Ida-Viru, Estland. Familier, par og lokale turister begir seg inn i den avsidesliggende østlige regionen Ida-Viru (eller Ida-Viruma), ved grensen til Russland, for å beundre områdets uvanlige skjønnhet. Mørke platåer med et måneaktig og apokalyptisk utseende reflekteres i det krystallklare vannet i de «blå lagunene».
Mellom de to attraksjonene, for å bryte det som ellers ville vært et drømmelignende fantasilandskap, ligger et massivt energikompleks. Anlegget har gjort store penger på det ineffektive fossile brenselet som de siste tiårene har endret det ellers monotone estiske landskapet i dette området, og gitt det en særegen og kunstig form.
I forkant av Eesti Enefits fabrikk i Auvere ses et av de store fjellene som er dannet av farlig avfall fra utvinningen av energi fra oljeskifer. Russlands krig i Ukraina har ført til store endringer i energimarkedet. Energiproduksjonen fra oljeskifer har gått ned i flere år, men siden krigens start, er produksjonen økt. Foto: Antonio Faccilongo
Energirik bergart
«Oljeskifer har ingenting å gjøre med fracking», forklarer Madis Vasser fra Green Movement, som vi reiser sammen med.
«Oljeskifer består av en sedimentær bergart som pleide å ligge på bunnen av havet. Mennesker graver den opp for å produsere både elektrisitet og olje.»
Oljeskifer utvinnes blant annet i store dagbrudd. For å produsere elektrisitet brennes steinen direkte med høye utslipp av CO₂ i atmosfæren. For å produsere olje varmes oljeskiferen opp ved høye temperaturer og har da, i det minste innledningsvis, en karbonintensitet som er en tredjedel av den fra elektrisitetsproduksjon.
Som om dette er mindre forurensende, har estiske energiselskaper investert mye i skiferoljeproduksjon, som hovedsakelig brukes i internasjonal sjøtransport.
Men estiske forskere påpeker at dersom man tar i betraktning hele livssyklusen, genererer skiferolje 40 prosent mer utslipp enn brenningen av selve oljeskiferen og mellom 20 og 75 prosent mer enn noe annet flytende fossilt brensel.
Støvet fra produksjonens smelteovner blandes med vann og sendes opp til toppen av det store platået i store rør 24 timer i døgnet. Straks dette materialet når frem, deler det seg i to – støvet legger seg på toppen, mens vannet renner nedover til det når de kunstige innsjøene ved foten av fjellet (lengst bak og foran på høyre side) – ironisk omtalt av lokalbefolkningen som «de blå lagunene». Det er ikke på grunn av god vannkvalitet, men fordi de er svært alkaliske og giftige. Alle foto: Antonio Faccilongo
Røyk stiger opp fra et kumlokk inne på fabrikktomten i Kivioli. Gassene og støvet som slippes ut fra ovnene i oljeskiferfabrikken, sprer seg til omkringliggende områder og forurenser luften og jordbruksland, og trenger dermed inn i næringskjeden. Om vinteren kan sterke vinder fra Sibir og Nordpolen føre de giftige utslippene fra energiproduksjonen over store avstander.
Store miljøkonsekvenser
Selv om oljeskifer kan finnes stort sett over hele i verden, er det få land som er like avhengig av den som Estland (oljeskifer utgjorde 73 prosent av primærenergiforsyningen i 2018 og står i dag fortsatt for 50 prosent av alle CO₂-utslippene i Estland. Det gjør landet til den tredje største karbonutslipperen i EU målt pr. innbygger, ifølge ClimateWatch). Det er kanskje bare Kina som er like avhengig av oljeskifer, og det er derfor vanskelig å finne grundige studier og fastslå den reelle trusselen for helse og miljø.
«Hver gang oljeskifer brennes, produseres hauger av aske. Med tiden danner disse haugene de enorme toppene du kan se her», fortsetter Vasser. Frem til slutten av 2019 ble denne asken klassifisert som farlig avfall. Men etter at rester fra kull-utvinning ble fjernet fra denne listen, presset oljeskiferlobbyen på til deres beryktede avfall også ble unntatt.
Området der steinbruddene ligger, som her på Kivioli-dagbruddet, blir først ryddet fullstendig, noe som ødelegger alle former for liv, fauna og flora. Deretter blir grunnen gravd opp for å utvinne oljen fra de fossile steinene. I utvinningen brukes mye vann som deretter ledes inn i disse kunstige og midlertidige bekkene. Det øker forurensningen ytterligere. Alle foto: Antonio Faccilongo
Røyk stiger opp fra skiferoljeutvinningen i byen Kivioli. Fra fabrikkene fraktes støvet blandet med vann opp til de kunstige avfallsfjellene i lange transportrør.
«Det vi vet, er at de brennende haugene er veldig forurensende, og beboerne i nærheten klager ofte over den dårlige luftkvaliteten», legger han til.
«Samtidig blir aske giftig når den blandes med vann. Faktisk er disse bassengene ... », sier Vasser og snur seg rundt, « ... svært alkaliske. Ikke rør dem!»
Industri i vekst og fall
Historien om Ida-Viru går hånd i hånd med oljeskiferindustriens vekst og fall. Det var på 1920-tallet at estere begynte å utnytte denne ressursen for å oppnå energisikkerhet og for å produsere strøm som ble eksportert til utlandet.
Men med energikrisen på 1930-tallet kom russerne inn i bildet og overtok Estlands kunnskap på området.
På 1940-tallet ble tusenvis av estere deportert til Sibir, mens russere som kom for å erstatte dem, bidro til å løfte Ida-Virus energivyer, men også til en dramatisk endring av den demografiske balansen.
Røyk stiger opp fra skiferoljeutvinningen i byen Kivioli.
To inspektører ved oljeskiferbruddet i Auvere sjekker at stabiliteten er som den skal i en av anleggets tunneler. Oljeskifer ble dannet for rundt 450 millioner år siden i grunn, varm salt sjø. Deretter la det seg med jevne mellomrom lag på lag med alger som falt mot bunnen, og som blandet seg med leire og kalkmineraler.
På 1980-tallet var det en boom i oljeskiferproduksjonen i regionen, med over 14 000 arbeidere og årlig utvinning av 30 millioner tonn brensel.
Siden tidlig på 1990-tallet har industrien – og med den Ida-Viru-regionen – opplevd en ganske jevn nedgang.
«Kort tid etter Estlands uavhengighet, da mange ble tvunget til å følge et nytt språk og kultur, følte de russiske innbyggerne seg ikke velkommen her lenger. Og dette førte til deres gettoisering», forklarer Ivan Sergejev, den lokale koordinatoren for organisasjonen En rettferdig energiomstilling, som har som mål å finne levedyktige løsninger for en utfasing av oljeskifer.
«Ida-Viru har vært et svært forsømt område siden da. Skittent, forurensende, fremmed ... Det er blitt oppfattet som en russisk boble i Europa.»
Irene Masato og Indrek Randoja, som tidligere var ansatt ved en av oljeskiferfabrikkene, bor i Narva, lengst øst i Estland mot grensen til Russland. Under sovjettiden ble store deler av den lokale befolkningen deportert og erstattet av russiske arbeidere. Det er store spenninger mellom den proeuropeiske majoriteten og den prorussiske minoriteten. Etniske russere utgjør opptil 80 prosent av oljeskiferarbeiderne. Om denne industrien legges ned, vil det fyre opp under et allerede anstrengt forhold mellom folkegruppene.
De som jobber og bor nær oljeskiferfabrikkene, har betydelig lavere gjennomsnittlig levealder. De mest utbredte helsemessige følgene av forurensningen i området er kreft og hormonelle og luftveismessige plager. Ektemannen til denne eldre kvinnen jobbet ved oljeskiferfabrikken i Kivioli og har utviklet terminal prostatakreft.
Med den europeiske avkarboniseringspolitikken og Green Deal (som sier at EU skal bli det første klimanøytrale kontinentet innen 2050) kom en ytterligere nedbemanning. I 2021 falt antall arbeidere i regionens oljeskiferindustri – der 80 prosent er russisktalende – til 4700.
Og produksjonen – som er i hendene på noen få estiske forretningsmenn – falt til en tredjedel sammenlignet med storhetstiden. Det har bidratt til ytterligere avfolkning og arbeidsledighet i en region som allerede har betalt en høy pris for statens motvilje mot å handle raskt, i frykt for å endre det som blir sett på som en hårfin balanse.
Russlands invasjon endret situasjonen
Da statsminister Kaja Kallas, Estlands da nyutnevnte statsoverhode, på slutten av 2021 endelig lovet å få en slutt på landets avhengighet av oljeskifer innen 2040, kunne hun ikke forutse dramatikken som ville inntreffe året etter. Den russiske aggresjonen mot Ukraina kuttet EU-landenes energiforbindelser til Russland, som var deres største gass- og kraftleverandør.
«Ekstraordinære tiltak må brukes under eksepsjonelle omstendigheter», erklærte den estiske økonomiministeren for å rettferdiggjøre regjeringens raske beslutning om å øke bruken av oljeskifer for å produsere elektrisitet og til å varme opp boliger gjennom vinteren.
Snuoperasjonen ble tatt godt imot av både gruvearbeidere i Ida-Viru og oljeskiferindustrien som helhet. Men det så samtidig ut som en lettvint flukt fra de reelle problemene.
Julia Politsjeva er en ung miljøaktivist bosatt i industribyen Kohtla Jarve i Ida-Viru. Hun er opptatt av å bevisstgjøre lokalbefolkningen om den forurensende, asfaltholdige skiferen, som er mer forurensende enn kull. Til tross for sin unge alder har hun mer enn 40 mennesker i sin bekjentskapskrets som har utviklet helseproblemer som følge av energiproduksjonen. Alle foto: Antonio Faccilongo
Et av de kunstige fjellene i Kivioli som består av enorme mengder giftig aske fra utvinningen av den asfaltholdige skiferen, der støvet ikke begrenser seg til fjellet, men legger seg over store områder rundt.
Det har vært gjentatte forsinkelser i arbeidet med å ta tak i den sosiale konflikten som har vart i flere tiår. Det bidrar til at det kan stilles spørsmål om hvorvidt Estland vil være i stand til å nå sine klimamål i tide. Det risikerer også å ta det urolige forholdet mellom de to etniske samfunnene i nordøst til et punkt hvor det ikke finnes noen vei tilbake.
Det vil kunne føre til det mange omtaler som en ganske atypisk energikrig.