Det stiller store krav til driften av strømnettet når litt over 3,1 millioner strømforbrukere i form av husholdninger, hytter, skoler, kontorer, fabrikker og andre bygninger til enhver tid må dekkes opp av kraftproduksjonen fra 1791 vannkraftverk, 1391 vindturbiner, 30 varmekraftverk og 32 419 solanlegg. I tillegg må det norske strømnettet også være i balanse med det tilknyttede strømnettet i Norden og Europa.

For å klare det, brukes strømprisen til å sende signaler om å øke eller redusere strømforbruket og kraftproduksjonen.

Ikke bare én strømpris

Som strømforbrukere forholder folk flest seg kun til én strømpris pr. time i prisområdet man bor, men det er ikke bare én strømpris, ett sted, i ett strømmarked.

Teknisk sett var det bare én strømpris pr. time frem til helt nylig, men fra 1. oktober 2025 settes det egentlig en strømpris for hvert kvarter. Strømselskapene og kraftprodusentene må derfor forholde seg til at det kan være fire forskjellige strømpriser i løpet av en time. Man har imidlertid valgt å kamuflere dette for strømkundene for ikke å skape mer forvirring rundt strømprisen enn det allerede er.

Det settes også én strømpris for hvert prisområde, og Norge er delt i fem slike prisområder. Tilsvarende settes det egne strømpriser for de fire prisområdene i Sverige, to i Danmark og ett i Finland.

Ikke nok med det. Det settes også strømpriser i fire forskjellige markeder, selv om strømkundene kun trenger å forholde seg til ett: døgnmarkedet.

Alle får likt betalt

I døgnmarkedet settes strømprisen dagen i forveien gjennom en budrunde der strømselskapene forteller hvor mye strøm de tror kundene deres vil bruke, og hva selskapene er villige til å betale, mens kraftprodusentene forteller hvor mye de kan produsere til hvilke priser.

Hvert bud sendes inn til kraftbørsen med hvor mye strøm de er villig til å bruke/produsere til minsteprisen på -500 euro/MWh og maksprisen på 4000 euro/MWh. Med dagens svake norske kronekurs tilsvarer det alt fra å få betalt nesten -6 kr/KWh til å måtte betale nesten 48 kr/kWh.

Så settes prisene av algoritmen Euphemia i priskrysset der tilbud møter etterspørsel, det vil si der kraftproduksjonen blir lik strømforbruket.

Når prisen er satt, får alle kraftprodusentene like mye betalt. Systemet kalles merit order, eller rekkefølgeprinsippet. Utgangspunktet er at alle kraftverk har en marginalkostnad, det vil si en beregnet kostnad for å øke produksjonen med én energienhet.

I andre europeiske land, som har mye kull- og gasskraft, vil denne kostnaden tilsvare prisen på kull eller gass, samt kostnaden for klimakvoter. For sol- og vindkraft vil kostnaden typisk være null, fordi man ikke trenger å betale for solen som skinner eller vinden som blåser. For vannkraftverk er det litt mer komplisert, da vannet i seg selv er gratis, mens verdien av lagret vann i vannmagasinene avhenger av om man kan få bedre betalt på et senere tidspunkt hvis man holder det igjen.

Systemet gir ærlige bud

De laveste budene legges inn først, og det vil typisk være sol- og vindkraft fordi de ikke trenger å betale for sitt «drivstoff». Hvis det er nok sol og vind til å dekke hele strømforbruket, blir strømprisen ekstremt lav.

Hvis det ikke er nok sol og vind, må kraftbørsen ta inn budene fra noen av de dyrere kraftverkene. Det kan være vannkraft, kjernekraft, kullkraft eller gasskraft. Budene legges inn helt til hele strømforbruket er dekket opp, og så settes det strek. Budgiverne som har gitt bud tilsvarende eller lavere enn det siste aksepterte budet, får tilslag til samme pris uansett hva de selv bød inn. De som var dyrere, får ikke produsere og får dermed ikke betalt.

Fordelen med systemet er at det gir alle aktørene incentiv til ærlige bud. For det nytter ikke å legge seg overdrevent høyt av taktiske hensyn, for da risikerer man å ikke få betalt for produksjonen man kan levere.

Presser prisen ned

Systemet presser prisene ned til glede for strømkundene. Det gir også den fornybare kraftproduksjonen et konkurransefortrinn over den fossile kraftproduksjonen som må kjøpe klimakvoter for sine CO₂-utslipp.

Samtidig blir systemet utfordret av stadig større innslag av uregulerbar fornybar kraftproduksjon i form av sol og vind. For paradokset er at uten dyr kull- og gasskraft klarer ikke markedet å sette en økonomisk bærekraftig strømpris.

Frem til det blir løst gjennom innføringen av batterier, pumpekraft, fleksibilitetstjenester og andre nyvinninger, må vi derfor forvente at strømprisene fortsetter å svinge fra ekstremt lave til ekstremt høye i årene fremover.