Fremmedfiendtlighet. Tallene fra det tsjekkiske kommunaldepartementet burde egentlig ikke skremme noen. Ved inngangen til januar i år bodde 2407 flyktninger med innvilget oppholdstillatelse i Tsjekkia, noe som var en nedgang fra året før. Av de 1450 personene som søkte asyl i Tsjekkia i 2017, fikk 29 personer innvilget asylsøknaden sin, og 118 fikk opphold på humanitært grunnlag.
Er det en trussel mot den egne kulturen? Skal man dømme etter temperaturen i debatten rundt EUs forsøkte kvoteordning og europeisk demografi i fremtiden, ja. Men i folks bevissthet spiller disse tallene en underordnet rolle, hvis de i det hele tatt er særlig kjent.
Det er TV-bildene fra høsten 2015, fra Ungarn, Østerrike og Tyskland, av en flyktningstrøm i sakte men sikker bevegelse gjennom Sentral-Europa, som har gitt den tsjekkiske offentligheten varige mén. En nyttårsaften i Köln, en bydel i Brussel og en Angela Merkel som tar selfie med flyktninger føyer seg sømløst inn i billedveven som har illustrert det offentlige ordskiftet de siste to–tre årene. En av de høyeste røstene i dette ordskiftet tilhører landets egen president, Miloš Zeman.
Mainstream. «Den påvirkningen Zeman øver på stemningen i samfunnet, og på karakteren til tsjekkisk politikk, er umåtelig stor», sier Petr Honzejk i et videointervju med nettavisen aktualne.cz. «For den kommer fra presidentens kontor, som tradisjonelt er en svært respektert posisjon.» Selv om presidentembetet har begrensede fullmakter, påpeker politisk kommentator i hovedstadsavisen Hospodařské Noviny, har personen som bekler det alltid hatt en stor påvirkningskraft i samfunnet. Det gir seg ikke minst utslag i velgeradferd:
Hovedgrunnen til at den halvdelen av befolkningen som står bak presidenten er blitt større, er Zemans helt usjenerte instrumentalisering av den europeiske flyktningkrisen, sier Honzejk, som i likhet med mange andre i den tsjekkiske offentligheten er oppriktig bekymret for hvor landet er på vei: «Zemans antimuslimske og innvandringsfiendtlige retorikk er nå blitt så godt som mainstream i Tsjekkia».
Det er altså et land opptatt av seg og sitt, bokstavelig talt, som nå markerer hundreårsjubileet for nasjonens politiske selvstendighet i hundre år der erfaringene med andre etnisk-kulturelle grupper i løpet av historiens gang stadig ble færre. Et land hvis innbyggere ganske sikkert også er preget av angst for å miste det man møysommelig har oppnådd siden kommunismens fall. Skal noen utenfra, fremmede, komme og forsyne seg av det den frie markedsøkonomien har lært oss, med spisse albuer, å akkumulere?
Etnisk homogenisering. Mens «Førsterepublikkens» Tsjekkoslovakia var kjennetegnet av samlivet mellom en rekke etnisk-kulturelle grupper – ved siden av tsjekkere var det sudettyskerne, slovaker, ungarere, jøder, polakker, ruthenere, romfolk, eksil-russere – førte okkupasjonen under annen verdenskrig til at størstedelen av landets jøder og mange romfolk ble myrdet av nazistene.
Som kollektivstraff for okkupasjonsmaktens handlinger, ble sudettyskerne utvist fra landet, det samme var tilfellet med mange ungarere. Landets østligste del, der ruthenerne holdt til, ble innlemmet i Sovjetunionen, og eksilrusserne i landet ble «tilbakeført» av Den røde armé etter 1945.
Bortsett fra noen tusen sørøsteuropeere (som bosatte seg i de avfolkede grenseområdene mot Tyskland) og den relativt store gruppen vietnamesere som kom i flere puljer og som i den kollektive bevisstheten er akseptert som «flittige» – var det et land nesten utelukkende befolket av tsjekkere og slovaker. I 1993 ble Tsjekkoslovakia delt i to, og begge folkegrupper var nå «herre i eget hus».
Det var ganske annerledes på landsfaderen Tomáš Masaryks tid, altså. Den unge staten Tsjekkoslovakia tok på Masaryks initiativ, imot rundt 25 000 flyktninger fra Russland og andre deler av Sovjetunionen. Tsjekkoslovakia ble dessuten et viktig tilflukts- og transittland for mange tusen jøder og politiske flyktninger fra Nazi-Tyskland og etter hvert Østerrike utover på 1930-tallet.
Den unge staten Tsjekkoslovakia tok på Masaryks initiativ, imot rundt 25 000 flyktninger fra Russland og andre deler av Sovjetunionen. Tsjekkoslovakia ble dessuten et viktig tilflukts- og transittland for mange tusen jøder og politiske flyktninger fra Nazi-Tyskland og etter hvert Østerrike utover på 1930-tallet.
Kronisk ukorrekt. Men ikke bare i «asylspørsmålet» er Førsterepublikkens ruvende president milevidt fra Zemans isolasjonisme og eksklusjonisme. Mens Masaryk bidro med betydelige midler fra egen lomme til finansiering av en av de første skolene for barn av romfolk i datidens Tsjekkoslovakia, langet Miloš Zeman nylig ut mot «positiv diskriminering» og mente at blant alle landets «ikke tilpasningsdyktige» innbyggere er «sikkert 90 prosent romfolk». På samme måte som muslimer ifølge Zeman ikke er integrerbare i Europa, gjelder dette altså også anslagsvis 200 000 av landets egne innbyggere.
Zeman værer antipatier i samfunnet, og gjennom stadig å stilisere seg som talsmann for folket, bekrefter han dem og gjør sitt for å gjøre disse oppfatningene stuerene. Politisk korrekthet har Zeman i et intervju (om UNHCRs «idiotiske prosjekt») kalt «det største ondet».
Humanisten og den erklærte europeeren Masaryk hverken surfet på eller bidro til å forsterke negative stemningsbølger i samfunnet, hverken på eldre dager som president eller tidligere, som viktig stemme i det tsjekkiske ordskiftet på Habsburg-monarkiets tid. Han talte ofte «folkeviljen» midt imot.
Humanisten og den erklærte europeeren Masaryk hverken surfet på eller bidro til å forsterke negative stemningsbølger i samfunnet, hverken på eldre dager som president eller tidligere, som viktig stemme i det tsjekkiske ordskiftet på Habsburg-monarkiets tid. Han talte ofte «folkeviljen» midt imot.
Massepsykose. Ett eksempel er en vitenskapelig strid på slutten av 1800-tallet – rundt ektheten til to kunstferdige, angivelig middelalderske, håndskrevne manuskripter. Mens Masaryk var en av dem som mente det dreiet seg om forfalskninger, om fake news fra fortiden på gammel-tsjekkisk om man vil, tviholdt nasjonalistiske intellektuelle på disse skriftstykkene i sin «dokumentasjon» av nasjonens fortid – med stor støtte i den tsjekkisk-språklige offentligheten. «En moderne nasjon kan ikke basere seg på en oppdiktet fortid», lød Masaryks svar.
Et annet eksempel er den såkalte Hilsner-affæren på begynnelsen av 1900-tallet: Etter at en tsjekkisk jente var blitt funnet drept i en skog, ble en jødisk skomaker beskyldt for «ritualmord». Det utløste en bølge av antisemittisme over landet – og Masaryk opplevde en regelrett skittstorm i datidens medier, rett og slett for at han avviste det absurde og arkaiske innholdet i anklagen. Å kalle massepsykosen ved sitt rette navn kostet ham forbigående stillingen som dosent ved Praha-universitetet. Da stormen så la seg, ble han gjeninnsatt, dødsdommen i saken opphevet, og den anklagede etter hvert benådet av keiser Franz Josef i Wien – først og fremst takket være Masaryk.
Demagogen Karel Baxa, som senere ble borgermester i Praha og der gjorde sitt beste for å så splid mellom tsjekkiske, tyskspråklige og jødiske innbyggere, var interessant nok Masaryks hovedmotstander i debatten, og kunne slå rikelig politisk mynt på ritualmord-legenden.
Journalister til besvær. Også i synet på pressens rolle er det full kollisjon mellom personlighetene Zeman og Masaryk.
«Filosofen Masaryk vurderte om ikke presidentembetet og de utøvende organer burde ha mer vidtgående fullmakter og større gjennomslagskraft i praktisk politikk», sier historiker Dagmar Hajková ved det tsjekkiske vitenskapsakademiet.
«Men han gikk aldri bort fra overbevisningen om at den utøvende makten må kontrolleres av parlament og presse.»
Da er tonen en annen fra dagens president: I innsettelsestalen på Praha-borgen i januar ytret Zeman, med adresse til mange av landets journalister, at de «ikke fortjener aktelse», at journalister ikke gjør annet enn å «lulle seg inn i gjensidig selvbekreftelse», og derfor heller «ikke er villige til å gå i diskusjon».
Journalister er også en fare for rettssikkerheten, slik Zeman ser det. Under utnevnelsen av 40 dommere i juli advarte Zeman disse mot den brysomme yrkesgruppen: «Journalister er som veps som surrer rundt hodet deres på jakt etter informasjon de kan bruke i sine ofte sladrepresse-aktige medier. Tett igjen for dem! Men pass på at dere ikke får smake brodden etterpå». Til slutt oppfordret han dommerne til å huske disse ord i sin senere rettsutøvelse.
Å vokte sine ord i omgangen med rettsstatens forvaltere var for Masaryk et spørsmål om politisk hygiene.
Hvilken vei? Spørsmålet blir altså om Tsjekkia nå graviterer mot autoritært pregede land som Polen og Ungarn i politisk kultur. For Milan Znoj, statsviter ved Karlsuniversitetet i Praha, er det i alle fall klart at Tsjekkia under Zeman er på god vei inn i «EUs annendivisjon».
«Politisk beveger Tsjekkia seg i skyggen av de sentraleuro-peiske landene», sier han. «Like fullt, her hos oss mangler stadig vekk en sterk konservativ nasjonalistisk tradisjon, som ville kunne stabilisere denne forskyvningen ideologisk. Til det er ikke Zemans populisme nok.»
Masaryk satte i 1918 sin lit til at «femti år med fredelig utvikling» ville være nok for den nye tsjekkoslovakiske staten til å skape en «faktisk demokratisk, ikke-nasjonal politikk», med andre ord en politisk kultur som både ville gi stemme til minoritetene og overvinne de strukturelle hindringene i det nasjonale lappeteppet som «Førsterepublikken» Tsjekkoslovakia utgjorde. Femti år for å konsolidere demokratiet, altså.
Med utgangspunkt i 1989, da jernteppet falt, er tsjekkerne nå akkurat halvveis i det tidsintervallet Masaryk tegnet opp. Masaryks samlende og verdibaserte figur bidro vesentlig til Tsjekkoslovakias ry som moralsk fyrtårn i et ellers dystert politisk farvann i Sentral-Europa i mellomkrigstiden.
Hvor store vil de kollaterale skadene etter to perioder med Miloš Zeman komme til å bli?