• Smaksprøve 14. mai 1996 dumpet juiceselskapet Del Oro de første testlassene med appelsinavfall. Ekteparet Daniel Janzen og Winnie Hallwachs (på bildet) dokumenterte prosessen nøye. Foto: DAN JANZEN/PRINCETON UNIVERSITY

Appelsinskallskogen

Appelsinskallskogen

Avfallshåndtering: Hva skjer om man dumper 12 000 tonn appelsinskall og fruktkjøtt i en død skog, og deretter overlater den klissete juicegjørmen til seg selv og insektene i 15 år? På Costa Rica fikk de svaret på akkurat det.

Fra utgave: 8 / august 2021

Sommerfugler før soldater

Midt på 1990-tallet ble en juicefabrikk og en nasjonalpark enige om at førstnevnte skulle få deponere appelsinavfallet sitt på et avskoget område hos sistnevnte. Tusen lastebillass ble dumpet på avtalt sted og forlatt. 15 år senere vendte et forskerteam tilbake. De oppdaget at den døde skogen hadde våknet til liv igjen. Appelsinskallene hadde tryllet frem en regnskog.

Å utvikle deponiområder for avfall kan ha store negative konsekvenser for miljøet. I enkelte områder kan man risikere tap av flere hundre ulike dyre- og plantearter pr. hektar. Men i en nasjonalpark på Costa Rica skjedde det motsatte.

Fakta

Costa Rica

/ Republikk i Mellom-Amerika som grenser mot Nicaragua i nord, Panama i sørøst, Stille­havet i vest og Det karibiske hav i øst. Landet er bare litt større enn tidligere Finnmark fylke.

/ Store deler av det er dekket av regnskog. En fjerdedel er fredede parker og naturreservater. 

/ I nordlige og sentrale deler er det aktive vulkaner, og både vulkanutbrudd og jordskjelv er vanlig her.

/ Til tross for at Costa Rica bare består av 0,1 prosent av Jordens landmasse, lever 5 prosent av verdens dyre- og planteliv her.

Kilde: Thuesen, Nils Petter: Costa Rica i snl.no.

 

Area de Conservación Guanacaste (ACG)

/ Verneområde som ble opprettet i 1989 av den amerikanske biologen Daniel Janzen.

/ Omgitt av 7000 ulike plantearter, lever blant annet 900 ulike virveldyr, 500 fuglearter, 20 000 ulike billearter, 13 000 ulike arter av maur, bier og veps, og 8000 ulike møll- og sommerfuglarter.

/ I 1999 havnet ACG på Unescos verdensarvliste.

Kilde: Unesco.org

 

Janzen og Hallwachs

/ Dr. Daniel Janzen (f. 1939) er amerikansk forsker og professor innen biologi og evolusjonær økologi, det vil si studier av hvordan organismer er tilpasset det miljøet de lever i.

/ Sammen med sin kone, Winnie Hallwachs (f. 1954), har han katalogisert det biologiske mangfoldet på Costa Rica.

/ Til sammen har de registrert 500 000 ulike eksemplarer av cirka 45 000 arter, inkludert flere som aldri hadde vært oppdaget før.

/ Begge ble uteksaminert fra Princeton University i 1976 og har brukt siste halvdel av karrieren på å sikre fremtiden til regnskogens utrydningstruede økosystem.

 

Selv om det lille landet bare utgjør 0,1 prosent av Jordens landmasse, lever hele 5 prosent av verdens dyr og planter her. Med all den vakre naturen de har å ta vare på, er det kanskje ikke så rart at Costa Rica har vært verdensledende innen miljøvern siden 1980-tallet. Et eksempel på landets grønne og fredelige fremtoning er at de ikke har en egen stående hær, men til gjengjeld 1251 ulike sommerfuglarter.

To av dem som viet halve yrkeskarrieren sin på å bevare det biologiske mangfoldet på Costa Rica, er ekteparet Daniel Janzen og Winnie Hallwachs. Begge er økologer og miljøvernere, og nærmest rockestjerner å regne innen sitt fagfelt. I mange år jobbet de som forskere og tekniske rådgivere ved nasjonalparken Guanacaste nord i Costa Rica. I 1989 realiserte de drømmen om å skape en trygg passasje for dyr, fugler og insekter som sesongpendler fra tørrskogen til regnskogen og tilbake igjen. Det 147 000 hektar store om-rådet av fredet sjø og land i den nordlige delen av Costa Rica fikk navnet Bevaringsområde Guanacaste (ACG).

I årene som fulgte, lot forskerne humlen suse og naturen leve i pakt med seg selv, mens de observerte hva som skjedde. Så flyttet appelsinjuicefabrikken Del Oro inn på nabotomten – og havnet dermed også under samme lupe.

 

En juicy affære

Etter å ha observert den nyetablerte naboen en tid, kunne de med stor sannsynlighet fastslå følgende: at folk flest ikke liker skall i appelsinjuicen sin, at tonnevis av appelsinskall neppe er det billigste man kan kvitte seg med, og at minst én av de rundt 170 000 ulike plante- og dyreartene i nasjonalparken nok ville ha livnært seg på appelsinrester om de fikk tilbudet.

Da det kom dem for øret at Del Oro planla å bruke flere millioner dollar på et renseanlegg som skulle forvandle appelsinavfallet til lavkvalitets dyrefôr, fikk ekteparet en god idé. Hva om de spleiset appelsinjuice-fabrikken og nasjonalparken?

Den attraktive avtalen innebar at Del Oro skulle overføre 16 millioner m² intakt urskog fra egen eiendom til nasjonalparken, mot at de fikk dumpe appelsinavfall fra produksjonen i et avskoget område av parken de 20 neste årene. Vel å merke fikk ikke Del Oro dumpe frukt som var behandlet med insekts- eller plantevernmiddel, kun rent, nedbrytbart avfall.

Utrolig nok fungerte planen helt perfekt. Del Oro tente straks på ideen om å inngå arrangert ekteskap med Guanacaste. Samme år, i 1996, testdumpet de 100 lastebillass med appelsinskall.

– Vi ante jo ikke hva som ville skje. Men bare noen måneder senere var de hundre første lassene spist opp, det meste av fire ulike typer fluelarver. Denne oppdagelsen fikk meg til å inngå videre forhandlinger med juicefabrikken, forklarer Dan Janzen.

Året etter signerte begge partene kontrakten. I løpet av 1998 ble det dumpet 1000 lastebillass med til sammen 12 000 tonn avfall i nasjonalparken.

Ved hjelp av store anleggsmaskiner ble appelsinrestene spredt ut over et 7000 m² stort område, i 10–50 cm tykke lag. Det tilsvarte 400 kg appelsinmasse pr. m²; derav én del organisk materiale og fire deler vann.

Ideelt sett skulle historien sluttet lykkelig her. Slik gikk det ikke.

 

Tonnevis 14. mai 1996 dumpet juiceselskapet Del Oro de første testlassene med appelsinavfall. Foto: DAN JANZEN/PRINCETON UNIVERSITY

  

Sjalusidrama og søksmål

En forsmådd rival på juicemarkedet, Tico Fruit, fikk nyss i Del Oros gullkantede avtale, og anså den som blodig urettferdig. Selv måtte de betale millioner for å kvitte seg med avfall. Dermed gikk de gikk til søksmål mot konkurrenten, som de mente bidro til massiv forurensing av nasjonalparken.  

Det hjalp ikke at ekteparet Dan og Winnies, og dermed Del Oros hensikter, hele tiden hadde vært gode. At appelsinrestene sannsynligvis var som spabehandling og energiboost for det utsultede og nedtråkkede skogsområdet i Guanacaste, ble på ingen måte ansett som en formildende omstendighet da rivalene møttes i høyesterett. Del Oro tapte rettssaken. De neste 15 årene ble appelsinavfallet overlatt til seg selv.

 

Like etter dumpingen

 

6 måneder etter dumpingen

 

18 måneder etter dumpingen

 

Appelsinskallskog i fremvekst Et halvt år etter dumpingen hadde insektene satt til livs 12 000 tonn appelsinskall. 18 måneder etter fant forskerne 81 ulike plantearter i området, mot 23 tidligere registrerte arter. Etter 53 måneder var antallet 123 arter, og jorden var blitt dypere og svært næringsrik. Foto: DAN JANZEN/PRINCETON UNIVERSITY

 

Fra tørr grus til frodig skog

Sommeren 2013 nevnte Janzen appelsinskalleksperimentet for en forskerkollega ved Princeton University, Tim Treuer, som snart skulle reise til Costa Rica på et annet oppdrag. De ble enige om at han skulle svippe innom og se, når han likevel var i nærheten.

Forandringen var fenomenal. «Det var så fullstendig overgrodd av trær og kratt at jeg ikke engang fikk øye på det to meter lange skiltet, som med store, gule bokstaver signaliserte at jeg var fremme ved appelsinskallstedet», sa Treuer i et intervju med Princeton University da han kom hjem. 

 

Her er det! Godt synlige skilt ble plassert ut for å markere ulike deler av appelsinskallområdet. Selv om skiltet som markerte Modulo 11 sto kun to meter unna grusveien, fikk ingen i forskergruppen øye på det da de kom tilbake i 2014. Det var fullstendig overgrodd. Her har Tim Treuer kuttet krattet rundt for å få tatt bilde. Foto: TIM TREUER

 

Med på reisen var også Jonathan Choi, som studerte økologi og evolusjonsbiologi ved Princeton. Etter å ha sett den utrolige forandringen i skogen, ble eksperimentet tema for masteroppgaven hans.

Ifølge Choi var området mye mer imponerende i virkeligheten enn han kunne forestilt seg: «Like utenfor appelsinskallområdet spaserte jeg enkelt over dødt gress og tørr grus. Innenfor måtte jeg klatre gjennom kratt og kutte meg vei gjennom en vegg av gjengrodd skog», fortalte han i samme intervju.

Et forskerteam fra Princeton University reiste til Costa Rica i 2014 for å kartlegge området og undersøke om appelsinskallene virkelig var årsaken til den enorme forskjellen. For å beregne endringene laget forskerne flere transekter, det vil si linjer i vegetasjonen som de ville undersøke nærmere. I dette tilfellet var det 100 meter lange parallelle linjer gjennom skogen.

Alle trærne nærmere enn tre meter fra linjen, ble merket og målt. Dette ble gjort for å finne ut hvor mye vekst som var forårsaket av appelsinskallene. Deretter laget de tilsvarende linjer i et område uten appelsinavfall like ved. I begge områdene målte de diameter på trærne og identifiserte alle dyre- og plantearter.

 

Markant forskjell Den stiplede hvite linjen viser grensen mellom området til høyre der det ble dumpet appelsinskall, og til venstre der det ikke ble det. Trærne på høyre side er over ti meter høye. På venstre side er de ca. to meter høye. Foto: LELAND WERDEN/PRINCETON UNIVERSITY

 

Fra tap-tap til vinn-vinn-vinn

Forskerne evaluerte to ulike jordprøver for å sjekke om appelsinskallene virkelig var årsaken til at regnskogen hadde gjenoppstått fra de døde. Den første prøven ble innhentet i år 2000 av Laura Skanks fra Beloit College, den andre av Jonathan Choi i 2014. Skanks resultater ble aldri offentliggjort, men ble likevel sammenlignet med Chois i forbindelse med hans studie.

Prøvene ble analysert med to ulike, men likevel sammenlignbare metoder. Resultatene talte for seg: Det var dramatiske forskjeller i områdene med og uten appelsinskall. De fant 176 prosent økning i biomassen over bakken, det vil si veden i trærne. Variasjonen og antallet trær i området var tredoblet, og jorden innenfor området hadde gått fra næringsfattig til næringsrik. 

 

Ikke appelsin vs. appelsin Bildene av Leland Werden er tatt med få meters og minutters mellomrom i 2014, det til venstre i området utenfor og det til høyre inne i appelsinskallskogen. Foto: TIM TREUER/PRINCETON UNIVERSITY

 

I en rapport publisert i Restoration Ecology skriver Tim Treuer at de gode resultatene tyder på at verdifulle synergier mellom avfallshåndtering og restaurering av tropisk skog og karbonbinding er mulig:

«Det ligger svært spennende lærdom i kjernen av dette prosjektet. Ikke bare var det et vinn-vinn-samarbeid, det var vinn-vinn-vinn. Karbon ble sugd ut av atmosfæren, det biologiske mangfoldet i området økte, og jordkvaliteten ble bedre. Og – alle partene tjente på det.»

 

Frodig regnskog Slik så appelsindeponiet ut da et forskerteam fra Princeton University besøkte stedet i 2014. Med på reisen var også forsker ved Universitetet i Minnesota, Erik Schilling (avbildet). Foto: TIM TREUER/PRINCETON UNIVERSITY

 

Han mener det er et paradoks at det rundt om i verden finnes næringsfattige avskogede områder nærmest side om side med næringsrike avfallsstrømmer, men ifølge Treuer finnes det heldigvis gode eksempler på det motsatte også:

– En studie publisert i mars i år viser at avfall fra kaffefrukt bidro til å booste vegetasjonen i et skogsområde sør i Costa Rica.

Til Aftenposten Innsikt forteller Treuer at han har all grunn til å tro at også appelsinskallskogen fremdeles vokser og gror i beste velgående.

– Sannsynligvis har den absorbert utallige tonn karbon fra atmosfæren siden jeg var der sist.

 

Kilder: Princeton University, Unesco.org, Restoration Ecology, «Pulp Non-fiction» av Tim Treuer/Highwire Earth, Smithsonian Magazine, Mongabay News, «Vraksukker til bier» ICoop nr.3/2018.

 

 

Bier og bær(ekraft)

Også her hjemme finnes det eksempler på at næringsrikt avfall kommer næringsfattig natur til gode.

Nyttiggjør avfall. Røra Fabrikker i Inderøy kommune i Trøndelag produserer juice, saft og syltetøy som selges i Coops butikker over hele Norge. Kommunikasjonssjef i Coop, Harald Kristiansen, innrømmer at det er dårlig med appelsinskall og regnskoger hos dem. Det betyr ikke at det næringsrike avfallet fra produksjonen går til spille.

– Ved Røra Fabrikker blir bæravfallet silt ut av avløpet og samlet i en tank. Dette blir hentet jevnlig av en lokal bonde som bruker det som gjødsel på åkeren sin. Det blir ingen regnskog av det, men må vel likevel kunne karakteriseres som vinn-vinn, sier Kristiansen.

Han trekker også frem enda et eksempel. Røra Fabrikker har nemlig skaffet seg hundretusenvis av bitte små samarbeidspartnere.

– Vi har birøktere som henter restavfallssukker, såkalt vraksukker, som de gir til biene sine.

Årlig mottar Inderøy Birøktelag mellom fem og sju tonn vraksukker fra Røra Fabrikker. Dette sukkeret er ikke rent nok til at det kan gjenbrukes i produksjonen, men som bie-mat er det helt perfekt.

På Inderøy spiser biene i hver bikube ca. 20–25 kg vraksukker i året.