• Syrisk område Utsikt over Riyadh, en bydel i Khartoum der mange syrere har bosatt seg og åpnet restauranter og butikker. Alle foto: JENNY GUSTAFSSON

  • Lokale bedrifter Et av mange gatekjøkkener i Khartoum som serverer falafel, shawarma og annen syrisk gatemat.  Alle foto: JENNY GUSTAFSSON

Syrernes fristed.

Syrernes fristed.

Fra utgave: 5 / mai 2020

Sudan er det eneste landet som tar imot syrere uten visum.

Khartoum, Sudan. – Nå for tiden selger vi bare enkeltbilletter. Før var det mange som kom og dro, men nå reiser alle herfra.

Haya Saleh sitter bak disken ved reisebyrået Adonis’ lille kontor lengst nede i kjelleretasjen på det store kjøpesenteret Afrah i Khartoum. Det er tidlig formiddag, og reisebyrået er helt tomt.

Fakta

Syrere i Sudan.

/ Før krigen i Syria bodde rundt 7000 syrere i landet.

/ De første syrerne kom til Sudan for mer enn hundre år siden, sammen med tropper som ble sendt fra Storbritannia og Egypt for å innta området i 1898. Senere kom også arbeidere fra dagens Syria og Libanon for å anlegge jernbanen i Sudan.

/ Flere av disse spilte en viktig rolle i landets historie. Naoum Shoucair, født i dagens Libanon, skrev den første historieboken om Sudan. Han var også med og startet den syriske klubben som fremdeles er en populær møteplass i Khartoum. Khalil Thabet, også han fra dagens Libanon, grunnla den første avisen i Sudan.

/ På 1980- og 90-tallet tok Sudan imot mange islamister fra Syria som ble drevet ut av landet av den daværende presidenten Hafez Al-Assad. Det sudanske regimet på den tiden ble et fristed for islamister fra hele verden, blant andre Osama bin Laden.

/ Siden den syriske borgerkrigen startet har mange familier fra Syria flyktet til Sudan. På det meste bodde rundt 300 000 syrere i landet, men i dag er det rundt 70 000 igjen. 

 

Til vanlig er både Saleh og hennes kollega Eyad Ozon opptatt med kunder.

– Se her, jeg har fem telefoner! Fire til jobben og så denne, men det nummeret gir jeg ikke ut til noen, sier Ozon og griper en av mobilene som ligger på skrivebordet foran ham.

Adonis, som deler navn med Syrias poet som flere ganger har vært en favoritt til å vinne Nobelprisen, har to kontorer i Khartoum og en god stund også et i Damaskus. De selger reiser til en rekke reisemål i verden, men benyttes nesten utelukkende for en eneste strekning: Damaskus – Khartoum.

Reisebyrået som eies og drives av syrere, har nemlig de fleste av sine kunder blant Sudans syriske befolkning som for noen år siden utgjorde nesten 300 000 personer. Nesten alle kom til Sudan på flukt under krigen.

Det var i begynnelsen av 2015 de begynte å komme, samtidig som Tyrkia, som det siste av Syrias naboland, stengte sine grenser for syriske flyktninger. Egypt, Libanon og Jordan hadde allerede gjort det samme noen år tidligere. Til og med land som Algerie, som lenge var sjenerøse mot syrere på flukt, sluttet å holde grensene sine åpne.

– Alle dører ble stengt for oss. Vi tuller med at det eneste stedet hvor du kan komme inn med et syrisk pass nå, er i himmelen, sier Rawan Amirouche, en jente i 30-årsalderen som kom til Khartoum fra Damaskus for to år siden.

Himmelen – eller ett av Afrikas største land. Sudan gjorden nemlig det motsatte av det alle andre gjorde og holdt sine grenser åpne. Frem til i dag kan syrere reise inn i landet uten visum, bli så lenge de vil og bosette seg her og arbeide helt uten hindringer. Det er Sudan det eneste landet i verden som tillater. Noen land, som Malaysia og Komorene, lar syrere slippe inn, men med en rekke forbehold. Men slik er det ikke i Sudan.

«Så lenge Nilen renner, kommer vi ikke til å innføre noen restriksjoner for syrere», sa en talsperson for den sudanske regjeringen i 2016. I stedet snakket man om syrerne som «gjester» eller «søstre og brødre», og ga alle som kom samme rett til helsestell og skolegang som sudanerne selv. Syrerne ble ikke sett på som flyktninger, men som midlertidige gjester i landet. 

Vanskeligere økonomisk situasjon. – Ideen var å holde grensene åpne så syrere og sudanere kunne reise til hverandres land, sier ingeniørstudenten Mohammad Aljerkas.

Han sitter på en liten kafé i bydelen Khartoum 2, som eies av en venn av ham som også er syrer. På menyen har de juice, kaffe og te, og vannpiper med ulike smakstilsetninger. Aljerkas som er grunnleggeren av online-plattformen Dyar som retter seg mot Sudans syrere, har vært i landet siden 2012, lengre enn de fleste andre.

– Det var ikke mange syrere i Khartoum da jeg kom hit. Og det fantes knapt noe samhold da og ingen informasjon om hvordan alt fungerer, sier han.

– Det er så mye du ikke vet når du flytter til et nytt land. Så jeg startet en Facebook-side og delte lenker fra Syria og Sudan. Senere vokste det til en hjemmeside.

I dag publiserer Dyar saker om alt fra oppholdstillatelse og jobbmarkedet til artikler om syrere som gjør suksess i landet – innen filmproduksjon, eksport og andre voksende bedrifter. Deres gruppe på Facebook har lange tråder med diskusjoner som i dag først og fremst diskuterer én ting. Er det en god idé å komme til Sudan nå?

Svaret på det spørsmålet har forandret seg. For noen år siden, da krigen i Syria var på sitt blodigste og mange ble tvunget til å flykte over natten, var Sudan bokstavelig talt en livline. Men i dag, når situasjonen i store deler av Syria er mindre akutt og Sudans økonomi har havnet i en nødssituasjon, er det mange som ikke føler det på samme måte.

– Det er blitt veldig vanskelig å lever her nå. Da jeg kom til Sudan for åtte år siden, lå det sudanske pundet på fem for en dollar, men nå er det oppe i langt over 100, sier Saleh på reisebyrået, som kom til Khartoum med sin mor som nå jobber som make-upartist, og hennes foreldre. 

 

Familien splittet Haya Saleh – som har palestinske røtter, men som er født i Syria – flyktet fra Damaskus med sin mor og hennes foreldre for åtte år siden. Hayas bror tok seg fra Sudan til Libya, videre over Middelhavet og til slutt til Tyskland. De har ikke møtt ham på over fem år. Alle foto: JENNY GUSTAFSSON

 

– Lønningene her ligger på tilsvarende 50–60 dollar i måneden, kanskje maks 200 eller 300 om man har en lederstilling. Og du trenger minst 300–400 i måneden for å leve, sier Aljerkas.

Antall syrere i Sudan har sunket drastisk de siste ett til to årene, sier han, ned til 70 000 personer. Og mange som ennå ikke har reist, vurderer det.

– Alle som får lønn i sudanske pund, har det vanskelig nå, sier han.

Rømmer fra obligatorisk militærtjeneste. Til tross for dette fortsetter Sudan å spille en viktig rolle for en viss gruppe: unge syriske gutter. Syria har obligatorisk militærtjeneste, og i disse tider rekrutteres du så fort du har avsluttet utdannelsen. Den som ikke vil ta del i krigen – eller betale tilsvarende 80 000 norske kroner til den syriske staten for en tillatelse til å slippe – må finne en måte raskt å forlate landet på.

– For meg var Sudan den eneste muligheten. Jeg visste at en kunne komme inn her uten visum. Helst hadde jeg villet dra til Europa, Tyrkia eller Libanon, men alle grenser var stengt, sier Hazem Taha, en 23 år gammel fotograf fra Deir Ez Zour øst i Syria.

 

Flyktet fra militærtjenesten Hazem Taha dro i likhet med tusenvis av unge syrere til Khartoum for å unnslippe Syrias obligatoriske militærtjeneste.

 

Han har bodd i Khartoum i snart fire år, i likhet med sin storebror som er der av samme grunn. De har en søster i Tyskland, en annen i Saudi-Arabia, og foreldrene igjen i Syria.

– Vår søster i Saudi-Arabia hjelper dem veldig mye. Alle syrere har noen i familien som hjelper dem i dag, sier Taha.

Han sitter på en krakk i et mørkt rom i studioet han deler med to sudanske fotografkolleger. I hånden holder han et kamera. Midt i rommet, opplyst av gule spotlights, står tre gutter. Taha knipser bilde etter bilde og ber dem i ny og ne om å endre posering.

– Jeg vil reise herfra, men jeg vet ikke hvordan. Jeg føler jeg sitter fast. Jeg er en tenker, jeg tenker hele tiden på fremtiden og hvordan jeg kan få et bra liv, sier han.

Om nettene, når studioet er stengt, sover Taha i sofaen som står der langs en vegg. Han bor her i samme rom som han jobber. I en by der husleien ofte er dyrere enn månedslønnen er det den beste løsningen. Mange av de unge syrerne i Sudan bor enkelt, ofte flere i samme rom eller leilighet.

Sjenerøs flyktningpolitikk. – Det som er bra her, er at du er velkommen, det er ikke som i andre land der du er en byrde fordi du er en flyktning. Det som er vanskelig, er at du må klare deg selv, uten noen offentlig hjelp, sier Wissam Alnaser, eieren av reisebyrået Adonis.

«Det som er bra her, er at du er velkommen, det er ikke som i andre land der du er en byrde fordi du er en flyktning. Det som er vanskelig, er at du må klare deg selv, uten noen offentlig hjelp.» Wissam Alnaser, eier av reisebyrået Adonis

Sudan er i dag hjem til over en million flyktninger fra land som Sør-Sudan, Jemen, Etiopia, Tsjad og Den sentralafrikanske republikk.

– Som land har Sudan generelt vært sjenerøs mot flyktninger fra nærområdet, i og med at man ikke har stengt sine grenser, sier forsker og kommentator Abdelwahab El-Effendi.

Sudan ligger også midt på den ruten som mange migranter tar nordover mot Europa, noe som har fått EU til å investere milliarder i trening og utrustning av det sudanske politiet og grensevaktene de siste årene. Men Khartoum-prosessen som den kalles, kritiseres hardt for å gi legitimitet til det forrige regimet og ble stoppet etter revolusjonen i fjor.

Inndrar falske pass. Abdulmoneim Suleiman, en sudansk journalist som har bodd lenge i eksil, rapporterte for to år siden om en utbredt handel med pass i Sudan. Omar Al Bashirs regime hadde en policy som ga syrere muligheten til å søke om statsborgerskap etter bare seks måneder i landet. Dette gjorde at tusenvis av syrere søkte og fikk sudanske pass, fremfor alt for å kunne reise og arbeide steder som Saudi-Arabia, Dubai og Abu Dhabi, der grensene er stengt for syrere. Men mange av disse passene var falske.

– Det var big business. Personen som sto bak alt sammen var Omar Al-Bashirs bror som solgte pass for mellom 10 000 og 15 000 dollar stykket, sier Suleiman.

I mars i år gikk den nye regjeringen ut med at mer enn 13 000 statsborgerskap som ble gitt under det forrige regimet, kommer til å bli trukket tilbake, inkludert 4000 som er gitt til syrere.

– Men vi har ikke hørt noe ennå, så vi vet ikke om det kommer til å skje eller ikke. Jeg tar det rolig enn så lenge, sier Hail Al-Dahash, en av syrerne som har fått sudansk statsborgerskap.

Mange syriske bedriftseiere. Al-Dahash driver en populær restaurant i sentrum av Khartoum, med retter som grillet kjøtt, humus og syriske salater på menyen. Rundt omkring i den sudanske hovedstaden er antall syriske restauranter mangedoblet de siste årene fra det fåtallet som ble åpnet av tidlige syriske innvandrere på 1980- og 90-tallet til et tresifret antall i dag. Butikker som selger olivenolje og fylte vinblader har også åpnet, i likhet med frisørsalonger og kafeer. Langs gatene i boligområdet Riyadh der mange syrere bor, ligger bakeriet Aleppo Sweets like ovenfor gavebutikken Fairuz Gifts, oppkalt etter Libanons kjente sangerinne, og klesbutikker med syriske kjoler.

 

Lokale bedrifter Et av mange gatekjøkkener i Khartoum som serverer falafel, shawarma og annen syrisk gatemat.  Alle foto: JENNY GUSTAFSSON

 

Al-Dahash tilhører den relativt store gruppen syriske bedriftseiere som har etablert seg i Sudan, fremfor alt i hovedstaden Khartoum. Mange er i produksjonsbransjen og eier fabrikker som lager plastprodukter, rengjøringsmidler eller madrasser. Andre eksporterer avlinger som peanøtter, hibiskus og dyrefôr.

– Men før jul endret regjeringen reglene, så alle som jobber med eksport og import må være født sudanere, sier Aljerkas fra Dyar.

– Det virker som om de vil gjøre som Gulf-landene, at alle må ha en lokal sponsor. Men det kommer ikke til å fungere her i Sudan, tror restauranteier Al-Dahash. 

Sudan som knutepunkt for splittede familier. Policyen om å holde grensene åpne for syrere har til og med gjort Sudan til et knutepunkt, et sted der syriske familier som lever spredt over hele verden kan møtes. I begynnelsen av året tok Nadim Koifaty, som har bodd i Sverige i noen år, ut hele årets ferie og dro til Sudan. Der bor nemlig Iman Mostafa, hans daværende kjæreste og nåværende kone.

– Vi hadde ventet lenge på å holde bryllupsfesten, vi var bare tvunget til å spare penger først, sier han.

De er begge syrere, men oppvokst i Sudan og Jemen. Det var i Jemen de møttes da begge deres familier flyktet fra borgerkrigen der. Sammen krysset de grensen til Saudi-Arabia, og derfra tok Mostafa og hennes familie seg til Khartoum der de hadde bodd før de flyttet til Jemen, og Koifaty reiste til Tyrkia og derfra videre til Sverige.

– Vi holdt kontakt gjennom Whatsapp, det er som dagens brevduer. Jeg har sendt massevis av fugler til Iman, sier han og ler.

Bryllupet ble holdt en ettermiddag i mars, i en festsal i Khartoum, med både jemenittiske sanger og den syriske folkedansen debke.

 

Ferske svogere Nadim Koifaty, i blå skjorte, er her sammen med sin ferske kones storebror. De ble kjent med hverandre i Jemen, da begge familiene ble tvunget på flukt fra krigen der.

 

Det er holdt mange syriske bryllup i den sudanske hovedstaden de siste årene, i og med at syrere fra alle deler av verden enkelt har kunnet ta seg dit. Familier som er splittet av krigen, har kunnet møtes i Sudan, ofte etter flere år hver for seg. I dag, i takt med at situasjonen i Damaskus er blitt mer stabil og syrere i Europa har fått oppholdstillatelse – iblant til og med statsborgerskap – som gjør det enklere å reise, er den rollen blitt mindre viktig.

– I og med at situasjonen er blitt bedre i Syria, så reiser en del tilbake. Men livet er tøft der, økonomien er dårlig, og det finnes ingen jobber, sier Saleh.

Selv kommer hun og familien til å bli i Khartoum, i det minste i en tid fremover – om hun ikke lykkes i å få stipend til en kunstskole i Berlin, noe som er drømmen hennes.

Amirouche som hadde ideen om å søke om sudansk statsborgerskap i bakhodet da hun kom til Khartoum, har reist tilbake til Damaskus. Men hun angrer ikke på at hun forsøkte.

– Jeg er ikke et tre med lange, dype røtter. Jeg må bevege meg og kjenne meg fri, sier hun.

Ozon, Salehs kollega på reisebyrået har bare noen måneder igjen av den fire år lange tidsfristen for unge menn før de kan betale for å slippe militæret – kanskje kommer han til å reise tilbake til Syria etter det. Taha, fotografen, er ikke interessert i det.

– Jeg vet at mange her har siktet innstilt på å vende tilbake om de kan. Men jeg er annerledes. Jeg vil reise, se hvordan livet er andre steder. Jeg vil ha frihet, sier han.