vi ble tatt mindre på alvor, spesielt politisk. Motstanderne våre anklager oss for å utvikle våpen fordi de vil forhindre et privat selskap i å utstyre land i den tredje verden med telekommunikasjon- og overvåkingssatellitter», sa Kayser.

Samtidig økte spenningen i det sørøstlige hjørnet av Zaïre, hvor venstregeriljaen FLNC (Front de libération nationale congolaise) mobiliserte. Den var aktiv på begge sider av grensen til Angola, men medlemmene hadde opphav i Shaba-provinsen, der rakettbasen lå. Nå hevdet de at «tyskerne bygger raketter for Mobutu». Medard Mbaka, en talsperson for FLNC, erklærte foran TV-kameraene at «OTRAG er en fiende som må fjernes». Basen i Kapani Tono mottok et radiosendt ultimatum som forlangte at staben forlot landet innen tre måneder. Trusselen førte til at sikkerhetsstyrker ble fløyet inn.

Omtrent samtidig, 11. mai 1978, stormet rundt 4000 FLNC-soldater grensebyen Kolwezi, hvor 800 europeere ble tatt som gisler. Ytterligere 2500 opprørere rykket frem i andre deler av distriktet.

Etter at fransk assistanse, inkludert fremmedlegionen, ble fløyet inn en uke senere, startet slaget mot FLNC-styrkene for alvor. Angrepene nådde aldri rakettbasen. Men sikkerhetssituasjonen i hele regionen ble påvirket. Etter fire dagers kamper var gislene frigitt og FLNC-opprørerne jaget på flukt.

Bitter epilog

Kort tid etter, 5. juni, var det duket for en tredje testoppskytning. Mobutu og flere ministre var til stede. Det internasjonale presseoppbudet var stort. Alt gikk galt. Raketten styrtdykket og eksploderte i jungelen nedenfor platået. Amerikanerne, russerne, franskmennene (og angivelig vesttyskerne) benyttet anledningen til å diskreditere Kaysers selskap, OTRAG. Slaget om Kolwezi hadde dessuten demonstrert hvor avhengig Mobutu var av militær støtte fra vestlige makter. Kontrakten ble sagt opp, og i 1979 måtte rakettingeniørene forlate Kapani Tono.

Sagaen fikk en bitter epilog. Etter å ha blitt avvist av Brasil og Frankrike gjorde Kayser igjen en avtale med en afrikansk autokrat: Muammar Gaddafi. I Libya ble konspirasjonsteorien om selskapet nesten realisert, siden Gaddafi faktisk ønsket seg en militær rakettkapasitet. Men prosjektutviklingen stagnerte, og selskapet ble offisielt avviklet i 1987. Libya konfiskerte alt av raketter og utstyr, i håp om en fremtidig gjenopptagelse av programmet. Det skjedde aldri.

Valgene av samarbeidspartnere gjorde ham kontroversiell, men Lutz Kayser var hverken ideolog eller idealist – og heller ikke realist. Som ingeniør var han nytenkende og ambisiøs, men politisk sett naiv.

Han forsøkte å etablere seg på et felt med avgjørende strategisk betydning, uten aksept fra eller kontrakter med noen av stormaktene – slik SpaceX skulle få.

Kilder: «Fly Rocket Fly» (2018), dokumentarfilm av Oliver Schwehm. (Kan leies på: vimeo.com/ondemand/flyrocketfly), otrag.com, cia.gov/readingroom, reason.com, jalopnik.com, muellerfreitag.com, theweek.in, wikipedia.org