I Bhutan er fjellene enorme og befolkningen liten. Bare litt over 700 000 bor der. Likevel, selv under så oversiktlige demografiske forhold, kan enkeltindivider oppdage at det går dobbeltgjengere løs.
I Bhutans Oscar-kandidat «Jeg er sangen» får læreren Nima (Tandin Bidha) erfare dette på en pinlig og sosialt belastende måte: Plutselig begynner en sexvideo å spre seg på nettet, og kvinnen i opptaket ligner så mye på Nima at hun mister jobben. Foreldrene til skolens elever vil jo ikke at umoralske personer underviser barna.
Dobbeltgjenger Nima mister jobben som lærer etter at en sexvideo av en kvinne som ser ut som henne, spres på nett. Derfor drar Nima på leting etter det som må være en dobbeltgjenger. Dechen Roders storslåtte film «Jeg er sangen» er Bhutans Oscar-kandidat. Foto: Fidalgo Filmdistribusjon
I et forsøk på å renvaske seg drar hun til den sørlige delen av landet, hvor dobbeltgjengeren Meto (også spilt av Bidha) skal befinne seg. Vel fremme viser det seg at Meto er sporløst forsvunnet. Samtidig begynner lokalbefolkningen å spekulere på om det er en metafysisk forbindelse mellom Nima og Meto, og landsbyens eldste foreslår å avdekke mysteriet ved hjelp av en hellig sang.
Dette er handlingsrisset i regissør Dechen Roders film, en internasjonal samproduksjon med norsk bidrag via Fidalgo Films, som settes opp på norske kinoer fra 21. november.
Tvetydig figur
Roders mysteriedrama kan minne om Krzysztof Kieślowskis «Veronikas to liv» (1991), der Irène Jacob tolker dobbeltrollen som to identiske kvinner: franske Véronique og polske Weronika. De kjenner ikke hverandre, møtes aldri ansikt til ansikt, men lever med en følelse av at den andre eksisterer – og har en gjensidig påvirkning på hverandre.
«Veronikas to liv» (1991)
Ideen er altså at man kan ha en ukjent «tvilling» der ute, som man er forbundet med på et dypere plan. Dette gjør oss i så fall mindre alene, noe som kan oppleves fortrøstningsfullt. På den andre siden gjør det oss mindre unike – og utskiftbare – noe som er en kilde til uro. Dobbeltgjenger-ideen er en svært tvetydig forestilling, med kapasitet til både å more, skremme og vekke undring.
I sin mest harmløse form er dobbeltgjengeren bare en look-alike. Da følger det ikke noen skjebnesvanger metafysikk med på lasset. Likheten er kun fysisk. Derfor passer det så bra i forviklingskomedier om forvekslede identiteter.
Det mest berømte eksempelet fra filmhistorien, «Diktatoren» (1940), rommer likevel et visst alvor. Charlie Chaplins iscenesettelse av Tomanias autoritære leder Adenoid Hynkel er tross alt tuftet på Adolf Hitler. Komikken oppstår da diktatoren bytter plass med en jødisk barberer som lider av hukommelsestap.
«Diktatoren» (1940)
Urkilden til look-alike-skrønene er nok Anthony Hopes roman «The Prisoner of Zenda» (1894), som er filmatisert minst 14–15 ganger om man tar med alle de omarbeidede variantene. 1937-filmatiseringen til John Cromwell regnes som den beste. Fortellingen handler om en brite som ferierer i kongeriket Ruritania, og blir oppdaget fordi han er prikk lik monarken.
«The Prisoner of Zenda» (1937)
Intrigen tilspisser seg da kongen bortføres. Landet trues av konstitusjonell krise, men kanskje briten kan utgi seg for å være kongen inntil Hans majestet blir reddet?
Dette forelegget har senere inspirert komedier som «Moon over Parador» (1988) og «Dave» (1993), hvor det henholdsvis er en latinamerikansk diktator og USAs president som blir byttet ut med en look-alike.
«Moon over Parador» (1988)
«Dave» (1993)
Selv anerkjente auteurer har benyttet ideen. I Akira Kurosawas historiske drama «Kagemusha» (1980) blir en småtyv satt til å spille rollen som en avdød krigsherre.
«Kagemusha» (1980)
Trusler fra speilbildet
Dobbeltgjengernes karriere innen grøssersjangeren strekker seg helt tilbake til «Studenten fra Prag» (1913), hvor unge Balduin (Paul Wegener) selger sitt eget speilbilde til en merkelig olding ved navn Scapinelli (John Gottowt). Han kan innkassere en formue, 100 000 gullmynter. Dessverre for Balduin bruker Scapinelli speilbildet til å mane frem en illevarslende dobbeltgjenger.
«Studenten fra Prag» (1913)
«Studenten fra Prag» regnes som den første tyske kunstfilmen, og ble umiddelbart en kulturell referanse for det nye forskningsfeltet psykoanalyse, etter at filosofen Otto Rank skrev en lang artikkel om filmen i Sigmund Freuds akademiske tidsskrift Imago i 1914.
Siden da har skumle dobbeltgjengere jevnlig vist seg på filmduken. For eksempel i Basil Deardens identitetsparanoide «The Man Who Haunted Himself» (1970), Andrzej Żuławskis maniske skilsmisse-mareritt «Possession» (1981) og Jordan Peeles inntrengergrøsser «Us» (2019). Andre ganger har nærværet deres vært mer psykologisk, som i Darren Aronofskys «Black Swan» (2010), der ballerinaen Nina Sayers (Natalie Portman) gjennomlever en mental nedsmelting.
Håndfaste eller ei, i slike filmer truer gjerne «onde tvillinger» med å overta eller ødelegge hovedpersonens liv. Samtidig får dobbeltgjengeren ofte symbolisere protagonistens mørke sider – de farlige driftene og impulsene man helst vil kontrollere.
Men skikkelsen er ikke alltid den farlige. Det hender at dobbeltgjengeren plasseres i rollen som den truede eller utnyttede parten i fortellingen, spesielt hvis kloning er på filmens dagsorden. «The Island» (2005), «Infinity Pool» (2023) og «Mickey 17» (2025) er eksempler på dette.
«Mickey 17» (2025)
En alliert?
Et interessant spørsmål er jo om man noen ganger faktisk trenger «tvillingen» sin. Hvis den andre besitter egenskaper som er komplementære til dine, eller bare trekker i samme retning som deg, blir dere jo sterkere sammen. Et dobbeltgjengersamarbeid kan bli en suksess. Slik er det på sett og vis i «The Prestige» (2006), i det minste for noen av de involverte.
Vi bør heller ikke underslå at speil kan være nyttige redskaper. De er tross alt laget for at vi skal kunne ta en nærmere titt på oss selv. Hva om dobbeltgjengere har en lignende funksjon? Denne ideen blir utforsket i den surrealistiske «samlivsthrilleren» «The One I Love» (2014). Her introduseres ekteparet Ethan og Sophie (Mark Duplass og Elisabeth Moss), som får sørgelig lite ut av parterapitimene sine. Et radikalt tiltak venter. De skal tilbringe noen dager på et landsted med flere bygninger. Gradvis innser Ethan og Sophie at de ikke er helt alene – dobbeltgjengerne deres er også med på terapien nå. Resultatet blir et helt unikt firkantdrama.
«The One I Love» (2014)
På film pleier det likevel å være en dårlig idé å omgås sin egen dobbeltgjenger, selv om ikke alle titler er like selvforklarende som Denis Villeneuves «Enemy» (2013). Den skildrer historielæreren Adam Bells (Jake Gyllenhaal) fascinasjon for skuespilleren Anthony Clair (også Gyllenhaal). Etter hvert får han kontakt med «tvillingen» sin. Møtet avslører imidlertid at to mennesker kan være fysisk identiske, men ha totalt ulike personligheter. Adams besettelse utløser også en ekkel runddans av gjensidig spionering og overvåking.
«Enemy» (2013)
Muligens er det enda verre om dobbeltgjengeren er din nye kollega? Slik blir den nye hverdagen for Simon James (Jesse Eisenberg) i Richard Ayoades «The Double» (2013). Simon er sjenert og overses av de fleste. Den nye kollegaen, James Simon (Eisenberg igjen), er derimot selvsikker og populær. Og så begynner nykommeren å blande seg inn i det trøblete livet til Simon. Filmen er en modernisert adapsjon av Fjodor Dostojevskijs «Dobbeltgjengeren» (1846).
Dobbeltgjenger som alter ego Livet til Simon James (Jesse Eisenberg) snus på hodet etter at hans selvsikre nye kollega James Simon begynner å gi ham råd om hvordan han skal klare å forføre sin store kjærlighet. Richard Ayoades svarte komediethriller «The Double» (2013) er basert på Fjodor Dostojevskijs «Dobbeltgjengeren» fra 1846. Foto: Magnolia Pictures
Imitasjonenes tidsalder
Selv Dostojevskij kom relativt sent til tematikken. I kulturhistorisk forstand har ulike former for dobbeltgjengerne vært med oss siden pyramidene ble prosjektert. Samtidig ser interessen for «tvillingen» ut til å ha økt betraktelig de siste tiårene. Figuren brukes i flere sammenhenger enn noen gang. Tidligere i år dukket en dobbeltgjenger sågar opp i den nyeste Superman-filmen. Trenden kan forklares med at dobbeltgjengerkonseptet rett og slett er høyaktuelt. Nyhetsbildet melder om identitetstyverier og falske profiler. Ansikter, kropper og stemmer kan kopieres og redigeres inn i helt nye sammenhenger. Folk tyr til plastikkirurgi for å bli mer like idolene sine. Kloningsteknologi er ikke lenger science fiction. Teorier om multivers eller flere parallelle univers sprer seg fra fysikklabben til TV-seriene.
Dessuten har nettet gjort det enkelt å spore opp mennesker som ligner hverandre (se for eksempel Twinstrangers.net, eller prosjektet «I’m not a look-alike!» til den canadiske fotografen François Brunelle). Tross alt, ifølge statistiske sannsynlighetsberegninger skal det teoretisk finnes syv dobbeltgjengere til hver av oss.
Dette er et kulturelt klima der imitasjonen og speilbildet inntar en sentral plass. Dobbeltgjengeren er derfor en naturlig skikkelse i vår tid.
Her ser du filmene
«Jeg er sangen» (Regi: Dechen Roder, 2024): Kinopremiere 21. november.
«Veronikas to liv» («La Double Vie de Véronique». Regi: 1991): Altibox, Apple TV, Blockbuster, Filmoteket, SF Anytime.
«Diktatoren» («The Great Dictator». Regi: Charlie Chaplin, 1940): Apple TV, Blockbuster, Filmoteket, Rakuten TV, SF Anytime, Telia Play.
«The Prisoner of Zenda» (Regi: John Cromwell, 1937): Archives.org og import-dvd.
«Moon over Parador» (Regi: Paul Mazursky, 1988): Import-dvd.
«Dave» (Regi: Ivan Reitman, 1993): Blockbuster, SF Anytime, Telia Play.
«Kagemusha» (Regi: Akira Kurosawa, 1980): Import-Blu-ray, import-dvd, låne-dvd via bibsok.no.
«Studenten fra Prag» («Der Student von Prag». Regi: Stellan Rye, 1913): Youtube.
«The Man Who Haunted Himself» (Regi: Basil Dearden, 1970): Import-Blu-ray, import-dvd.
«Possession» (Andrzej Żuławski, 1981): Import-Blu-ray, låne-dvd via bibsok.no.
«Us» (Regi: Jordan Peele, 2019): Altibox, Apple TV, Blockbuster, Rakuten TV, SF Anytime, Sky Showtime, 2 Play, Viaplay.
«Black Swan» (Regi: Darren Aronofsky, 2010): Apple TV, Blockbuster, Disney+, Rakuten TV, SF Anytime, Telia Play, Viaplay.
«The Island» (Regi: Michael Bay, 2005): Apple TV, Blockbuster, Rakuten TV, SF Anytime, Viaplay.
«Infinity Pool» (Regi: Brendan Cronenberg, 2023): Altibox, Blockbuster, Netflix, Rakuten TV, SF Anytime, 2 Play, Viaplay.
«Mickey 17» (Regi: Bong Joon Ho, 2025): Altibox, Blockbuster, HBO Max, Rakuten TV, SF Anytime, 2 Play, Viaplay.
«The Prestige» (2007): Altibox, Apple TV, Blockbuster, HBO Max, Rakuten TV, SF Anytime, 2 Play, Viaplay.
«The One I Love» (Regi: Charlie McDowell, 2014): Apple TV, Blockbuster, Filmoteket, SF Anytime, Viaplay.
«Enemy» (Regi: Denis Villeneuve, 2013): Apple TV.
«The Double» (Regi: Richard Ayoade, 2013): Apple TV, Blockbuster, Filmoteket, Rakuten TV, SF Anytime.