Om sommeren lever de siste dverggjessene i Norge og Europa ved bortgjemte fjellmyrer i Finnmark. Her håper de å berge egg og unger slik at slekters gang kan videreføres.

Gjessene er sky og utsatt, men trosser de mildt sagt vekslende værforholdene i fjellet og håper å få være i fred for forstyrrelser. Dverggåsa er én av mange – riktignok stadig færre – arter i Noahs ark. Det hvite panneblisset, de gule øyeringene og det beskjedne rosa nebbet gjør den lett gjenkjennelig. Men få har sett den kritisk truede fuglearten.

Dverggjess fylte himmelen

Slik har det ikke alltid vært. En gang var dverggåsa utbredt over store deler av Fennoskandia. (Omfatter den skandinaviske halvøy (Norge og Sverige), Finland, Kolahalvøya og Karelen i Russland. Begrepet brukes først og fremst for å beskrive og definere saker der politiske grenser er uviktige, for eksempel innen kultur, biologi, geologi og arkeologi.)

Om høsten trakk den sørover, da som nå, og de store antallene gikk ikke ubemerket hen. Opptellinger i sørøstlige deler av Det kaspiske hav med 30 000–50 000 dverggjess fra hekkeområdene i nord, var litt av et skue.

I 1905 skrev fugleforsker Sergius Alphéraky om uendelige svermer med dverggjess som fylte himmelen: «Jeg kunne ikke engang telle antall separate flokker som dukket opp om høsten, i slike kontinuerlige strømmer passerte de, en etter en, uansett hvilken vei jeg så. De fylte luften med så høye skrik at selv nå, etter mange år, ringer lyden av dem fortsatt i mine ører.»

Men siden har det dessverre stort sett gått nedover, og spesielt merkbar var tilbakegangen på 1940-tallet. Da herjet verdenskrig og nød med store deler av vår verdensdel, og det ble også drevet rovdrift på naturressurser som fugler og fugleegg.

På 1970-tallet var den norske hekkebestanden nede i 60–90 par, og alle varsellamper lyste rødt. Arten forsvant fra hekkeområdene i Nordland og Troms de påfølgende årene. Noe måtte gjøres. BirdLife Norge startet sin intense overvåking av den lille gjenværende bestanden i Finnmark i 1990, men den begredelige utviklingen fortsatte. Rundt 2010 voktet organisasjonen på de 12 siste norske hekkeparene. Var dverggåsas dager i Norge talte?

Vendepunktet

Vendepunktet kom i 2010–2011 da alt klaffet for dverggåsas familieliv. Hele 80 unger vokste opp på disse to årene, og ungene født i 2010 og 2011 ble etter hvert voksne og fikk selv unger. De påfølg-ende årene var relativt vellykkede, og den reproduserende bestanden var oppe i 50 par i 2018. En slik opptur er gledelig, men en bestand på noen titalls fugler er likevel sårbar.

Spesielt har ulovlig jakt langs trekkrutene og på overvintring vært en utfordring. Ødeleggelse av naturlige gressenger og våtmarker som er kritisk viktige for dverggåsas reiser, har også skapt hodebry. Nettopp av denne grunnen er det et internasjonalt samarbeid rundt dverggåsa. Norske myndigheter har betalt for vern av natur i Hellas for å ta vare på fuglene. I dag er det nemlig først og fremst i Hellas at norske dverggjess tilbringer vinteren før de drar nordover og ankommer Finnmark i første halvdel av mai. Beskyttelse i Hellas er derfor helt essensielt.

Og her er det finurlige: Dersom dverggjessene i Finnmark får frem unger, blir de lengre i det trygge området her hjemme om høsten. Da trekker de nokså direkte ned til Hellas. Voksne som mister egg og unger, har en lei tendens til å dra østover til Russland eller andre mindre trygge himmelstrøk sensommers. Der risikerer de å bli skutt. Å sikre at dette skjer så sjelden som mulig, har vært avgjørende for å bevare dverggåsa i norsk fauna. Uttak av rødrev i dverggåsas hekkeområder har derfor vært et av flere redningstiltak. Reven jakter fugler og fugleegg i år hvor smågnagerne uteblir, og slikt blir det ikke flere dverggjess av, kun barnløse foreldre.

Siden større rovdyr skytes systematisk i Finnmark, har rødreven få naturlige fiender, kanskje med unntak av kongeørnen. Følgene for økosystemet er betydelige. God tilgang på slakteavfall og fallvilt gagner også Mikkel rev. Et mildere vinterklima og flere andre faktorer drar i samme retning, og derfor er utskytning av rødrev i dverggåsas begrensede hekkeområde nødvendig.

Arktisk natur endres

I 2023 lyktes dverggjessene atter en gang, og familielivets frukter nådde nye høyder. De aller fleste parene fikk frem unger. Hele 86 (!) unger ble telt opp ved rasteplassen etter hvert som gjessene kom ned fra fjellet. Hekkesesongen i 2024 ble også bedre enn ventet, da med 28 unger på vingene. Dermed er dverggåsas fremtid litt sikrere.

Dverggjessene som ble født i 2023, er nå to år gamle, og da gjennomfører de vanligvis sin første hekkesesong. Bestanden som går til hekking i år, kan dermed være større enn den har vært på nærmere 50 år. Frykten fremover er at fjelløkosystemet som dverggåsa er så avhengig av, skal svekkes som følge av klimaendringer. I februar i år ble det målt 10 grader i Alta, og mildværsperiodene blir hyppigere og mer ekstreme i arktiske strøk.

For smågnagere og andre skapninger som finner føden på bakken, kan værskiftene mellom mildvær og kulde bli katastrofale. Ising gjør at maten til planteeterne blir mer utilgjengelig, og dersom vi får færre gode år hvor smågnagerne er tallrike, får det omfattende følger for fuglelivet. I år med få smågnagere skifter røyskatt, rødrev, fjellrev og rovfugler meny fra mus og lemen til fugleegg og fugleunger. Sammenhengen mellom toppårene for dverggås og toppår for smågnagere er godt dokumentert.

Selv om forventningene for 2025 tilsier at det blir lite smågnagere i dverggåsas hekkeområder i år, krysser vi fingrene for mat nok til alle naturens skapninger i 2025 og ønsker dverggåsa lykke til.