Begrepets opphav. «Jeg opplevde at jeg brukte mer og mer av min tid på å lete etter håret i suppen, og glemte kanskje noen ganger å fortelle hvilken suppe det var. Og det var ikke det som var meningen med mitt journalistfag.»

Uttalelsen kommer fra Ulrik Haagerup, tidligere sjefredaktør i Danmarks Radio (DR) og, ifølge eget utsagn, arkitekten bak begrepet konstruktiv journalistikk. Relativt tidlig i sin journalistkarriere ble han frustrert over måten han selv jobbet på. Det ensidige fokuset på det negative og kritikkverdige, det velkjente journalistiske narrativet der noen er et offer og de ansvarlige er skurker, begynte til slutt å føles veldig lite fruktbart. Det føltes som «å se på verden med bare det ene øyet».

Haagerup ville finne tilbake til sitt journalistiske ideal – å gjøre noe nyttig for samfunnet og å fortelle viktige historier folk selv kunne reflektere rundt og ta stilling til.

I løpet av sine ti år som sjefredaktør hos den danske allmennkringkasteren har Haagerup gjort de konstruktive vinklene til en naturlig del av DRs nyhetsbilde og har inspirert flere andre danske medier til å ta grepet i bruk. Interessen har også meldt seg i Sverige, Finland, Tyskland, Storbritannia, Nederland og USA. Store medier som for eksempel SVT, YLE, The Guardian og Huffington Post har begynt å jobbe med konstruktive nyheter.

Tre typer nyhetsjournalistikk. Det er mange forskjellige saker og arbeidsmetoder som kalles konstruktiv journalistikk. Felles for dem alle er at de setter søkelyset på fremtiden, veien videre, fremgang, utvikling eller løsning. Målet er å gi publikum et mer korrekt bilde av hva som foregår i verden enn det mediene som regel presenterer i dag.

Ulrik Haagerup mener det finnes tre typer nyhetsjournalistikk. Breaking news – som handler om noe som skjer akkurat nå. Spørsmålene man ønsker å få svar på er: Hva har skjedd? Hvor har det skjedd? Hvem er involvert? Undersøkende journalistikk – som går i mer dybden. Hvordan skjedde det? Hvorfor? Hvem er ansvarlig? Det handler i realiteten alltid om det som skjedde i går. Den tredje typen journalistikk er den som ser på morgendagen. Hva skjer nå? Hvordan går vi videre herfra? Hvordan kan dette løses? Det er dette som er konstruktiv journalistikk, slik Haagerup definerer det.

Det journalistiske ideal. Helt siden dekningen av Watergate-skandalen i USA på 1970-tallet har det journalistiske idealet vært den beinharde journalisten som går makthaverne etter i sømmene, som avslører feil og ulovligheter og får stilt de skyldige til ansvar. Det er disse sakene som gir klapp på skulderen fra kolleger og redaktører, og det er disse sakene som vinner journalistpriser.

Som den fjerde statsmakt er det én av medienes absolutt viktigste oppgaver å være vaktbikkja som ser makten etter i kortene. Men iveren etter å grave frem noe kritikkverdig kan tidvis gå over stokk og stein. Det letes med lykt og lupe i alt som kan minne om en uregelmessighet. Ofte går journalistene like offensivt og konfronterende til verks uansett hvor stort eller smått det eventuelt kritikkverdige måtte være.

For journalistene er det også et ideal alltid å strebe etter balanse i sakene de lager. Kommer én med et utspill, leter man etter noen som har det motsatte syn. Dette skaper en viss balanse i regnskapet, men viser sjelden frem det store bildet. Vi får gjerne se de to ekstreme, og ofte veldig små, ytterpunktene, mens det moderate flertallet mellom disse ofte forblir usynlig. På den måten dyrkes konflikten, og debatten polariseres.

Mye informasjon forsvinner fordi det ikke passer inn i nyhetskriteriene eller hva journalister og redaktører mener er gode saker. Alt dette kan gi publikum et inntrykk av at tingenes tilstand er mye verre enn de egentlig er.

Mediene som speil. I møte med tilhengere av konstruktiv journalistikk, sier journalister gjerne at «vi skal ikke melde om at ingen fly har styrtet i dag. Vi skal ikke melde om det dagligdagse. Vi skal melde når det skjer noe utenom det vanlige.» Problemet med dette er at alt tyder på at publikum forholder seg til nyhetene som om de gir et representativt bilde av det som foregår i verden. Det de sitter igjen med, er det de får se. Resten kunne like gjerne ikke eksistert. Det det fokuseres mye på, er det publikum oppfatter som viktigst.

Avdøde Hans Rosling, lege og professor i internasjonal helse, ble berømt for sine TED-talks om hvordan det virkelig står til med ting i verden. Rosling sa ved flere anledninger at man ikke må se til mediene dersom man vil ha et riktig bilde av verden – en deprimerende tanke for enhver journalist, der dette utgjør kjernen i jobben.

Rosling sa ved flere anledninger at man ikke må se til mediene dersom man vil ha et riktig bilde av verden – en deprimerende tanke for enhver journalist, der dette utgjør kjernen i jobben.

I sine forelesninger stilte alltid Rosling en serie spørsmål om sosiale forhold i verden.

De som satt i salen, svarte konsekvent mer negativt enn slik virkeligheten var, uavhengig av alder, utdanningsnivå, sosialt lag og så videre. De svarte også mer negativt enn kontrollgruppen: en gjeng sjimpanser. Altså mer negativt enn tilfeldig gjetning.

Rosling mente mediene har en rolle i dette, men understreket at journalister også bare er mennesker som på samme måte som alle andre rammes av en tendens til å fokusere mest på det negative.

Medieverdenen er forandret. Med digitaliseringen har mediene måttet tilpasse seg nye teknologiske løsninger, nye beinharde konkurrenter og et voldsomt tidspress. Annonsører velger bort nyhetsmediene til fordel for Facebook og blogger. Etter inntredenen av fake news har tilliten til mediene sunket ytterligere, og de unge er ikke like interessert i de tradisjonelle nyhetsmediene som tidligere generasjoner har vært.

Nyhetene oppdateres kontinuerlig i mange flere kanaler enn før, og trykket av negativitet er blitt betydelig mer merkbart. Samtidig har ikke lenger nyhetsmediene monopol på samfunnsinformasjon. Publikum kan hente nyhetene sine fra utallige steder, og som publikum blir man utsatt for en overveldende informasjonsmengde. Hvorfor skal de da velge noen som tegner et så ensidig og beksvart bilde av verden? Resultatet er at mange velger vekk nyhetene nettopp av denne grunnen.

Lite, men positiv forskning. Alle som har inkludert konstruktive saker i sin nyhetsmiks, forteller om positive ringvirkninger. Publikum roser og etterspør de konstruktive sakene, og undersøkelser har vist at de liker og deler disse sakene mer enn andre i sosiale medier. I Danmarks Radio mener de også at publikum nå har større tillit til dem som nyhetsformidler, fordi de presenterer et mer fullstendig bilde av det som skjer i verden.

Forskning på konstruktiv journalistikk er fortsatt på et tidlig stadium. Karen McIntyre er den første som har skrevet en doktorgradsavhandling om konstruktiv journalistikk. Hennes forskning tyder blant annet på at publikum føler seg bedre og føler mindre avmakt etter å ha lest en konstruktiv sak. Forskning gjennomført av Solutions Journalism Network og The Engaging News Project antyder at publikum er mer positive til både journalisten og mediet etter å ha lest en konstruktiv sak. Det er til og med indikasjoner på at de får en mer positiv innstilling til sine medmennesker og har en økt lyst til å bidra med noe positivt i sitt eget lokalsamfunn.

Forskning antyder at publikum er mer positive til både journalisten og mediet etter å ha lest en konstruktiv sak. Det er til og med indikasjoner på at de får en mer positiv innstilling til sine medmennesker og har en økt lyst til å bidra med noe positivt i sitt eget lokalsamfunn.

Dette høres nærmest nyreligiøst ut, men forklaringen er ganske enkelt at de konstruktive sakene viser at det finnes håp, at det finnes folk som jobber med løsninger, og at det også er fremgang i verden.

Innvendingene. Konstruktiv journalistikk blir møtt med innvendinger som at det å ta for seg løsninger kan innebære at man samtidig ignorerer problemene, at sakene står i fare for å fremstå som propaganda for makthavere eller næringsinteresser, eller at de er uviktige gladsaker.

Alt dette er reelle feller når man er ute i et konstruktivt ærend. Men for å være mer enn en tilfeldig gladsak, må en konstruktiv sak også ha samfunnsmessig relevans. En konstruktiv nyhetssak har alltid utgangspunkt i et allerede eksisterende problem, en utfordring eller en konflikt. Etter at man har redegjort for problemt, kan man presentere en løsning. Da er det fort gjort å la seg rive med av en tilsynelatende god idé eller et godt initiativ, og ikke stille de rette kritiske spørsmålene. Selv om man skriver om fremgang og mulige løsninger, skal informasjonen kunne ettergås på samme kritiske måte som ved enhver annen sak.

Men eksemplene er også mange på at journalister er forutinntatt i negativ retning. Uansett utgangspunkt må det utføres en balansert journalistisk gjerning. 

En måte å tenke på. At det kalles konstruktiv journalistikk betyr ikke at all annen journalistikk er destruktiv. Det er som å si at hvis du ikke bygger et hus, så river du et hus. Det motsatte av å bygge et hus er å la være å bygge et hus. Det motsatte av konstruktiv journalistikk er dermed ikke destruktiv journalistikk, men å la være å skrive konstruktiv journalistikk.

Konstruktiv journalistikk er en måte å tenke på, eller et nytt verktøy journalister kan bruke for å få frem nye vinkler på aktuelle tema. Først og fremst handler det om å løfte blikket. Begynn med å stille spørsmålet: Hva gjør vi nå da?

Dette enkle spørsmålet åpner muligheten for helt nye diskusjoner.

Om artikkelforfatteren: Ida Løvdahl Alvsen har skrevet master om konstruktiv journalistikk ved Nord Universitet. Hun er en del av journalistnettverket Norpublica som driver med undersøkende journalistikk.