• Fankultur Taylor Swift poserer for en selfie med en beundrer på en Oscar-fest i Beverly Hills i 2016. Foto: LARRY BUSACCA/GETTY IMAGES

Selvportrettets vei mot selfien

Selvportrettets vei mot selfien

Ved første øyekast kan det se ut som om kunsten og vår tids selfie-kultur oppfyller to diametralt forskjellige sosiale funksjoner, nemlig ærligheten og forfengeligheten. Men det finnes også en felles lekeplass i midten, der kreativiteten har levd og blomstret lenge.

Fra utgave: 10 / oktober 2021

Selvportrettets vesen

Når man skal beskrive denne trangen til å avbilde seg selv, kommer man ikke utenom den greske myten om Narkissos.

Den unge, vakre mannen ble forelsket i sitt eget speilbilde. Han var ikke bare billedskjønn, men også stolt, noe som irriterte gudinnen Nemesis. Hun ønsket dermed å straffe ham og sørget for at han ble lammet og livsgnisten sugd ut av ham, slik at han til slutt druknet etter å ha brutt sitt eget bilde i vannflaten.

 

Caravaggio: «Narciso»  («Narkissos»), 1594–1596

 

Ingen annen kunstner kan vel knyttes sterkere til denne myten enn barokkens store maler Caravaggio. Ikke bare malte han den forgapte Narkissos som stirrer på sin egen refleksjon i vannet, men han likte også å gjengi sitt eget ansikt i noen av maleriene sine. Det er blant annet allment akseptert at ansiktstrekkene i det avkuttede hodet i «Davide con testa di Goliat» stemmer overens med kunstnerens egne.

 

Caravaggio: «Davide con testa di Golia», 1605–10

 

Men hva sier dette om kunstneren selv og om selvportrettets vesen?

Det er ikke lett å vite om denne hangen til å fremstille seg selv for evigheten springer ut av vår alles grunnleggende frykt for døden, eller om det er snakk om forfengelighet, en sans for det morbide eller bare en trang til å leke seg. Caravaggio var selv en mildt sagt sammensatt person, og man kan trygt si at hans kunst rommer alle disse impulsene.

Det interessante i denne sammenheng er at de staker ut kursen for selvportrettenes egne kunsthistorie, som de siste årene har fått et slags uekte avkom i form av selfien, som naturligvis er knyttet til oppfinnelsen av smarttelefonen. Den så verdens lys så langt tilbake som i 1992, mens det innebygde kameraet ble introdusert ti år senere.

Men har selfiene sin egen kunsthistorie, og henger den sammen med de mer kunstneriske selvportrettene?

 

Peter Parler d.y.: Selvportrett i sten, ca. 1379–86

 

DE FØRSTE SELVPORTRETTER

Hvis man skal gå historisk til verks, så sies det at tidenes første selvportrett – der kunstneren altså forsøkte å gjengi sine egne ansiktstrekk – ble utført av den bøhmiske arkitekten og steinhuggeren Peter Parler d.y. Hans portrett, som daterer seg fra 1370-tallet, pryder i dag utsiden av St. Vitus-katedralen i Praha, som han selv hadde tegnet.

Tidenes første selfie, altså selvportrett med kamera, ble på sin side tatt i 1839, av den amerikanske fotografen Robert Cornelius.

 

Robert Cornelius, 1839

 

Så her snakker vi om to sanne pionerer innenfor trender med en påfølgende utbredelse som opphavsmennene neppe kunne forutsett.

Antallet mennesker med smarttelefoner ligger i dag sannsynligvis godt over 4 milliarder, og dette har avfødt en farsott av dimensjoner. Det å ta bilde av seg selv i alle situasjoner er blitt som en innebygd refleks. I utgangspunktet kan det hevdes at når det gjelder selfien, så er det snakk om å ta seg best mulig ut, å posere med attraktive mennesker eller på spektakulære steder.

Med kunsten forholder det seg imidlertid annerledes, og det er jo også dens gåtefulle kjerne: Når man hele tiden må søke noe nytt, så vet man ikke helt hvor man ender opp, eller hva som egentlig er målet.

Til en viss grad er dette også blitt selfiens indre mekanikk, for med mindre man er Kim Kardashian, må man være kreativ for å nå opp.

 

Kim Kardashian, «Airplane selfie», 2015

  

TIDLIGE MESTERE

Om man skulle forsøke å vise spennet i dette gjennom noen ytterpunkter, kan vi raskt identifisere at synet på «perfeksjon» i utgangspunktet er diametralt motsatt.

Blant de tidligste mestrene innen kunstneriske selvportretter finner vi en annen barokkmaler, selveste Rembrandt. I denne sammenheng må særlig hans naturtro gjengivelser av ham selv som gammel mann, trekkes frem, preget som de er av hans uheldige omstendigheter, som at han hadde store pengeproblemer.

 

Rembrandt: «Selvportrett», 1655

 

Rembrandts selvportrett fra 1655 sier alt, ikke bare om hans ytre tegn på alderdom, men i aller høyeste grad om hans indre smerte og frykt. Det er i denne forstand at dette er et perfekt selvportrett, altså hvordan Rembrandt gjennom sitt mesterskap klarer å formidle en indre, psykologisk tilstand.

På mange måter er dagens selfie-kult et helt motsatt prosjekt, der presset om perfeksjon ligger hos modellen, som skal være vakker, glad og lytefri. Man kan jo se for seg hvor lang tid Rembrandt har brukt på å nå et så høyt nivå i sin kunst.

Men på den annen side skal man kanskje heller ikke undervurdere hvor mye målrettet arbeid som ligger bak suksess innen den narsissistiske selfiekulturen.

 

POST-MODERNISTISK LEK

Flamlenderen Jan van Eyck var en av de første som begynte å male selvportretter. Det man kan fristes til å kalle «postmoderne eksperimentering» var til stede fra første stund, for kunstnerisk prestering er nå én ting, men trangen til kreativ lek noe annet.

Ett trekk som er typisk for våre tiders postmodernistisk kunst er jo det å trekke hele fortellerperspektivet i tvil gjennom å «avsløre» kunstneren, eller bringe vedkommende inn i verket.

 

Jan van Eyck: «Arnolfinis bryllup», 1434, hvor kunstneren selv reflekteres i speilet bak paret.

 

Dette gjøres i både van Eycks «Arnolfinis bryllup» og Clara Peeters’ «Stilleben med oster, mandler og pretzels», der begges ansikter kan skimtes som speil-bilder i blanke objekter i bakgrunnen.

 

Clara Peeters: «Stilleben med oster, mandler og pretzels», ca. 1615, hvor kunstneren reflekteres i lokket på muggen.

 

Videre var Artemisia Gentileschi blant de aller første til å avbilde seg selv med pensel i hånden, altså ikke oppstilt som en vanlig modell, men fullt opptatt med arbeidet sitt. 

 

Artemisia Gentileschi: «Selvportrett», 1630-tallet

 

Senere har kunstnere som Diego Velázquez og Norman Rockwell dratt denne leken enda lengre, der vinkler, blikk og refleksjoner nærmest gjør maleriene deres til gåter, der man må bruke tid på spørsmålet hvem det egentlig er som maler hva.

 

Diego Velázquez: «Las Meninas», 1656

 

Norman Rockwell: «Triple Self-Portrait», 1960

 

FLERE VEIER TIL SUKSESS

Ved siden av kjendisfaktoren er det flere forhold som kan gi suksess innenfor selfie-kulten. Buzz Aldrin slo an tonen med sin uslåelige «space selfie» fra 1966, der den blå jordklodens kurve utgjør bakgrunnen.

 

Buzz Aldrin, 1966

 

Den er blitt kopiert mange ganger, kanskje mest vellykket av den japanske astronauten Akihiko Hoshides i 2012, med solen bak seg og der både kamera, diverse maskineri og hele kloden speiler seg i visiret hans.

 

Akihiko Hoshide, 2012

 

Amatørers jakt på oppsiktsvekkende selfies følger forskjellige spor, men et fremtredende element er nettopp dette med spektakulære omgivelser, der folk klatrer opp i tårn eller smyger seg ut på kanten av stup i jakten på «likes», noe som til og med har ført til noen tragiske dødsfall. 

 

Komposisjon Miljøjournalisten Aaron Gekoski tar en undervannsselfie med en stor svartfinnehai bak seg utenfor kysten av Durban i Sør-Afrika i 2014. Haiarten er stort sett ufarlig for mennesker. Foto: REX/NTB

 

Men forfengelighetens lek på gutte- eller jenterommet er heldigvis mer utbredt, der influensere blogger i vei mens de pønsker på noe originalt, som likevel treffer bredt. Med humor og kreativitet kan man komme langt, men man skal selvfølgelig også helst ta seg godt ut.

 

Humor Komikeren Ricky Gervais tar en selfie med dukker fra The Muppet Show etter en filmpremiere i Hollywood i 2014. Foto: REUTERS/NTB

 

MODERNE SELFIE-KULTUR

I den moderne selfie-kulturen gjenfinnes mange av disse trekkene, men ett element er blitt klart mer fremtredende, nemlig umiddelbarheten. Mens Velázquez må ha brukt månedsvis på å fundere på den perfekte komposisjonen for sin «kjendis-selfie» fra 1600-tallet, er det nå mer snakk om flaks, til tross for at man selvsagt kan knipse et utall ganger for å øke sjansen for å lykkes.

 

Bradley Cooper, 2014

 

Bradley Coopers berømte Oscar-selfie kommer øverst på alle nettsøk om emnet, og det er bare delvis på grunn av tettheten av celebriteter på bildet, for det er i virkeligheten den heldige komposisjonen – alle de avfotograferte har sin plass, og er oppmerksomme – som gjør at det minner om et kunstverk. 

 

Francesco Totti, 2015

 

Det samme kan sies om Francesco Tottis frekke knips fra feiringen av en scoring mot byrivalen Lazio på sin hjemmebane i Roma.

Et annet relatert fenomen er de såkalte «photo bombs», der det skjer noe uventet – for eksempel at en berømt person dukker opp – i bakgrunnen. Dette skjedde da den australske landhockeyspilleren Jayde Taylor uforvarende tok bilde av selveste dronning Elisabeth over skulderen til en lagvenninne under et stevne i Glasgow.

 

Jayde Taylor: «Queen photo bomb», 2014

  

RADIKAL NAKENHET

Den utilslørte forfengeligheten kommer man ikke langt med i kunsten, men her er samtidig mulighetene for variasjon nærmest utømmelige. Gustave Courbets intense selvportrett kan stå som eksempel på en brytning mellom det klassiske maleriet (renessansen, barokken) og den nye, sosiale realismen.

 

Gustave Courbet: «Selvportrett», 1843–45

 

Courbet var inspirert av både Rembrandt og Velázquez, men ble selv en foregangsfigur for senere radikale og avantgardistiske kunstnere. Han var en politisk revolusjonær, og i takt med det beveget han seg også kunstnerisk sett bort fra det opphøyde til fordel for det dagligdagse. Han likte å sjokkere og var ikke redd for nakenhet.

I hans mest berømte selvportrett virker det imidlertid som om det er han selv som er blitt rystet, som om han ser for seg Jenny Savilles «Branded», slik hun 150 år senere malte sitt eget ansikt på en overdrevent fetladen kropp, og lurer på hva han satte i gang?

 

Jenny Saville: «Branded», 1992

  

KRAVET TIL ORGINALITET

Selvportretter må være originale, og som betraktere må vi få følelsen av at det ligger noe avslørende i verket – noe nakent og ærlig – slik at vi blir invitert til å studere det gang på gang. Hvis portrettet samtidig klarer å bevare det gåtefulle, som levende ansikter jo også kan, så er den kunstneriske magien oppnådd.

De fleste kunstnere har vel prøvd seg på selvportretter, så listen kan gjøres utømmelig, men her er – paret opp for sammenligningens skyld – to østerrikske ekspresjonister (Schiele og Gerstl), to forvridde ansikter, to fargerike kvinneportretter (med mye gult), og to ansikter som sprenger konvensjonene enda litt mer.

 

Egon Schiele: «Selvportrett med hevet, naken skulder», 1912, og Richard Gerstl: «Selvportrett», 1908

  

Francis Bacon: «Selvportrett», 1969, og Helene Schjerfbeck: «Selvportrett», 1945

 

Frida Kahlo: «Selvportrett med tornehalsbånd og kolibri», 1940, og Fahrelnissa Zeid: «Selvportrett», 1944

 

Huang Yan: «Selvportrett», 2008, og David Siquerio: «Selvportrett med speil», 1937

 

GLOBAL FOTOKUNST

Fotokunsten gir selvsagt også muligheter til å eksperimentere og utforske, ikke minst med sin egen kropp. Men temaene kan være de samme, som forfengelighet (Chadwick), skam (Kippenberger) og sjokkeffekt.

 

Helen Chadwick: «Vanitas II», 1986. © Estate of Helen Chadwick

 

Martin Kippenberger: «Martin, into the Corner, You Should Be Ashamed of Yourself», 1989–90

  

To notoriske eksempler på det siste er Marc Quinns «Self», en skulptur fylt med kunstnerens eget blod, som han etterfyller i egen person ved behov.

 

Marc Quinn: «Self», 1991 –

 

Et annet er Sheng Qis «Memories (Me)», som består av en hånd med et passfoto av kunstneren mot rød bakgrunn. Lillefingeren er kuttet av, noe Qi hevder at han gjorde selv da han bestemte seg for å forlate Kina, slik at han kunne etterlate en del av seg begravd i fedrelandets jord. 

 

Sheng Qi: «Memories (Me)», 2000

 

I moderne fotografi (og collage) brukes alle mulige slags effekter og rekvisitter. Det er humor og alvor om hverandre og stor geografiske spredning på kunstnerskapet. Det er denne vitaliteten og variasjonen som gjør global kunst så spennende i dag, og det er kun fantasien, mer enn teknikken, som setter grensene. 

 

Sarah Lucas: «Self-Portrait with Fried Eggs», 1996. © Sarah Lucas, courtesy Sadie Coles HQ, London

 

Shirin Neshat: «Grace Under Duty», 1994. © Shirin Neshat, courtesy of the artist and Gladstone Gallery

 

Zhang Huan: «Family Tree», 2001

  

Denne gjennomgangen av tilværelsens mange fasetter – slik den gir seg utslag i selvportrettet – kan vi la munne ut som livet selv, i alderdommens skumringslys.

 

Edvard Munch: «Selvportrett. Mellom klokken og sengen», 1940–43

 

Vi ser Edvard Munchs litt avfeldige skikkelse nesten overtydelig plassert mellom en bestefarsklokke uten visere og en seng/sarkofag.

 

Gerhard Richter: «Selvportrett», 1996. © Gerhard Richter 2021

 

Gerhard Richter er tilsynelatende i ferd med å tape både seg selv og verden av syne. Som om verket sier:

Takk for følget.