• Amsterdam sentralstasjon. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Norske interrailbrosjyrer fra 1970-tallet. © NSB

#OppdagEuropa

#OppdagEuropa

Fra utgave: 5 / mai 2018

Gratis interrailbillett til alle 18-åringer i Europa – på EUs regning. Det høres for godt ut til å være sant, men i Brussel jobber en gruppe politikere for å finansiere dette prosjektet. En svipptur i interrailens historie kan kanskje forklare hvorfor.

Utvidelse av den europeiske horisonten. «Som ung student var jeg svært ivrig etter å besøke de stedene i Europa som jeg hadde lest så mye om, men aldri sett. På mine reiser traff jeg folk som var ganske like meg selv, men jeg lærte også å sette pris på de særtrekkene som gjorde dem til briter, italienere og spanjoler ... Jeg følte at jeg utvidet horisonten. Jeg følte meg europeisk. Nå vil jeg at alle 18 år gamle europeere gis muligheten til å få nye venner fra hele kontinentet, slik at også de får kjenne på den felles europeiske identiteten.» 

Ordene tilhører den tyske politikeren Manfred Weber (t.h.). Han sitter i Europaparlamentet, er medlem av European Peoples Party, og han er pådriveren for et prosjekt som går ut på å gi gratis interrailbilletter i bursdagsgave til alle 18-åringer i EU. I oktober 2017 kunne han jublende melde på Twitter at 12 millioner euro nå var i ferd med å bli satt av til en prøveordning for 20 000 heldige utvalgte. Dersom det blir en suksess, ønsker Weber å sende millioner av tenåringer ut langs Europas skinneganger på leting etter sin europeiske identitet – hvert år.

Det er nok mange som nå spør seg hvorfor EU skal betale dette. For bedre å forstå prosjektet må vi først skru stasjonsuret tilbake til interrails fødsel.

Nei til EF, men ja til Europa. Året er 1972. «Gudfaren» med Marlon Brando i hovedrollen trekker nordmenn til kinosalene, på nachspiel synges det på Elton Johns «Rocketman», og i september sier 53 prosent av norske velgere nei til medlemskap i EF. Men bare noen måneder før valget hadde tusenvis av norske ungdommer omfavnet ideen om Europa på sin helt egen måte. De hadde nemlig reist på interrail, som de aller første, noensinne.

Den internasjonale jernbaneunion (UIC) feiret sitt 50-årsjubileum det året. De ønsket å markere dette med å gi ungdommen – for å si det med den kjente frasen fra «Gudfaren» – et tilbud de ikke kunne avslå. For 470 kroner fikk de muligheten til å farte Europa rundt med tog i en hel måned.

Den sommeren pakket norske jenter og gutter ryggsekken, steg på toget i Oslo, og til de rytmiske dunkene av hjulene mot skinnegangen drømte de seg nedover kontinentet. Første stopp var København og deretter Hamburg.

Noen reiste videre mot Paris og ned mot rivieraen, mens andre dro gjennom Brennerpasset og satte kursen mot Roma. Mange søkte seg mot de store byene og de velkjente attraksjonene, men minst like mange endret nok planene underveis og ga seg hen til den spontaniteten som interrailbilletten inviterte til.

Road trip med tog. – Nesten ti tusen norske ungdommer kjøpte interrailbillett det året. Dette skulle jo egentlig bare være et engangstilbud fra UIC. Men vi i NSB mottok mange brev hvor både interrailere og de som ikke hadde fått anledning til å benytte seg av tilbudet, ba innstendig om at det ble gjentatt året etter.

Wenche Berger (67) har jobbet i NSB siden 1976. I over fire tiår har hun solgt og lagt til rette for nordmenns interrail-eventyr. Hun kan med rette kalles for norske interraileres ukjente gudmor. I NSBs lokaler ved Oslo Sentralstasjon, viser hun frem sin helt unike samling med historisk reklame- og informasjonsmateriell.

Tallene viser at totalt 90 000 ungdommer under 21 år reiste Europa rundt med interrail sommeren 1972 – en tredjedel av dem kom for øvrig fra Norge, Sverige og Finland – og UIC bestemte seg følgelig for å gjenta suksessen. I reklamekampanjene til NSB det påfølgende året lød slagordet «Interrail er bedre enn tommelfingeren – morsommere også, forresten.»

– Frem til da hadde jo haiking vært en populær måte å reise gjennom Europa på, noe jeg selv også gjorde, men med introduksjonen av interrail ble plutselig toget et velegnet fremkomstmiddel for den som søkte spontane eventyr, forteller Berger.

Dette var ungdomsopprørenes tid, og disse togreisene gjennom Europa kan i grunn tolkes som en lightversjon av hippie-stien mot Asia, som i disse årene var på høyden av sin popularitet. Nå var det mulig å dra på road tripp med tog!

I brosjyren fra 1973 lokker NSB med autentiske opplevelser for enhver smak: «Du kan bade i Cannes. Kjøpe ost i Amsterdam. Bli forelsket i Roma. Gå på diskotek i London. Jodle i Zürich. Oppleve studenterstemning i Heidelberg. Og danse Zorbas dans i Athen.»

Det er tydelig at de traff en nerve hos de unge, for antallet norske interrailere steg med 80 prosent det året, til 18 000 reisende. Dermed toppet NSB salgsstatistikken i Europa, og nordmenn var best i klassen på interrail.

Berger finner frem til et av brevene de fikk tilsendt – det er datostemplet september 1972 og signert med et kvinnenavn – og begynner å lese høyt fra det.

«Denne turen utvidet vår horisont slik at vi nå engasjerer oss i det som foregår i andre land på en helt ny måte! Et helt hypotetisk eksempel er at hvis det nå ble bestemt at Norge skulle gå til krig mot Frankrike, vet jeg at vi ville aktivt kjempe mot et slikt vedtak, nettopp fordi vi i løpet av den korte tiden vi var der, lærte å bli glad i mange ting og mange mennesker der. Det jeg prøver å si, er at det er slike tiltak som interrailbilletten som skal til for å sikre freden i verden. Det må gjøres i det små, på en måte som hverken FN, EF, politikerne eller andre offentlige organer kan makte.»

– Man kan jo bli rørt av mindre, sier Berger og ler mens hun bretter sammen brevet.

Og et bedre skussmål for det produktet hun har promotert i fire tiår, må hun nok lete lenge etter.

Ryggsekk-ambassadører. I 1972 skrev altså en ung student inn til NSB for å fortelle om hvordan hun mente at interrail kunne sikre freden i verden, og i dag er det faktisk flere som til dels følger henne i det argumentet. Interrail blir ofte kalt for et av de største fredsprosjektene i etterkrigstidens Europa.

Interrail blir ofte kalt for et av de største fredsprosjektene i etterkrigstidens Europa.

En av dem som snakker om interrail i lignende vendinger, er den amerikanske historikeren Richard Ivan Jobs. I 2017 ga han ut boken «Backpack Ambassadors – How Youth Travel Integrated Europe». Et av hovedpoengene i boken til Jobs er at man kan se på unge reisende som «ikke-statlige aktører» som har spilt en viktig, dog til nå oversett, rolle i historien om EU og europeisk integrasjon. Og historien om EU er også historien om hvordan man gjennom økt samarbeid i etterkrigstiden lyktes med å drive forsoningsarbeid i et turbulent og konfliktfylt Europa – noe fredsprisen som ble tildelt unionen i 2012, er et godt eksempel på.

Europeisk ungdom som har reist på besøk til hverandre – fra 1970-tallet og frem til i dag – kan altså forstås som en motsetning til den sentralstyrte «ovenfra og ned»-måten å drive med identitetspolitikk og integrasjonsarbeid på. Dersom man følger resonnementet til Jobs, var interrail ungdommens egen måte å omfavne den felleseuropeiske identiteten på, og det er i forlengelsen av dette at unge backpackere på tur langs Europas skinneganger kan kalles for en del av et fredsprosjekt.

Da interrail ble lansert i 1972, var det ikke en uttalt målsetting, hverken fra UIC eller de nasjonale jernbaneselskapene, at billetten skulle være en del av et freds- eller identitetsprosjekt. Men det fremgår av Jobs’ forskning at mange av dem som tok toget gjennom Europa på 1970-tallet, selv følte at de var med på å forme Europa og skape seg selv som europeere. Brevet til NSB er et godt eksempel på dette.

#discoverEU. Manfred Weber og EPP er på sin side veldig tydelige i sine uttalelser når det kommer til hva disse gratis interrailbillettene skal føre til: «Vi må få unge mennesker til å bli entusiastiske for EU igjen (...) jeg er overbevist om at et interrailpass i Europa til 18-årsdagen kan bli et flaggskipsprosjekt for utviklingen av en felles mangfoldig europeisk identitet.»

Weber og EPP følger altså tanken om at de som reiser, utvider sin mentale horisont, og derfor vil de gi ungdommen interrail før «trangsynet» tar dem. De har forstått at for å nå frem med budskapet sitt, må de snakke den oppvoksende generasjonens språk. De har opprettet en egen plattform på nett og sosiale medier, og bruker emneknaggen #discoverEU for å gjøre dette initiativet til en merkevare.

Dersom man er glad i å reise, er det lett å la seg engasjere av Webers visjoner, men det finnes selvsagt noen som har innvendinger mot forslaget. Kommentator i nettavisen Politico.eu, Tim King, brukte betegnelsen «brød og sirkus-politikk» da han skrev en kronikk om prosjektet i 2016: «Webers forslag antyder at du ved å sende en ungdom til utlandet får den perfekte europeer tilbake igjen. Dette er overforenklet politikk for de sosiale mediers tidsalder.»

«Webers forslag antyder at du ved å sende en ungdom til utlandet får den perfekte europeer tilbake igjen. Dette er overforenklet politikk for de sosiale mediers tidsalder.»

King argumenterer for at disse pengene heller burde brukes på tiltak som skal sikre fremtidige arbeidsplasser for Europas unge, noe han mener vil være mer hensiktsmessig dersom målet er å få dem positivt innstilt til EU igjen.

Kostbart prosjekt. Hvordan man eventuelt skal finansiere disse kollektive dannelsesreisene vil bli det store spørsmålet. For de 12 millioner euro som i skrivende stund er satt av til prøveordningen, er ingenting sammenlignet med de summene man etter hvert kan komme opp i:

Cirka 5,5 millioner mennesker fyller 18 hvert år i EU, en interrailbillett som er gyldig i en måned, koster 480 euro, og dersom alle benyttet seg av et slikt tilbud, ville prislappen lyde på 2,6 milliarder euro årlig. Det skal sies at langt fra de fleste vil kunne ta seg råd til å reise på tur med Weber, for merutgifter til overnatting og mat dekkes ikke.

Historikeren Richard Ivan Jobs kommenterer også #discoverEU i sin bok, og påpeker der at EU og europeisk integrasjon ikke nødvendigvis er den samme tingen. Selv om Jobs i sin bok argumenterer for at interrailreiser i sin tid var med på å skape en grobunn for det han kaller for «europeanism», understreker også han at det er uklart om dette kostbare forslaget til Weber vil ha noen særlig effekt dersom man ikke klarer å gjøre noe med ledigheten blant unge i Europa.

Det er altså ikke gitt at disse 18-åringene vil vise entusiasme overfor EU igjen selv om de får reise på interrail, men det vil kanskje kunne bidra til å forme dem som «europeere».

Interrail i endring. Utenfor lokalene til NSB ruller ettermiddagstoget fra Göteborg inn på Oslo Sentralstasjon. Kanskje sitter det en interrailer der inne i kupeen? Med skitne sokker, fattig på penger, men rik på minner og Instagram-bilder fra en måneds eventyr i Europa.

Etter at interrail ble lansert i 1972, ble tilbudet mer populært for hvert år som gikk, og toppen ble nådd i 1991 da totalt 360 000 reisende løste billett. Deretter gikk salget jevnt nedover før det sånn smått begynte å ta seg opp igjen for ti år siden.

NSB selger stadig flere seniorbilletter. Aldersgrensene er nemlig blitt utvidet med årene, og nå er ikke interrail lenger kun for ungdommen.

På 1970-tallet ga interrailbilletten unge studenter en mulighet til å reise rimelig, men i dag har reisevanene endret seg, blant annet grunnet flyreiser som er så billige at det grenser til det absurde. Men det er én gruppe med interrailere som har vokst jevnt og trutt hos NSB de siste årene: De selger stadig flere seniorbilletter. Aldersgrensene er nemlig blitt utvidet med årene, og nå er ikke interrail lenger kun for ungdommen – noe Wenche Berger har vært en pådriver for.

En undersøkelse fra PEW Research Center (2016) viste for øvrig at EU-skepsisen var større hos gruppen 50+ enn hos unge i alderen 18–34 i flere europeiske land.

Så kanskje er det denne gruppen Weber burde rettet sin kampanje mot?

Berger har holdt sin hånd over norske interrailere i fire tiår, men nå er hun klar til å gå av med pensjon. Mens et annet tog ruller sakte ut fra Oslo S, forteller hun hva som nå står for tur:

–Jeg skal på interrail, selvfølgelig!

 

Om artikkelforfatteren: Magnus Helgerud, idéhistoriker og frilansjournalist, er for tiden aktuell med boken «Si meg hvor du reiser – og jeg skal si deg hvem du er», utgitt på Aschehoug.