Det må være litt deilig å være skamløs? Det må jo være behagelig å være en sånn type menneske som ikke bryr deg om hva alle de andre menneskene tenker om deg – en som handler etter egne lyster og innfall.
Noen ganger får jeg for eksempel litt lyst til å sette meg ned og skrive en Wikipedia-side om meg selv. «Magnus Helgerud er en genial spaltist og forfatter som ...», men skammen kommer heldigvis inn fra høyre med et flying kick før jeg får tenkt ferdig tanken på å gjøre noe såpass uverdig og feil.
Det må jo også være deilig å tillate seg å gomle epler på lesesalen helt uten skamfølelse. Altså uten å plages i sitt innerste indre av at man plager absolutt alle andre som befinner seg i rommet. Har de folkene ingen indre stemme?
Og tenk så deilig å ta seg tid til å snakke i 15 lange minutter om boken din fra scenen selv om alle som skal fremføre, har fått klar og tydelig beskjed om at maks taletid er fire minutter. Hva er sånne mennesker laget av? Det har jeg alltid lurt på.
Usportslig i veldedighetskamp
Men la oss først møte noen av disse skamløse. Idretten er en arena de trives godt på. Den tyske keeperlegenden Oliver Kahn skal i 2008 ha stilt opp til en straffesparkkonkurranse for et veldedig formål. Barn skulle skyte straffer på ham, og for hvert mål de klarte å score, skulle penger doneres til en eller annen stiftelse.
Føkk it, jeg er Oliver Kahn, sa Oliver Kahn til seg selv og reddet alle straffene.
Til Kahns forsvar skal han visstnok ha donert penger fra egen lomme etterpå.
I 2024 ble ultraløperen Camille Herron fersket i å redigere sin egen Wikipedia-side. Det vil si, det var en konto knyttet til mannen som hadde gjort endringer.
«Widely regarded as one of the best trail runners ever», het det plutselig om Herron.
Og ikke nok med det. Herron og mannen/treneren var også inne og slettet lignende fraser fra konkurrentenes Wikipedia-sider.
Tennisstjernen Nick Kyrgios fra Australia stilte for et par år siden opp i en basketturnering til inntekt for syke barn. Han nektet å la seg bytte ut og lot ikke miss Australia som spilte mot ham, komme til et eneste skudd.
Treneren på motstanderlaget, en tidligere proff basketspiller, kritiserte Kyrgios og mente at han burde skamme seg.
«Dette var ikke det rette øyeblikket for å vise hvor dominerende du kan være», sa han ifølge NRK.
Kyrgios svarte: «Hvis du hadde vist litt mindre sportslighet, ville kanskje NBA-karrieren din vart litt lenger».
Og kanskje var tennisstjernen inne på noe?
Suksessrike psykopater
Vi må først forstå følelsen skam. For at en person skal føle skam, må vedkommende både være klar over at hen har brutt en sosial norm, og videre anse denne normen som noe som det faktisk er verdt å følge.
I en såkalt metastudie fra 2011 – en analyse av resultater fra 108 tidligere studier – trekkes det ganske klare koblinger fra høy tilbøyelighet til å føle skam til psykiske plager som depresjon og angst.
Folk som ofte kjenner på skam og skyld, legger mye vekt på hvordan andre oppfatter dem og på hvordan deres egne ord og handlinger kan få andre til å føle seg. Altså er de utstyrt med empati. Kanskje litt for mye av det for deres eget beste.
For den skamløse forholder det seg tilsynelatende motsatt. I en pilotstudie fra 2014 fant psykolog Minna Lyons ved University of Liverpool en kobling mellom «lav skamtilbøyelighet» og psykopati. Hun antydet altså at en lav score på tilbøyelighet for å føle skam er et karaktertrekk hos mennesker med psykopatiske tendenser. Som Lyons selv skriver, så kan fraværet av skam gi «psykopatiske individer en mulighet til å utnytte andre uten å føle anger».
Dette kan være en fordel for dem med psykopatiske trekk. Denne friheten fra angst kan gjøre at disse individene har mindre problemer med å ta sosial risiko enn oss andre. Å ta risiko kan jo som kjent gi avkastning i form av suksess, og dermed får vi det som kalles den suksessrike psykopaten.
Den mest skamløse noensinne
Forfatteren av boken «What's Up With A**Holes?» (2021), Jeremy Sherman, peker forøvrig på at dette med skamløse folk kanskje kan være et større problem enn vi tror. Han hevder at vår tids kulturkrig ikke utkjempes mellom politikere fra høyre og venstre, eller mellom liberale og konservative, men mellom «anstendige mennesker og folk som skamløst omfavner sin skamløshet».
Ledere for stormakter har alltid vært gode på slikt. Men ingen statsledere har til nå klart å komme opp på nivået til keiser Commodus, sønn av Marcus Aurelius. Etter en bybrann i Roma kalte han opp den gjenoppbygde byen etter seg selv: Colonia Commodiana. Alle årets måneder fikk han også kalt opp etter seg selv og alle sine aliaser.
Keiser Commudus elsket å kjempe som gladiator. Han tok da på seg en hatt laget av et løvehode, og slåss blant annet mot menn uten bein. De ble klynget sammen og påsatt slangekropp-kostymer så de skulle se ut som et sjømonster. De fikk steiner som våpen som de kunne kaste mot keiseren. Eller, det vil si, de fikk svamper malt med grått som skulle se ut som stein.
Allerede den gangen skjønte man tydeligvis at ingen noensinne kom til å kunne overgå denne oppførselen, og derfor ble Commodus beskrevet på følgende vis i en antikk kilde:
«Det mest skamløse mennesket som noensinne har levd».
Kilder: Forskningsartiklene «Relationships Between Primary and Secondary Psychopathy, Parenting, Shame and Guilt» (Lyons, 2014) og «Shame, Guilt and depressive syndromes: A meta-analytic review» (2011).