Antananarivo, Madagaskar. Ramanambero skuffer tørre blader opp på det nesten to meter høye byggverket. Det vi ser, er bare toppen av isfjellet. Det meste finnes der nede under jorden. Nærmere bestemt et titall eukalyptustrær som skal forvandles til kull. Det har tatt Ramanambero to uker å legge alt på plass og bygge opp kullmilen. Nå skal han snart tenne på.
Rundt ham ser man restene av en skog. Store fliser spriker som åpne sår fra stubber der høye trær tidligere skjøt opp mot himmelen. Ramanamberos kollega Bruno Ramambazafy har bodd her på denne kollen i nesten et år.
Fakta |
Madagaskar.Hovedstad: Antananarivo (1,3 millioner). Innbyggertall: 25 millioner. Språk: Gassisk og fransk. Forventet levealder: 65 år. Andel under FNs fattigdomsgrense: 70 prosent (2012). Selvstendighet: 1960 (fra Frankrike). BNP pr. pers.: 4044 kr (I Norge: 650 000 kr). Viktigste eksportvarer: vanilje, nellik, nikkel. Kilder: Observatory of Economic complexity, Verdensbanken
Trekull./ Består i hovedsak av grunnstoffet karbon og fremstilles ved å varme opp tre med begrenset tilgang til oksygen (tørrdestillasjon). / Trekull antennes lett, brenner uten flamme og når høyere temperatur enn ved. / Trekull var viktig i Nord-Europa frem til 1950-tallet. I dag er 2,4 milliarder mennesker, først og fremst i Afrika sør for Sahara, Sør-øst-Asia og Sør-Amerika avhengige av trekull for varme og matlaging. / Det uformelle trekullmarkedet sysselsetter globalt rundt 40 millioner mennesker og produ-serer årlig rundt 52 millioner tonn trekull. Befolkningsvekst og urbanisering antas å føre til økt behov for trekull de nærmeste tiårene. Kilder: NE, Denis Legeay på Agro-sylviculture autour d’Antananarivo.
|
– Da vi kom hit, så det likedan ut her som det gjør der borte, sier han og peker på de tett skogkledde kollene noen hundre meter borte.
– Når vi er ferdige her, kommer vi sannsynligvis til å flytte videre til en annen kolle og gjøre det samme der, men det er opp til jordeieren, det er han som er sjefen vår.
Ifølge en rapport er mellom 40 og 50 prosent av alle Madagaskars naturskoger forsvunnet siden 1950-tallet, og det oppgis at bare 10 prosent av øyas opprinnelige vegetasjon er igjen. Den utbredte bruken av trekull er blant årsakene som har bidratt til dette.
I Skandinavia var trekull vanlig frem til 1950-tallet, da bruken minket og det såkalte kullbrenneryrket forsvant. I dag står Europa for mindre enn 2 prosent av det globale forbruket av trekull.
I andre deler av verden ser det annerledes ut. En tredjedel av verdens befolkning – 2,4 milliarder mennesker – regnes som avhengige av trekull eller ved for varme eller til matlaging. På grunn av befolkningsveksten antas det at bruken av trekull vil øke i flere tiår fremover.
Langsom prosess. Ramanambero har bygget kullmiler og produsert trekull siden han var 20 år. Men 50-åringen er likevel litt nervøs. Han har nylig fått jobb hos en ny sjef som har gjort det klart at han forventer seg en rask produksjon.
Ramanambero tenner fyr på noen tørre blader og tynne kvister. Når ilden har fått tak, trykker han den ned i et lite hull mot kullmilens indre, ned mot trestammene som skal forkulles.
Hensikten med en kullmile er å skape en langsom og oksygenfattig brann. Tremassene nede i gropen utsettes for høye temperaturer, men mangelen på oksygen gjør at det ikke blir åpne flammer. I stedet for å brenne opp, omgjøres trematerialet til trekull.
Brenselet er populært blant annet fordi det brenner lengre og gir høyere varme enn vanlig ved. Det er altså perfekt for mennesker i et land som Madagaskar der bare 15 prosent har tilgang til elektrisitet.
Når røyk siver ut på toppen av kullmilen, skuffer Ramanambero på mer jord. Alt må være i balanse. I opptil ti dager skal ilden ulme der inne uten at den hverken får for mye fart eller slukker av fullstendig oksygenmangel.
– Jeg har opplevd at ilden tar for godt tak, og at hele kullmilen kollapser. Da går flere ukers arbeid tapt, sier Ramanambero.
Umulig å forby. På sitt kontor i Antananarivos universitetsområde, langt fra Ramanamberos virkelighet på den flathugde kollen, sitter franskmannen Denis Legeay med nesen i en rapport som hans eget EU-finansierte prosjekt står bak.
Den delen av jobben hans som handler om trekull, går ut på å tilfredsstille befolkningens behov for energi. Han lister opp statistikk: Hvert år brukes 230 000 tonn trekull i området omkring Antananarivo, 85 prosent av den urbane befolkningen er avhengige av trekull i sin hverdag, og omkring 10 prosent av trekullet som brukes i hovedstadsområdet, kommer fra noen av landets få gjenværende naturskoger.
Andre som arbeider med eller forsker på trekull, legger større vekt på miljøaspektene. Fyring med trekull og ved står for opptil 7 prosent av menneskehetens utslipp av drivhusgasser. Produksjonen reduserer de naturlige skogsområdene. Og når det gjelder helseaspektene: I hjemmet brennes kullet innendørs og forårsaker hvert år titusenvis av dødsfall. Ikke minst rammes små barn som befinner seg sammen med sine mødre på de små, røykfylte kjøkkenene.
Med milliarder av mennesker som er avhengige av trekull verden rundt, er det vanskelig å drive gjennom forbud eller prosjekter som har til hensikt å erstatte det med andre energikilder.
Denis Legeay arbeider i stedet for å forbedre produksjonen og bruken av trekull. Blant annet oppfordrer han jordeiere til å plante hurtigvoksende eukalyptustrær. Den importerte tresorten gjenskaper riktignok ikke økosystemene man mistet da de opprinnelige skogene ble hugget ned, men ifølge FNs jordbruksorganisasjon FAO kan plantingen minske hugsten av de få naturskogene som fremdeles er igjen.
Neste steg i kjeden er å utdanne arbeidere som Ramanambero. Videreutviklede versjoner av kullmiler kan spare trevirke og utvinne større mengder trekull.
Dårlig betalt arbeid. Denis Legeay ser dessuten mer akutte problemer. Blant annet selges trekull for billig på Madagaskar.
– Prisen folk betaler gjenspeiler ikke de faktiske kostnadene ved produksjonen, sier han og fortsetter:
– Man betaler ikke for gjenplantingen av skogen som brukes, og de som produserer trekull, får for lite betalt. Det er ganske enkelt ikke holdbart, sier Denis Legeay.
«Man betaler ikke for gjenplantingen av skogen som brukes, og de som produserer trekull, får for lite betalt. Det er ganske enkelt ikke holdbart.»
Tilbake hos Ramanambero og hans kolleger på kollen forstår vi hvorfor. Om mer enn en uke, når kullmilen har brent ferdig, kommer han til å få omtrent 40 sekker ferdig trekull
å levere til sjefen sin. For dem kommer han til å få cirka 350 kroner. Det er lønnen etter flere ukers hardt arbeid.
På kollen bor han i sitt spartanske A-formede skur bygget av trepinner, søppelsekker og tørket gress. Arbeidet er så fysisk krevende at han til tross for den ekstremt spartanske boligen likevel sover natten igjennom. Føler han seg ensom, synger han litt for seg selv.
Dette er hans jobb, og det er slik han forsørger seg, og det er ingen god idé å klage, mener han. Derimot er han tydelig på at hans sønner ikke skal ta over etter sin far.
– Nei, det er et veldig hardt arbeid. De ville aldri ha gjort det, og det vil ikke jeg at de skal heller, sier han.
Vi tar Ramanambero i den trælete arbeidshånden og tar farvel før vi går nedover skråningen. De opptråkkede stiene dekkes av en matte av små, svarte fliser – rester fra hundretalls sekker med trekull som er båret ned fra kollen det siste året.
Den dumpe lyden av økser som treffer trestammer høres på avstand når vi lukker bildørene og begynner ferden inn mot Antananarivo.
Betydelig utgift for fattige. Langs en smal gate med grov og ujevn brosteinsbelegning ligger Ravaka Rasafjarosas' trekullbutikk. Den består egentlig bare av en bås der et titall sekker med kull er stablet i høyden. De øverste stikker over taket på huset ved siden av.
– Vi startet trekullutsalget fordi min manns lønn som bussjåfør ikke strekker til, sier hun.
Mens Ravaka Rasafjarosas' egne barn er på vei til skolen, er den 13 år gamle jenta Hermine igjen og hjelper til med kull-salget. Hun har aldri gått på skolen, og hun unnviker å svare på spørsmål om hvorfor hun ikke bor sammen med sin egen familie. Men hun forklarer gjerne hvordan kullsalget foregår.
– Mange kommer hver dag. De kjøper den mengden kull de trenger for å lage mat. Men siden prisene har gått opp, kjøper de mindre, og de klager over at det er dyrt.
25-årige Rasoarimalala Volatina Narindra forlater kullboden med en liten plastpose med kull i hånden. Hver dag bruker familien trekull som koster dem cirka tre kroner. Det er en betydelig utgift for familien som lever av hennes manns daglige inntekt på rundt ti kroner.
«Det beste med kull er at vi har råd til det, og det er dessuten bedre enn ved fordi det kan brenne en lang stund uten at man trenger å legge på mer, så man kan gjøre andre gjøremål samtidig.»
– Vi har alltid brukt kull, helt siden jeg var liten. Det beste med kull er at vi har råd til det, og det er dessuten bedre enn ved fordi det kan brenne en lang stund uten at man trenger å legge på mer, så man kan gjøre andre gjøremål samtidig, sier hun.
Mye å vinne på smartere løsninger. Også i denne enden av trekullskjeden – hos konsumenten – er det mulig å spare både penger, skog og utslipp av drivhusgasser. Denis Legeay løfter opp en rund kullovn på skrivebordet sitt. Det er en solid liten sak kledd med et ti centimeter tykt lag av leire på innsiden. Det isolerende laget gjør at ovnen holder varmen og bruker nesten 30 prosent mindre trekull. Det ville vært en betydelig innsparing for Rasoarimalala Volatina Narindra, om hun bare fikk råd til å kjøpe en ny ovn.
Med bedre teknikker langs hele kjeden, fra kullmiler til forbruket i hjemmet, ville utslippene kunne bli redusert med 80 prosent. Hittil har Denis Legeay utdannet noen lokale kullprodusenter og solgt 60 000 energismarte ovner. Fremtiden vil vise om utviklingen kan nå de milliarder av menneskene som bruker trekull i hverdagen.
Hjemme hos kullselger Ravaka Rasafiarosas er det på tide å lage søndagsmiddag. Hermine tenner opp ilden ute på gaten før hun bærer det ulmende kullet inn til det lille rommet der maten skal lages.
At røyken hun får i ansiktet kan være skadelig, er det ingen som tenker på.
– Av og til ryker det inn i resten av huset også. Jeg er så vant til det, vi bruker jo trekull hver dag, sier hun.