• Urbant dyrkingsareal / Losæter ligger midt mellom to motorveier ved Sørenga i Oslo og startet opprinnelig som et kunstprosjekt i 2011. Med tiden ble arealet utviklet til en urban seter, hvor det finnes åkre med urkorn, pallekarmer, grønnsaksbed, kompostbinger, offentlig bakehus, samt flere samlingspunkt for sosiale aktiviteter rundt dugnad, høsting og matlaging. Seteren driftes av et samarbeid mellom bybonden, frivillig arbeid og diverse organisasjoner, og gir byboere mulighet til å engasjere seg i urbant landbruk og lære om matproduksjon. Foto: MORTEN RISBERG

By + landbruk = sant.

By + landbruk = sant.

Fra utgave: 7 / juli 2020

«Bybruk»: Matvaresikkerhet er viktigere enn noensinne, og mange ser behov for at fremtidens mattilgang dreier fra global til å bli mer lokal. Dessuten er kortreiste og bærekraftige varer attraktive og etterspurt. Norges lave selvforsyningsgrad gjør urbant landbruk til en spesielt interessant mulighet for å utvide norsk produksjon uten arealendringer, og samtidig oppnå økt sysselsetting og kunnskap om mat-produksjon blant byfolk.

Innfløkt system. Viktigheten og betydningen av mattilgang kan ikke underspilles – både for menneskehetens overlevelse, men også påvirkningen på klodens helse og miljø. Jordens ressurser og areal må støtte en voksende befolkning som nå består av 7,8 milliarder mennesker. Landbruk og matproduksjon legger foreløpig beslag på så mye som halvparten av alt beboelig areal på kloden, samt 70 prosent av alle ferskvannsressurser – og anses å være en av de største truslene mot biologisk mangfold og klodens genetiske arv.

Vår tilgang på denne maten er et produkt av historisk globalisering, internasjonal etterspørsel og gjensidige handelsavtaler – som har skapt et innfløkt system av varer i konstant flyt mellom land og kontinenter, slik at vi forbrukere kan ha en konstant og forutsigbar tilgang på et mangfoldig spekter av matvarer uavhengig av lokale sesonger og vekstvilkår.

Fakta

Hva er urbant landbruk?

/ Urbant landbruk betegner en rekke ulike aktiviteter knyttet til dyrking og husdyrhold i by og bynære strøk.

/ Det urbane land-bruket kan være kommersielt, i form av mer tradisjonelt landbruk og hagebruk, andelslandbruk, takfarmer, kombinert landbasert fiskeoppdrett og grønnsakproduksjon, dyrking i høyden f.eks. i tomme industribygg, eller birøkt.

/ Urbant landbruk kan også være dyrking i parsellhager, skolehager, takhager, felleshager, private hager, pallekarmer og på balkonger.

Kilde: Regjeringen.no

 

Nasjonal produksjon.

/ Selvforsyningsgrad innebærer norskprodusert andel av matvareforbruket på energibasis, eller konsumert mat som kommer fra egen, nasjonal produksjon av jordbruksprodukter og fisk. Norsk selvforsyningsgrad i 2018 var på 45 prosent (36 prosent hvis man justerer for importert fôr).

Kilde: Helsedirektoratet, 2019

/ Dekningsgrad handler om total mengde produserte varer, sammenlignet med det nasjonale energibehovet. I Norge var dekningsgraden i 2018 87 prosent – fordi man i dette tallet inkluderer oppdrettsfisk som går til eksport.


Innendørs produksjon.

/ Hydroponisk dyrking foregår i veksthus, hvor planterøttene står i vann – ikke jord. Plantene får tilført oksygen og næring direkte via vannet, og lys kommer enten fra solinnstråling eller via LED-lamper. Hydroponisk dyrking har lenge vært populært i Norge, og urter og salater blir ofte produsert med denne metoden.

/ Vertikal produksjon, eller etasjeproduksjon, foregår innendørs med hjelp av kunstig LED-lys. Metoden er arealeffektiv, da plantene kan stables i flere etasjer, og veksten blir beskyttet mot varierende vær og vind – som gir en stabil og forutsigbar produksjon. Vertikal produksjon er blitt populært i flere storbyer, også i Norge.

 

Dette har selvfølgelig mange positive sider, og kan anses som et komfortabelt gode av samfunnets utvikling, men krever at man er bevisst systemets begrensninger og utfordringer.

Selvforsyningsgrad. Mer enn halvparten av maten vi spiser i Norge, er importert og dermed sårbar for kriser og ustabilitet i det internasjonale handelsmarkedet. Som ledd i å bedre egen matvaresikkerhet og -beredskap vil utnyttelse av lokale ressurser være en naturlig del av et grønt skifte. I denne sammenhengen kan urbant landbruk være med på å føre matvaresystemet i riktig retning, mener Trine Hvoslef-Eide, professor ved NMBU og leder for Nasjonalt senter for urbant landbruk.

– Desto mer jeg jobber med dette, desto mer overbevist blir jeg om at matproduksjon i urbane strøk vil være et viktig bidrag for å sikre matforsyning i fremtiden og som ikke legger press på utvidelse av eksisterende landbruksareal, noe som er en urealistisk og ugunstig løsning, sier Hvoslef-Eide. 

Redusert biodiversitet. Professoren sier de beste arealene stort sett allerede blir benyttet til jordbruk, men der hvor det er mulig å utvide – eksempelvis i Brasil og Argentina – går dette på bekostning av dyrebar regnskog og biologisk mangfold.

Lignende dilemmaer finnes også for Norge, der det å utvide matproduksjon til myrområder vil gå ut over biodiversiteten i slike økosystemer, samt frigi store karbonmengder lagret i myren.

Hvoslef-Eide trekker frem Cuba som eksempel på et land der man har hatt stor suksess med urbant landbruk for å sikre mer stabil mattilgang.

– USAs handelsboikott ga Cuba store utfordringer med å skaffe tilstrekkelige mengder mat. I hovedstaden Havanna klarte de å dyrke 60 prosent av befolkningens grønnsakforbruk innenfor bygrensen. Vi kommer nok aldri så høyt i Norge, men det sier noe om potensialet.

Norge har i grunn en lang tradisjon for urban matproduksjon i mindre skala, sier Hvoslef-Eide. De mange koloni- og parsellhagene rundt i Oslo og andre byer – som har hatt lange ventelister i alle år – er et godt eksempel på dette. Såkalte skolehager, hvor elever har dyrket og lært om grønnsaker, har også lange tradisjoner. Under andre verdenskrig hadde familier i urbane strøk ofte både høner og gris i garasjen, og en potetåker kunne erstatte gressplenen.

– Under krigen mobiliserte man, og det var viktig med variert kost. I dag er privat dyrking og grønnsakshager heller et overskuddsfenomen. Men tilfredsstillelsen ved å kunne dyrke mat til eget forbruk er nok dypt rotfestet i mange av oss. Facebook-gruppen for tomatdyrkere i Norge, har nå for eksempel over 16 000 medlemmer, nesten en dobling på noen få måneder. 

Styrke i mangfold. Hvoslef-Eide tror styrken i urbant landbruk er mangfoldet av former den kan komme i.

– Det kan være alt fra det å dyrke salat på kjøkkenbenken, til større produksjon i veksthus på hustak, grønnsakshager i parkanlegg, eller bynære gårdsbruk. I dag kan vi helt klart produsere mer poteter, grønnsaker, frukt, bær og til og med egg innenfor bygrensene, hvis vi tar i bruk de mange forskjellige dyrkningspraksisene og ledige arealer på bakken, balkonger og tak.

Landbruks- og matdepartementet er i ferd med å utvikle en strategi for urbant landbruk på nasjonalt plan, med tiltak for å øke matproduksjon i bynære strøk.

– Foreløpig er det få land i verden med en håndfast strategi, så Norge er langt fremme i denne utviklingen, selv om vi har en lang vei å gå, sier Hvoslef-Eide.

Guri Tveito, spesialrådgiver i departementet, som leder utviklingen av strategien, forteller at departementet foreløpig er tidlig i prosessen, men at regjeringen har en klar ambisjon om å legge til rette for urbant landbruk.

Fra lokalt til nasjonalt. – Det startet med en grasrotbevegelse som fant veien til den lokale politikken, og deretter til den nasjonale, og nå er det en del av regjeringserklæringen, sier Tveito.

Selv om det er for tidlig å si hvilke tiltak som skal iverksettes, mener Tveito at Norge har et stort potensial for å utnytte bynært areal til matproduksjon, og ikke kun i storbyene, men også i mindre byer og tettsteder.

– Det er i bynære strøk det er størst kamp om arealer. Ved å gi dyrking økt status vil det kunne bidra til å bevare grønne områder på en ny måte. Den nasjonale strategien kan bidra til at dette blir en del av arealplanleggingen i alle norske kommuner, sier Tveito.

Hun mener verdien i urbant landbruk ligger i summen av samfunnsgevinstene.

– Det er selvfølgelig spennende å se om vi kan øke nasjonal produksjon av frukt og grønt – som er mest aktuelt ved dyrking i bystrøk – men vi ser også på summen av effektene det gir av å bevare og etablere grønne arealer der matproduksjon inngår. Det skaper sosiale møteplasser, lager en grønnere by som bidrar til bedre helse og livskvalitet, og det gir byfolk muligheter til å dyrke egen mat, sier Tveito.

 

Michelin-urter / Tåsen Microgreens dyrker mikrourter i gamle Landbrukets hus i Oslo sentrum – ved hjelp av hydroponi og kunstig belysning – og har vanligvis over 30 forskjellige sorter under produksjon, opplyser produksjonsansvarlig Rafik Halabi. «Vi kan ha opptil 80 forskjellige urter, og dyrker på bestilling til et mangfold av restauranter i hele Oslo. Vi leverer faktisk mikrourter til nesten alle restauranter med Michelin-stjerne». Mikrourter høstes tidligere enn andre urter og inneholder derfor både mer smak og langt flere antioksidanter enn større planter, forteller han. Foreløpig går alle mikrourtene til restauranter, men de har et håp om å distribuere direkte til forbrukermarkedet, som til nå har vært dominert av importerte varer fra Nederland. «Vi ønsker ikke å konkurrere mot norsk landbruk, men vi vil være et alternativ til import. Disse mikrourtene bruker kun seks dager på å vokse opp, og da burde de ikke bruke seks dager til på reise til forbruker». Foto: MORTEN RISBERG

 

Kunnskap og bevaring som beredskap. En slik satsing vil også bidra til å øke kunnskapen om matproduksjon i befolkningen generelt, og i neste omgang økt bevissthet om matvareberedskapen, sier Tveito.

– En økt satsing på urbant landbruk gjør at vi kan ta vare på flere mindre arealer som veldig raskt kan bidra til å produsere lokal mat ved en eventuell krise.

Hun mener ivaretagelsen av grønne byarealer og kompetanse om matproduksjon er noe som må bygges opp og pågå kontinuerlig, og ikke er noe man kan mobilisere fra en dag til en annen ved et plutselig behov.

Tveito sier det å gjøre infrastrukturen grønnere har flere positive miljøgevinster.

– Slike arealer kan også bidra til å hindre skadeeffektene av ekstremnedbør, da grønn struktur i byen kan fange opp overskuddsvann. Det vil også øke naturmangfoldet i byen, og gi leveområder for insekter som hjelper til med pollinering av plantene vi ønsker å produsere.

Den nasjonale strategien er altså fortsatt tidlig i utviklingen, men det finnes flere lokale strategier som er i full gang, eksempelvis Spirende Oslo, som er navnet på hovedstadens strategi for urbant landbruk.

Romy Ortiz er rådgiver for urbant landbruk i Bymiljøetaten i Oslo og koordinerer arbeidet med strategien. Hun forteller at hovedstaden allerede er godt i gang med å støtte opp om tiltak som fremmer bynær matproduksjon gjennom en tilskuddsordning for urbant landbruk.

Fokus på lokalt og produksjonsvolum. – Vi har årlig to millioner kroner å dele ut, og søknadsbeløpene har hvert år siden 2017 vært opp mot åtte millioner. Dette har bidratt til oppstart av et mangfold av prosjekter – alt ifra mindre grønnsakshager i borettslag med sosialt fokus, til forskjellige entreprenører med større volum og kommersielt fokus.

Det viktigste er at prosjektene skal bidra til Oslos lokale matsystem, og at produktene blir til kortreist mat for beboere – og så lenge det er innenfor Oslos grenser, kalles det urbant landbruk.

– Vi støtter de lokale produsentene som leverer til Oslos innbyggere. Tilskuddsordningen er til for store og små prosjekter av alle former, og de kan gjerne være kommersielle aktører, så lenge de holder til i Oslo og bidrar til Oslos matsystem. 

 

Deler med gode naboer / Dr. Dedichens drivhus i bydel Alna i Oslo sto tomt i 15 år – til en gruppe frivillige organiserte seg gjennom Facebook og fikk leid lokalene fra kommunen, forteller Emil – en av de 56 frivillige som holder veksthuset gående. Emil anslår at over 200 mennesker produserer egen mat i drivhuset hvert år, som omfatter alt fra tomat, salat og agurk, til eksotiske vekster som bananer og eukalyptus. Medlemskap i foreningen innbefatter også en forpliktelse til å dele av produksjonen til naboer og beboere i Groruddalen – og flere selvproduserende privatpersoner står i høstingsperioden på T-banestasjoner og deler ut lokalproduserte nyttevekster til forbipasserende. «Det skaper en entusiasme og interesse når man blir eksponert for slike produkter, og det driver flere og flere til å prøve egen produksjon», sier Emil. Foto: MORTEN RISBERG

 

Ortiz er enig med Tveito om at kunnskap bidrar til beredskap, og at urbant landbruk bidrar til en viktig bevisstgjøring om matproduksjon.

– Byfolk trenger en påminnelse om hvordan maten blir til, og vi legger ekstra vekt på utdanning, undervisning og kunnskap – som har fått et helt eget kapittel i strategien.

Blant annet innebærer dette en bevaring og etablering av skolehager, samt tilskudd til transport for elever på skoler som ikke har et hagetilbud.

– Skolehager har fått en renessanse. Vi har tidligere sett at disse hagene er blitt omgjort til parkeringsplasser og annen grå struktur, men vi trenger en arena hvor barn lærer hvor maten kommer fra, og hvor de får en nærhet til naturen. Dette gir også et alternativt undervisningsrom til klasserommet, sier Ortiz.

 

Andelslandbruk i Grenland /Grønnsakshagen i Kverndalen, midt i Skien Sentrum, gir innbyggere mulighet for å plukke gratis frukt, bær og grønnsaker. Tiltaket er et samarbeid mellom Skien kommune og Århus Gård – som er et historisk, bynært gårdsbruk i utkanten av byen, som har opptil 200 andeler for innbyggere som ønsker å høste egne, lokale produkter fra et urbant landbruksområde.

 

Sosiale tiltak. Strategien ser også på hvordan urbant landbruk kan være et verktøy for å løse kommunale oppgaver på tvers av etater og hvor eksempelvis ungdom blir involvert i utvikling av prosjekter, eller skapelsen av arenaer for arbeidstrening og grønne arbeidsplasser til unge uten høyere utdanning. Dette er blant annet tilfelle ved grønnsaksproduksjonen i Vaterlandsparken som ga sommerjobb til 15 ungdommer, eller samarbeidet mellom Gartneriet på Bygdøy og Unikum som har 20 plasser til arbeidstrening innen dyrking og vekst.

Voksenenga nærmiljøhage har i lengre tid også tilrettelagt for integreringsarbeid med nyankomne flyktninger.

– Det å drive hagearbeid er en bra måte å treffe folk på, uten at språk eller historie er viktig, og blir en felles glede mot høsten. Slike sosiale gevinster kan man også se i mindre skala gjennom fellesdyrking i nabolag eller i borettslag, sier Ortiz.

Hun ønsker likevel å trekke frem viktigheten av volum i produksjon.

– Det er en misoppfattelse at urbant landbruk først og fremst er et sosialt tiltak. Det skal også bidra til mat på tallerkenen hos innbyggere, og det er noe vi legger vekt på i strategien.

 

«Dyr innblanding» / Urbant landbruk anses ofte uforenlig med større husdyrhold, som gjerne trenger større arealer for beite, og hvor det er andre utfordringer knyttet til avfall, fôr og dyrevelferd. Dette forsøker Floating Farm å endre på i Rotterdam, hvor det i 2018 åpnet et flytende fjøs som inneholder 32 melkekyr for bynær, lokal melkeproduksjon. Prosjektet ønsker å vise mulige tiltak for økt matproduksjon til tross for mangel på landbruksareal – som i Nederland er fryktet å minske på grunn av et stigende havnivå. Gården er ressursmessig et sirkulært system, med solcellepanel for strømforsyning, eget oppsamlingssystem for regnvann – med renseanlegg, og fôret til kuene skal komme fra klipping av bynære fotball- og golfbaner, samt matavfall og rester etter ølbrygging. Foto: FLOATING FARM

 

Praksis før økt produksjon. Her kommer blant annet andelslandbruk inn som et mer produktivt alternativ til tradisjonelle koloni- og parsellhager. I andelslandbruk kan privatpersoner kjøpe en andel av et jordbruksområde som driftes av en profesjonell gartner eller bonde, i tillegg til dugnad fra andelseierne. Dette kan bidra til å gi en mer produktiv avling, samtidig som man deler på risikoen. Det finnes flere andelslandbruk i Oslo, og det dukker stadig opp flere i bynære strøk rundt i landet.

Markedshager, som er blitt svært populært i andre europeiske land, er en annen modell som kan bidra til økt lokal produksjon. Her leier kommunen ut mindre restarealer til personer som ønsker å dyrke mat til seg selv og et lokalt marked.

– Med markedshager kan man dyrke relativt intenst på mindre arealer, med respekt for naturlige prosesser. Slik får vi utnyttet areal som ikke er i bruk. Dette skaper også en inntektskilde for dem som ønsker å drifte dem, i tillegg til at man bevarer verdifull matjord. Vi vil mest sannsynlig se en utvikling av markedshager i Oslo og Norge i tiden fremover, sier Ortiz.

Urbant landbruk trenger ikke kun å utnytte seg av grønne arealer utendørs, det kan også innebære andre innovative praksiser, eksempelvis innendørs dyrking og vertikal produksjon. Dette har bedriftene Gruten og Tåsen Microgreens benyttet seg av, som begge er støttet av Spirende Oslo.

 

Grutsopp / Siri Mittet driver Gruten – en bedrift som utnytter brukt kaffe-grut som ressurs til diverse produkter. «Jeg ønsket å fremme et sirkulært bruk av en viktig ressurs som ellers bare går i søppelet». For snart to år siden startet hun dyrking av østerssopp i kaffegrut – i en containerfarm sentralt på Vollebekk. Her produseres det opptil 50 kilo sopp pr. uke, som selges til både restauranter og privatpersoner i Oslo. Kaffegruten blir samlet opp rundt i Oslo fra flere storkjøkken på blant annet hoteller. I tillegg til sopp holder virksomheten kurs og selger start-kit til dem som ønsker å dyrke østerssopp på egen kaffegrut. Foto: MORTEN RISBERG

 

Etterlyser mer utdanningsmuligheter. Trine Hvoslef-Eide ved NMBU tror vi også i fremtiden vil se flere drivhus og vekstarealer på hustak.

– Entreprenører og arkitekter har nå begynt å tegne høyblokker med drivhus på taket, samt sett muligheten for å bygge veksthus på eksisterende bygg. Hvis man utnytter taket til grøntproduksjon, vil man utnytte et nedbygd areal, så det blir en vinn-vinn-situasjon, og man får samme mengde matproduksjon som hvis drivhuset sto på bakken.

Clarion The Hub i Oslo har laget sin egen grønnsakshage på taket, der planter og urter blir brukt i matlagingen i hotellets restaurant.

Hvoslef-Eide ser et behov for økt grad av høyere utdanning innen fagfeltet, og NMBU er i gang med utviklingen av en tverrfaglig master innen urbant landbruk, hvor studenter får innføring i relevante temaer som skal gjøre dem i stand til å bidra til fremtidig, bynær utvikling av matproduksjon.

Urbant landbruk har åpenbart mange fordeler, men vil det virkelig kunne monne som tilskudd til nasjonal matproduksjon?

Uten tilstrekkelig dokumentasjon eller erfaring synes Hvoslef-Eide at det er vanskelig å anslå noe konkret. I krisesituasjoner hvor beredskap er gjeldende, tror hun likevel at urbant landbruk vil kunne være en viktig bidragsyter til matforsyning.

– I en normalsituasjon vil ikke bidraget være avgjørende, men heller ikke ubetydelig. Kombinert med det sosiale og miljømessige som kommer ut av urban dyrking, så stiger samfunnsnytten betydelig.