Donald Trump hater å bli latterliggjort. Derfor fant folkene hans et syltynt påskudd for å få talkshowvert og komiker Jimmy Kimmel fjernet fra TV-skjermen. Presidenten er lei av å bli kritisert når han mener han burde bli hyllet. Derfor saksøkte advokatene hans The New York Times for 15 milliarder dollar. Trump ser alt som en kamp. Derfor ønsker teamet hans at rike støttespillere skal kjøpe kontrollen over den amerikanske delen av Tiktok fra den kinesiske eieren.

Disse urovekkende manøvrene er del av en krig mot amerikanske medier. Likevel har ikke Trump lykkes i særlig stor grad. Kimmel er tilbake på skjermen, en føderal dommer avviste søksmålet mot The New York Times med latter, og ingen vet hvor lojale milliardærene egentlig vil være.

Det burde ikke være nødvendig å minne om dette i ytringsfrihetens hjemland, men en kneblet presse fører uunngåelig til utbredt korrupsjon, dårlig styresett og kyniske, fremmedgjorte velgere. I et land der valg ofte avgjøres med små marginer, kunne selv delvis kuede eller kontrollerte medier vippe balansen i Trumps favør. Men det å ønske seg noe er ikke det samme som å få det. Som episodene med Kimmel og andre viser, vil det bli vanskelig å kontrollere USAs enorme, uregjerlige medielandskap og meningssterke borgere.

Trang til kontroll

At Trump har et ønske om å styre hva folk ser og leser om ham, er åpenbart. Han virker mindre motivert av den én gang berettigede konservative kritikken om at amerikanske medier var venstrevridde, enn av sitt eget behov for oppmerksomhet, og at han har en forventning om at all oppmerksomhet skal være en hyllest. Hans folk beviser sin lojalitet ved å sørge for at han får det slik.

De har noen mektige våpen. Det ene er en Trump-spesialitet: trusler og bøllete opptreden. The Wall Street Journal ble saksøkt for en sak om Trump og den avdøde sexforbryteren Jeffrey Epstein.

Des Moines Register ble saksøkt for en meningsmåling før valget i 2024 som viste at Trump lå an til å tape i Iowa.

USAs forsvarsdepartement innskrenker journalisters mulighet til å rapportere, med trussel om å frata dem akkrediteringen. Nyhetsbyrået Associated Press, AP, er nektet adgang til pressesamlinger i Det hvite hus og Air Force One.

Disney ble angrepet av Brendan Carr, sjefen for USAs medietilsyn, FCC. Trump likte det han så og foreslo at TV-kanaler som kritiserer presidenten, burde miste lisensen.

Disse sakene står svakt juridisk sett, men de kan ha en avskrekkende effekt, da det er dyrt å forsvare seg mot dem. I 2008 støttet 92 prosent av USAs 100 største aviser en presidentkandidat. I fjor var det tre fjerdedeler som unnlot å gjøre det.

Et annet våpen er eierskap. Trump er den første amerikanske presidenten som har sin egen nyhetstjeneste, Truth Social. Ungarn under Viktor Orban viser hvordan vennligsinnede forretningsfolk kan spre «offisielle» nyheter, enten av overbevisning eller av et ønske om å bytte positiv dekning mot forretningsmessige fordeler. X eies av Elon Musk, som drev valgkamp for Trump.

Tiktoks amerikanske virksomhet ser ut til å havne i hendene på andre allierte, blant andre Ellison-familien. David Ellisons oppkjøp av Paramount vil gi ham kontroll over CBS. (I oktober ble sjefredaktøren for CBS News byttet ut med den konservative journalisten Bari Weiss. I 2021 sa Weiss opp i The New York Times i protest mot det hun omtalte som et «illiberalt arbeidsmiljø», red.anm.). Om David Ellison, som er sønn av Oracles styrtrike grunnlegger Larry Ellison, lykkes med å overta Warner Bros Discovery, vil han også regjere over CNN.

Det siste våpenet er bruken av pressmidler. To TV-kanaler, ABC og CBS, inngikk forlik i søksmål de trolig kunne ha vunnet, fordi de fryktet myndighetenes gjengjeldelse som kunne kostet dem milliarder av dollar. Se for deg at Alphabet eller Meta ble presset, med løfter eller trusler mot deres KI-virksomhet, til å sørge for at Youtube og Instagram ble mer Maga-vennlig. Om selskapets fremtid sto på spill – ville det ikke være deres plikt overfor aksjonærene å føye seg?

Hvor sterkt står han egentlig?

Alt dette er urovekkende, men Trump er ikke så sterk som han kan se ut til. Den eldre mannen med fjernkontrollen i Det hvite hus er besatt av TV-nyheter, men bransjen er på retur. Utenom valgkampene får bare 3 prosent av amerikanerne sine viktigste politiske nyheter fra CBS. Mediegigantene prioriterer i stedet kampen om strømmingen. En grunn til at Disney tok Jimmy Kimmel tilbake, var press fra flere hundre opprørte Hollywood-stjerner.

Nyheter og meninger er avisers hovedvirksomhet. Om de holder stand, vil de vinne i retten. Og hver gang Trump anlegger et grunnløst søksmål for ærekrenkelser, avslører han seg ytterligere som en forfengelig bølle.

Det amerikanske mediemarkedet er dessuten vanskelig å kontrollere fordi det er så fragmentert. I Silvio Berlusconis Italia var det et fåtall betydningsfulle kanaler, og han eide nesten halvparten av dem. Et marked som består av 9,5 millioner ungarere, er lite nok til å la seg kontrollere. USA er annerledes.

Hvert enkelt sosiale medium er dessuten et univers av individuelle innholdsprodusenter. I motsetning til mediemagnat William Randolph Hearst (1863–1951) kan ikke dagens eiere bare ringe redaktørene og diktere hva som skal komme på trykk – og USAs medietilsyn FCC har ingen myndighet over sosiale medier. Algoritmer kan til en viss grad styre brukerne, men å kvele nyhetssaker på løpende bånd krever en hær av sensorer som i Kina. Biden-administrasjonen forsøkte å få sosiale medier til å dempe vaksineskepsisen. Men det så snarere ut til å ha motsatt effekt.

Sterke motkrefter

Ytringsfriheten i USA er beskyttet av en grunnlovsfestet garanti, et enormt mediemarked og preferansene til den halvparten av befolkningen som ikke stemmer på Trump. Hvis mediene faktisk ble kuppet, ville det åpne enorme forretningsmuligheter for den andre siden. USA har et kapitalmarked som stikker dypt, og mange risikovillige aktører.

Det har aldri vært enklere å starte en videoblogg eller en podkast eller å publisere tekst. Det er vanskeligere å bygge opp nye nettverk, men se på Threads og Tiktok som alternativer til X – eller hvordan de foretrukne sosiale mediene stadig skifter. Som så ofte med Trump er raske beslutninger hans største fordel. Domstolene må følge prosedyrer, selskaper trenger tid til å utarbeide motstrategier, og det tar tid for nye initiativer å vokse frem.

Maga kommer neppe til å ta kontroll over USAs mediemarked. Men selv om Trump ikke vinner kampen, kan USA likevel komme til å tape. I en fragmentert oppmerksomhetsøkonomi er den beste måten å bryte gjennom på å kalle alt en apokalypse, oppfordre til revolusjon eller stemple noe som fascisme.

Hvis splittende politisk underholdning er det som vinner frem, blir det stadig vanskeligere å bygge godt styresett på et felles faktagrunnlag. Amerika overlevde partipressen i det 19. århundret og vil trolig gjøre det igjen i det 21.

Men når den offentlige samtalen blir en farse, er det en tung byrde for et allerede overbelastet demokrati.

Publisert i The Economist 25. september.