Raster på vei lenger nord. Hans Herman Utgård står på jordet sitt på Hvaler. Her har han 400 sauer på holmer og skjær i Østfolds skjærgård. Men beitet som før var godt, lett tilgjengelig og pålitelig for en bonde, er blitt usikkert: Gjess ankommer i store flokker, langt tidligere enn før.

– Fuglene har spist masse av beitet allerede før sauene er kommet ut hit, sier Utgård, og forteller om godt og næringsrikt saltet beite på øyene i kort avstand fra gården.

– Men allerede i midten av juni er gresset oppspist, og alt som ligger tilbake er gåseskitt, sier han.

Grågåsen kommer i stadig større flokker til Hvaler-øyene. Når de er ferdig å hekke, kommer de inn på jordene, fortsetter å beite, før de flyr nordover. Ornitolog Bjørn Frostad kjenner til problematikken. Han holder hus på Akerøya i Hvaler-skjærgården året rundt, med unntak av noen få sommermåneder. Det er her Utgård har sauene sine.

– Jo da, de kommer tidligere og tidligere, sier Frostad om grågåsen.

Akerøya, der det har foregått fugleobservasjoner og forskning siden 1950-tallet, ligger grønn og frodig en ti minutters båttur ut fra kaia på Asmaløy. Da vi nærmer oss bryggen på øya, kommer en grågåsfamilie seg på føttene, og vagger av sted.

– Vi pleide å si at grågåsen ankom rundt februar–mars, og at ungene var på vannet rundt 17. mai, sier ornitologen, mens han fortøyer båten. – Nå tipper jeg 17. mai er blitt 15. april.

Sammenfallende trender. Flere og flere arter ankommer tidligere enn før. Selv om de ikke driver standardisert fangst og registrering, ser også ornitologene de samme trendene som mange forskningsrapporter har pekt på gjennom de siste tiårene.

I 25 år har Frostad observert gjess og andre fuglearter fra Akerøya, sett hvordan gåsebestanden øker i antall i Østfold, og at de flyr nordover.

Lengst nord flyr de to fetterne, kortnebbgåsen og hvitkinngåsen. De ankommer i store flokker, og tar en pause i Trøndelag før de setter kursen mot Svalbard.

Forsyner seg grovt. Adventdalen ligger en kort kjøretur fra Longyearbyen på Svalbard. Her forsker botaniker Virve Ravolainen ved Norsk Polarinstitutt på hva den tidlige beitingen gjør med plantemangfoldet i Arktis. På bakken ser vi nedbeitet gress og mose, jorden ligger åpen, de små plantestrukturene er opprevne.

– Dette er konsekvensen av gåsens beiting på Svalbard, sier hun.

Global oppvarming betyr mer enn økte temperaturer i havet. Gåseartene forsyner seg grovt av en stadig tidligere opptint tundra på Svalbard. Og denne tundraen er viktig for flere enn turister på Svalbard.

– Endringen er stor, sier Ravolainen.

Det er kortnebbgås og hvitkinngås, som teller henholdsvis 70 000 og 35 000 individer i Norge, som er de to gåseartene som foreløpig finner veien helt nord til Svalbard.

– Vi ser det over store deler av Spitsbergen. Gåsen forsyner seg av et grønt dekke som stadig tidligere blir grønt. Milde vintre gir bedre kår for planter og dermed gjess, forteller Ravolainen.

Reduserer avlingene. – En ku på vinger, sier forsker Jo Jorem Aarseth ved NIBIO i Tromsø om grågåsen, som forsyner seg grovt av husdyrbeitet også i Nord-Norge.

Bestanden av grågås har økt jevnt siden 1970-tallet. I Norge teller fuglen nå omtrent 100 000 individer på høsten.

– Grågåsen kan, i perioder der den trenger mye næring, spise opptil én kilo gress hver dag. Dersom det er mange av dem på samme sted, kan grågåsen gjøre betydelige innhugg i grovfôr-mengden som produseres – både på store og små gårdsbruk, forteller Aarseth.

I tillegg til å spise mye gress etterlater grågåsen store mengder avføring på jordene, så mye som 100 kg pr. dekar, og dette ender opp i gresset som høstes. På denne måten reduseres også kvaliteten på grovfôret som bøndene produserer.

I tillegg tråkker grågåsen ned gresset, noe som i enkelte perioder, når det er mange gjess på besøk rett før slåtten, vil redusere avlingen, sier Aarseth. Han forsker på konsekvensene for norske bønder av grågåsens beiting, og har en forsøksstudie gående på en geitegård utenfor Tromsø.

Næringsnettet på land. – På Svalbard finnes mange små lommer av artsrik og produktiv vegetasjon med gress, urter og moser. Denne type planter og vegetasjon er avgjørende for at hele systemet på land fungerer – uten disse vil det ikke være noen reinsdyr, ryper eller gås her, forteller Ravolainen.

– Men mye beiting kan i ytterste konsekvens bidra til lokalt økt erosjon og ta bort det isolerende mosedekket, slik at det øverste jordlaget tiner lettere, sier hun.

Det er nemlig plantene som bærer næringsnettet på land.

– Ved å fokusere på denne typen vegetasjon og det som kan drive endring i dens mengde og funksjon, kan vi gjøre overvåkingen av vegetasjonen effektiv og relevant for forvaltning av økosystemet.

– Livet som plante på Svalbard er relativt heftig for tiden, sier Ravolainen.

Klimaet på Svalbard er blitt mye varmere. Det regner mer om vinteren, noe som også vil føre til mer is på bakken.

– Tusenvis av overvintrende reinsdyr og ryper og et kraftig økende antall trekkende gås trenger maten sin. Is på bakken om vinteren gir vanskelige beiteforhold for rein og rypene. Mange av fuglefjellene der gjødsling daler ned fra store sjøfuglkolonier er også i endring fordi sjøfuglbestandene reduseres, sier Ravolainen.

Varmere vær kan gi mer plantevekst, mens vinterens is kan skade dem. Nettoeffekten av klimaendringene på vegetasjonen vil antagelig variere i ulike deler av terrenget.

– Spesielt trenger vi å rette blikket på de deler av vegetasjonen som har viktige roller i økosystemet, sier polarforskeren.

Det er i denne sammenheng beitingen fra de økte gjessbestandene kan bli problematisk for naturen.