Innflyttingsklar eik søkes om 100 år

Gamle eiketrær blir stadig et mer sjeldent syn i byer og tettsteder. De havner gjerne i konflikt med trafikk eller underjordisk infrastruktur, eller må vike for nye byggeprosjekter. Det er derfor gjerne på landbrukseiendommer, i kulturlandskapet, eller i byparker og private hager at vi finner de viktigste forekomstene av gamle eiketrær.

Mange grunneiere har vært flinke til å ta vare på eikene sine. Men hvordan står det til med rekrutteringen? Med god planlegging kan byparker bli noen av de viktigste fremtidige tilfluktsstedene for mange truede arter som knytter seg til eiketrær.

Eiken er den tresorten i Norge med hardest ved. Det gjør at den vokser sakte og bruker nesten like lang tid på å vokse, som på å dø. De faller sjelden over ende i uvær. Deres dyptgående rotsystem strekker seg nesten like dypt ned i jorden, som selve treet strekker seg over bakken, og røttene brer seg like bredt utover som grenene. Det gir eiken et solid ankerfeste for vind og vær.

Det vidtrekkende rotsystemet gjør eiken sårbar for aktiviteter i den såkalte drypprandsonen. Om det asfalteres, legges grusvei over røttene eller legges ting av tung vekt inntil trærne, kan det føre til at røttene tørker inn, og treet dør langt tidligere enn hva som ville falt naturlig.

Smuldrer opp utenfra og innover

Enkelte eiker som har fått skader i barken som følge av gressklipping, brøyting eller falne store grener, kan bli hule. Noen kan også bli såkalt vedmul, som betegner delvis nedbrutt eikeved som hoper seg opp lagvis mot bakken, og som mange arter knytter seg til.

De eldste eikene i Norge antas å være mellom 800 og 1000 år gamle. Enkelte av disse har egne verneforskrifter, som gir dem en særegen beskyttelse. Artene som lever på dem og i dem, endrer seg også gjennom livsløpet til hvert enkelt eiketre. Enkelte arter forekommer når eiken har oppnådd en viss alder og størrelse. Andre arter trenger mye lengre tid på å etablere seg og har andre krav til kvaliteten på veden.

Den rødlistede soppen korallkjuke (VU) og oksetungesopp (LC) er to eksempler på organismer som ikke forekommer på yngre eiketrær. Trærne blir gjerne 120 år og mer før man kan finne slike arter på dem. Enkelte arter slipper taket på vei gjennom eiketreets livsløp, mens andre blir til eiken er helt nedbrutt. Det finnes også arter som gjerne opptrer først etter at eiken er død. Slik er det for mange insekter, særlig biller.

Noen insekter, som ambrosiabillen (en vedborende barkbille), lever som bønder i døde eiker. Der dyrker de sopp som de spiser og lever av. Artsmangfoldet som knytter seg til hvert enkelt eiketre endrer seg altså gjennom eiketreets livsløp, som en suksesjonsprosess som strekker seg over lang tid.

Store variasjoner på levestedet

Levestedet er også avgjørende for artsmangfoldet som utvikler seg. At en art forekommer på en eik i én allé, trenger ikke bety at den forekommer på andre og nærstående trær. Enkeltstående trær på åkerholmer fremstår nesten som magneter for artsmangfoldet. Mye av det som flyr med vinden av sporer forbi et slikt tre, kan finne på å slå seg ned.

Solinnstråling og temperatur og fuktigheten på stammen er også av betydning. Når man kartlegger artsmangfold på hule og gamle eiker, finner man gjerne ulike arter av moser nær bakken på skyggesiden av treet, eller mot nordlig retning, mens den sørlige delen av stammen kan være rikelig kledd med lav av ulike arter.

Noen eiker har et rikt artsmangfold av lav, andre et mer beskjedent, selv om biomassen til hver art kan variere. Eiker i skog står gjerne mer skyggefullt, i alle fall foten og de nedre delene av stammen. Der er det gjerne et begrenset artsmangfold av lav, men kanskje et rikere artsmangfold av andre organismegrupper, som insekter. Andre arter trives best oppe i trekronen.

Aktsomhetsplikt også for private

Forskrift for utvalgte naturtyper, §3-3, definerer hule eiker som eiketrær som har en diameter på minst 63 cm, tilsvarende omkrets på 200 cm, samt eiketrær som er synlig hule (et indre hulrom som er større enn åpningen og der åpningen er større enn 5 cm) og med en diameter på minst 30 cm, tilsvarende omkrets på minst 95 cm. Diameter og omkrets måles i brysthøyde (1,3 m over bakken). Unntatt er hule eiker i produktiv skog. Eiketrær som står 20 meter inn i produktiv skog omfattes av forskriften.

Lovverket er innrettet slik fordi det skal være mulig å produsere eiketømmer i Norge, og eiketrær i produktiv skog tas gjerne ned før de oppnår en slik størrelse for å sikre verdifullt treverk. Dermed rekker de sjelden å vokse til en størrelse som gir et egnet hjem for mange arter.

De viktigste eikene med størst betydning for artsmangfoldet er kanskje derfor eikene i kulturlandskapet, i grøntområder og i private hager.

For disse eikene gjelder aktsomhetsplikten, som består av to elementer: Plikten til å gjøre seg kjent med det biologiske mangfoldet som kan berøres av et tiltak, og til å ta særskilt hensyn for å unngå forringelse av en utvalgt naturtype.

Dersom en gammel eik fjernes, står man i fare for å miste en lokalitet for flere truede arter som avhenger av hverandre innenfor et lite område. Dersom aktsomhetsplikten ikke følges, har Statsforvalteren myndighet til å ilegge bøter opp til 200 000 kr for private og opp til 600 000 kr for kommersielle aktører.

Mange viktige eikelokaliteter har trær med nokså lik størrelse og alder. Når disse trærne eldes og dør, er det helt avgjørende at nye eiker plantes, helst fra stedegne og lokalt produserte nøtter, for å sikre dem som fremtidige boliger for arter som er livsavhengig av eik.

Nødvendig med nasjonal strategi

Langsiktig planlegging med rekruttering av nye eiketrær bør ha et tidsperspektiv på minimum 100 til 200 år, og bør også følges av generasjoner. Eiker som plantes i dag, vil oppnå en størrelse på rundt 100 cm i omkrets om cirka 50 år. Først om 100 år begynner de virkelig å bli interessante som levested for de mange sjeldne og truede artene. Det er også avgjørende å ta vare på døde eiker, som så langt det er mulig, bør få stå oppreist. En eikekirkegård vil også bidra.

Men bare en nasjonal rekrutteringsstrategi vil kunne sikre de verdifulle, gamle eikene som fremtidige levesteder.