• Harem En velvoksen hann (til venstre), med svært prominent nese, samler og beskytter et harem av hunner og deres avkom i sitt territorium. Den ekstremt utviklede nesen er et livsviktig statussymbol, som viser hannens rang og vekker hunnenes interesse. Med store mengder tungt fordøyelige blader på menyen har neseapene et velutviklet fordøyelsessystem og utpreget kulemage. Alle foto: ARILD HAGEN

  • Kroppsbeherskelse Neseapene boltrer seg i luftige sprang oppe i tropetaket. Den lange halen fungerer som styreorgan under hoppene.

     

  • Observasjon Halvt skjult bak en trestamme følger en hunn nøye med på lederhannens bevegelser og adferd. Neseapene lever beskyttet i de nesten ugjennomtrengelige mangroveskogene, men avskoging har ført til at de i dag er en truet dyreart.

Med nese for overlevelse.

Med nese for overlevelse.

Neseapene på Borneo er noe helt for seg selv. Den eldre lederhannen i familiegruppen har en formidabel nese og er som tatt ut av en tegneserie. Men nesen er virkelig nok. Den er et livsviktig statussymbol som er et tegn på gode arveegenskaper og viser lederens dominerende rolle.

Fra utgave: 4 / april 2015

Sarawak, Nord-Borneo, Malaysia. Når lederhannen oppdager en rival, lager han grimaser og kommer med nasale trusselrop. Hver gang han roper, retter den lange nesen seg truende ut mot rivalen. Dette er ofte nok til å holde rivaler på avstand, men ofte vil lederhannen statuere et eksempel ved å jage rivalen vekk i voldsomt tempo.

Den store nesen er ikke bare statussymbol og vitalitetstegn. Når lederhannen blir opprørt, strømmer blod til nesen, som sveller og fungerer som resonanskammer. Med sitt innebygde forsterkeranlegg kan lederhannen rekke lenger ut med sine varselrop enn yngre hanner med mindre neser. Den store nesen sikrer at familiegruppene holder passende avstand til hverandre.

Fakta

Neseape

Vitenskapelig navn: Nasalis larvatus.

Utseende: Blek rødbrun pels og lang hale. Eldre hanner skiller seg klart fra hunnene med sin store nese, som kan bli 17 cm lang.

Størrelse: Hanner ca. 70 cm og vekt rundt 20 kg. Hunner 55–60 cm og vekt rundt 10 kg.

Føde: Blader og umodne frukter i mangroveskogen. For å fordøye store mengder blader trengs et velutviklet fordøyelsessystem, som gir apene en utpreget kulemage.

Sosial adferd: Neseapene lever i familiegrupper på 10–30 individer. En gruppe består av en dominerende hann, hans harem av hunner og deres avkom. Den dominerende hannen har en svært stor nese, som viser hans lederposisjon i gruppen.

Formering: Hunner blir forplantningsdyktige når de er fem år gamle. Ungene ammes av hunnen i syv måneder, men begynner å ta til seg fast føde når de er seks uker gamle.

Levested: Kystområder og langs elver på Borneo. I tillegg finnes neseaper på Mentawai-øyene vest for Sumatra. Det typiske livsmiljøet er mangroveskog.  

 

Det tar mange år å utvikle en stor nese som er en leder verdig. I mellomtiden utfordrer de unge hannene i familiegruppen hverandre i en vill kapplek fra tre til tre. Med imponerende kroppsbeherskelse måler de sine ferdigheter opp mot hverandre og etablerer en rangordning seg imellom. Halen, som er nesten like lang som kroppen, brukes ikke til å gripe greiner, men som styreorgan under de lange, luftige sprangene. Også blant hunnene i familiegruppene utvikles en rangordning.

Erobrer med kulemage. Neseapene lever av blader fra bestemte trær og busker i mangroveskogen – dessuten knopper, skudd og umodne frukter. De bruker mange timer i døgnet til å spise store mengder relativt næringsfattig og tungt fordøyelig mat. Blader og frukter som utvikler seg, er også gjerne kjemisk beskyttet mot nettopp å bli spist. For å klare det krevende kostholdet, trenger neseapene et velutviklet fordøyelsessystem, som også kommer til uttrykk i form av en stor kulemage.

Da tidlige erobrere fra vår del av verden kom til den mektige tropeøya Borneo, vakte de oppsikt med sitt avvikende utseende. Noen hadde både store neser og kulemage, begge deler ganske uvanlig blant lokalbefolkningen. Flere lokale navn vitner om at de innfødte på Borneo så visse likhetstrekk mellom neseapene og erobrerne. Det malayiske monyet belanda («hollandsk ape») og orang belanda («hollender», «menneske fra Holland») er eksempler på dette.

Svømmehud mellom tærne. Neseapene lever i mangroveskogene, som strekker seg langs kystområder og elver. Om kvelden samles de ulike familiegruppene for å overnatte sammen i trær nær vannet. Det gir ekstra trygghet. Hvis en fare truer, kan de slippe seg i vannet og om nødvendig svømme opptil 20 meter under vann.

Neseapene er nært knyttet til vannet og uvanlig gode svømmere blant aper. De liker å hoppe i vannet og bade, ofte med komiske mageplask, sett med menneskelige øyne. Tilpasningen til det våte element har gått så langt at neseapene har utviklet svømmehud mellom tærne.

Beskyttende villnis. Mangroveskogen, med sitt nettverk av støtterøtter, er et nesten ugjennomtrengelig villnis for de fleste større dyr nede på bakken. Den er et godt beskyttet levested for nese-apene, som tilbringer mesteparten av livet oppe i trærne og behersker kunsten å svinge seg blant trærne til fulle. Føler de seg truet, kan de rømme svært raskt i luftige sprang.

Gruppene av neseaper streifer omkring i mangroveskogen for å utnytte ressursene som skogen gir til ulike årstider. De følger med på hvor det finnes blader og frukter på riktig utviklingstrinn. Ved at de tåler å leve av plantedeler som få andre dyr kan utnytte, får de i stor grad ha maten for seg selv.

En truet dyreart. Med begrenset geografisk utbredelse på tropeøya Borneo, er neseapene svært sårbare for endringer i livsmiljøet. I de siste tiårene er store områder av mangroveskog i disse apenes leveområder fjernet, blant annet for å etablere oljepalmeplantasjer, som i dag dekker store arealer. Resultatet er at neseapene i dag er en truet dyreart.

Fragmentering av mangroveskogen hindrer neseapene i å ferdes trygt. 

Fragmentering av mangroveskogen hindrer neseapene i å ferdes trygt. Ofte må de krysse veier eller åpne områder og dermed utsette seg for farer som de ellers ville unngå i sin naturlige livsform. Fragmentering av større skogområder er ofte utgangspunkt for videre avskoging, som etter hvert leder til at hele området blir ødelagt.

Avskogingen skjer fortsatt i et skremmende høyt tempo på Borneo, og fremtiden for neseapene er derfor høyst usikker. Det er helt avgjørende at de gjenværende leveområdene beskyttes for fremtiden.

Det er vi mennesker som har satt de underlige og unike neseapene i stor fare, og som nå har ansvaret for å redde dem fra fullstendig utryddelse.