Påstått sykeliggjøring

For første gang på nesten 30 år har Verdens helseorganisasjon (WHO) satt startskuddet for en ny utgave av The International Classification of Diseases, populært kalt ICD. 194 medlemsland skal implementere kodeverket i eget tempo. I Frankrike, som har fostret en rekke av verdens mest kjente psykiatere, handler sykdomsklassifikasjon om langt mer enn digital tilpasning og nye diagnoser.

Tradisjonelt har franske barn i terapi bare unntaksvis fått medikamenter, fordi man i stedet for å maskere symptomer ønsker å endre de underliggende psyko-sosiale forholdene. Disse verdiene speiles i diagnosemanualen French Classification of Child and Adolescent Mental Disorders (CFTMEA), som ble tatt i bruk fra 1983. Men på 1980-tallet kom også amerikanske terapimetoder til landet. Disse harmonerte ikke så godt med yrkets assosiasjoner til forestillingsbaserte vitenskaper som filosofi, psykoanalyse, psykologi og litteratur.

Barnepsykiater Marie-José Durieux ved Paris sykehus er blant de franske fagpersonene som offentlig har kritisert innflytelsen til The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (populært kalt DSM), utgitt av Den amerikanske psykiaterforeningen (APA). DSM brukes hovedsakelig i USA, hvor den er den ledende psykiatriguiden for både myndigheter, leger, forskere, farmasi-selskaper og for-sikringsselskaper. Den har likevel fått innflytelse i flere europeiske land, spesielt i forskning og undervisning. Da den siste i rekken (DSM-5) kom i 2013, mente flere europeiske fagmiljøer at den la opp til en overdiagnostisering. Hvilke konsekvenser ville det få å sykeliggjøre helt naturlige sinnstilstander og å tilby en pille for mange av disse?

Høyt pilleforbruk

«I vår liberale og globaliserte verden vil både DSMs ånd og den farmasi-induserte modellen til klinisk psykiatri raskt bli universell», uttalte den franske psykoanalytikeren og advokaten Patrick Landman, som i 2010 startet bevegelsen Stop DSM.

Og pillebruk ble populært, også i Frankrike. I 2013 brukte én av tre franskmenn en eller annen form for psykotropisk medisin (piller som virker på sentralnervesystemet og fører til midlertidige endringer i hjernen). Frankrike er i dag ett av landene i verden hvor det brukes mest antidepressiver, og enkelte av disse kan gi alvorlige bivirkninger, som høyt blodtrykk, selvmordstanker eller risiko for diabetes.

Ifølge både Durieux og Landman kan ikke legemidler alene løse eksistensielle problemer. Derfor bør psykiatere bli bedre trent i å lytte til pasientene, slik at en pille aldri er eneste verktøy. En grunnleggende forskjell er at der amerikanerne begrunner diagnosene i biologi og nevrologi, ser franskmennene dem gjerne som et resultat av psykologiske og sosiale problemer.

Skiller seg ut

Bouffée délirante (BD), først beskrevet av psykiateren Valentin Magnan (1835-1916), var en særegen fransk diagnose brukt om akutt, kortvarig psykose – uten psykologisk utløsende årsak, og med komplett bedring.

I Frankrike ønsker flere fremdeles å skille mellom BD og annen type akutt psykose som kan relateres til schizofreni. Internasjonalt, derimot, svinner diagnosen hen. Den nevnes i ICD-10, men i ICD-11 er den borte. Nærmeste kliniske match er nå «akutt og forbigående psykotisk forstyrrelse». 

Definisjoner av psykose er ikke det eneste feltet Frankrike skiller seg ut på. Landet har fått kritikk for sin underdiagnostisering av autismespekterforstyrrelse, og er flere ganger blitt fordømt av Europarådet for å diskriminere mennesker med slike diagnoser i utdanningssystemet. I 2012 erklærte den franske regjeringen psykoanalyse for «ikke anbefalt» i behandling av autismespekterforstyrrelser, men frustrerte foreldreorganisasjoner kjemper fortsatt mot det rådende synet om at tilstanden er sosialt, og ikke medisinsk, betinget. Aspergers som egen diagnose var fjernet i DSM-5, og er også fjernet i ICD-11.

Dette er bare ett eksempel på at diagnose-manualene i dag er mer på linje, selv om de ideologiske debattene fortsetter – og i noen land mer enn i andre.