• Norges femte største vannkraftverk Tokke kraftverk ble bygget mellom 1957 og 1963 og utnyttet vannmassene i 24 elver, som fikk redusert vannføring. Dét har bidratt til dårligere oppvekstvilkår for vassdragets unike storørretstamme. Foto: KJETIL ROLSETH

  • Strømmen kom, vannet gikk Arbeidere monterer kabler på master under byggingen av kraftverket i Tokke i august 1961. Foto: SVERRE A. BØRRETZEN/AKTUELL/NTB SCANPIX

  • Storørret Gyting i Tokkeåi, hann og hunnfisk (foran) fra 2012, av fotografen anslått til å være cirka 8 kg. Foto: ARNT MOLLAN

  • Før kraften kom Dalen – her på et foto fra 1914 – er administrasjonssenteret i Tokke kommune i Telemark. Tettstedet med 610 innbyggere (2018) ligger lengst vest ved innsjøen Bandak, rundt og på elvedeltaet der elven Tokke har sitt utløp. Foto: «NORGE – TURIST-RUTER I 65 BILLEDER» (MITTET & CO, KUNSTFORLAG 1914)/NTB SCANPIX

  • Stridens kjerne Fiskere og grunneiere i Tokke mener Helvetesfossen inn i Helveteshylen (hølen) ble et vandringshinder for storørreten etter Statkrafts senking av vannstanden i hølen, for raskere drenering av driftsvannet fra Lio kraftverk. Ett av tiltakene for å senke dette vannivået har vært utsprengning av en fjellrygg i utløpet av hølen i 1968. Arkivbilde: TOKKE KOMMUNE.

  • Senket vannstand Fiskere og grunneiere i Tokke mener Helvetesfossen inn i Helveteshylen (hølen) ble et vandringshinder for storørreten etter Statkrafts senking av vannstanden i hølen, for raskere drenering av driftsvannet fra Lio kraftverk. Blant annet ble elven ut av hølen er laget som en dyp kanal (lengst foran i bildet). Skravering i blått viser opprinnelig vannstand før senkning. Det mørke hulrommet i fjellet, t.v. for fossen, er utløpet av Lio, der kraftverksvannet kommer ut. Foto/skravering: KJETIL ROLSETH

  • Strid om betydningen av strekningen ovenfor fossen I forbindelse med kraftutbyggingen ble undervannet i Helvetesfossen senket med 3-3,5 meter, som har fått betydning for storørretens mulighet til å komme seg opp. Fossens navn skyldes forøvrig ikke konfliktene i denne saken. Den skal ha fått navnet sitt fordi den også var problematisk for tømmerfløterne som brukte Tokkeåi til å frakte tømmer før reguleringen. Et skjær og en odde midt i fossen gjorde at tømmeret ofte samlet seg i en stor floke i kulpen nedenfor den vesle fossen. Det kunne være en livsfarlig jobb å løse opp floken. Kulpen fikk derfor navnet Helveteshylen, og fossen ble Helvetesfossen. I 1875 skal Kanalvesenet ha laget et forslag, før deler av berget ble sprengt bort for å utvide fossen. Foto: KJETIL ROLSETH

Storørret mot Statkraft.

Storørret mot Statkraft.

Fra utgave: 8 / august 2019

Dette er historien om hvorfor ildsjeler i et lite bygdesamfunn med store kraftinntekter har gått til kamp mot kraftgiganten Statkraft. Målet deres er å redde en unik lokal fiskestamme.

Oppdragsforskning. – Jeg tror ikke jeg har vært borti en mer betent sak i min tid som oppdragsforsker. Det sier forskningssjef Jon Museth i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Han snakker om konflikten mellom Statkraft og de lokale fiskeinteressene i Tokke i Telemark. NINA er ett av flere forskningsinstitutter som har forsket på fiskebiologien i den Statkraft-regulerte elven Tokkeåi, og som har merket den sterke interessekonflikten.

Fakta

Tokke-Vinje.

/ Tokke-Vinje-vassdraget er gjennomregulert med åtte kraftverk, 16 regulerings-magasin og 24 elver med redusert vannføring.

/ Staten måtte ta lån i Verdensbanken og selge obligasjoner for å få råd til utbyggingen.

/ Mellom 1957 og 1963 var inntil tusen mann i arbeid på anlegget.

/ Gir 4,4 TWh strøm i året – nok til å dekke forbruket til 200 000 husstander.

/ Én av de regulerte elvene har formaliserte krav til minstevannføring. I tillegg har Statkraft pålagt seg selv enkelte restriksjoner.

/ Tokkeåi, som før regulering hadde en vannføring på nivå med Driva, Gaula eller Orkla, har i dag en vannføring på ca. 20 prosent av dette ved innløpet til Bandak.

/ I øvre deler av vassdraget er det ingen bestemmelser om minstevannføring.

 

Storørret.

/ Ferskvannsørret som blir ekstra stor. Den er en økologisk form av ørret som fødes i elver og går ut i innsjøer for å beite på byttefisk.

/ Storørret finnes i store deler av Europa. I Norge finnes den hovedsakelig i de store innsjøene på Østlandet, bl.a. Bandak og Vestvatna.

/ Kunnskapsgrunnlaget er relativt begrenset sammenlignet med laks, men det finnes en statusrapport fra  2018 om storørret i Norge (NINA-rapport 1498). Rapporten konkluderte med at vassdragsreguleringer er den viktigste negative påvirkningsfaktoren for de fleste bestandene, blant annet i Tokkeåi.

/ Storørreten som gyter i Tokkeåi, er karakterisert som en av de få klassiske storørretbestandene i Norge. Den kan spores tilbake til tiden etter siste istid, da den vandret inn fra havet og etablerte seg oppover i Skiensvassdraget og Vestvatna. Senere ble den avstengt fra havet på grunn av landhevningen.

/ Gjennomsnittsstørrelsen er på rundt fem kilo, mens største registrerte individ var på 15,5 kilo.

/ NVE og Miljødirektoratet har vurdert den som spesielt viktig, og plassert Tokkeåi i samme kategori som nasjonale laksevassdrag.

 

Konflikten mellom vannkraft og klassisk naturvern er vanlig i regulerte vassdrag. I Tokke er det spesielt storørreten i elven Tokkeåi som engasjerer fiskere og grunneiere. De mener at Statkraft i flere år feilinformerte og holdt tilbake viktige fakta for å unngå å bli pålagt miljøtiltak som kunne gi redusert kraftproduksjon. Da fiskerne fikk inntrykk av at Statkraft i tillegg hindret forskere i å undersøke det som var stridens kjerne, toppet det hele seg

For å ha det på det rene: Det er ikke hele bygda som deltar i kampen mot Statkraft. Meningene er delte, både om fiskens situasjon, om forskningen som er gjort og om Statkrafts opptreden. Statkraft bidrar med lokale arbeidsplasser og avgjørende kraftinntekter til kommunen.

– Statkraft er arrogante. Tokke-Vinje-vassdraget er en av landets største kraftkilder, med høy effekt og store vannmagasiner som bidrar til en stabil strømproduksjon. Da dette og de andre store norske vannkraftverkene ble bygget, ble svært mye vann ledet bort fra sine naturlige løp og i rør til kraftstasjonene. Dette har gått ut over naturmangfoldet. Nå ses langtidsvirkningene av inngrepene. Mange arter som lever i og ved norske ferskvann er truet, men kan trolig reddes om det tilbakeføres noe vann til tørrlagte elveløp.

Mer vann i elvene er et av kravene som kan bli aktuelt når vilkårene for 360 gamle vannkraftverk nå kan få nye miljøkrav, slik omtalt i Aftenposten Innsikts juniutgave. Mange av disse kraftverkene er eid av Statkraft, landets største kraftprodusent. 80 prosent av Statkrafts vannkraftproduksjon i Norge kan få nye driftsvilkår i årene som kommer.

– Statseide Statkraft burde gå foran med et godt eksempel i disse sakene, mener generalsekretær Christian Steel i miljøorganisasjonen Sabima.

Ifølge Sabima har frivillige flere steder i landet sagt at de føler seg motarbeidet av Statkraft.

– I møter med Statkraft har vi følt at de ser på oss som et hår i suppen. Vi har opplevd dem som arrogante og lite imøtekommende. Det er skuffende. Statkraft som er et stort statlig selskap burde ha flere tanker i hodet samtidig, og vist hvordan man med dagens kunnskap kan produsere energi med mindre belastning på naturen, sier Steel. Han viser til FNs naturpanel, som nylig slo fast at tapet av naturmangfold er en like stor trussel som klimaendringene.

– Vi ønsker dialog og åpenhet, og kunnskapsbaserte beslutninger, kommenterer pressekontakt Knut Fjerdingstad i Statkraft.

– Statkraft disponerer viktige naturressurser for Norge, og vår rolle er å ta vare på den fornybare og utslippsfrie vannkraften. Vår oppgave i vilkårsrevisjonene er å bidra med fakta og utredninger, om miljøforbedringer og om konsekvenser for kraftproduksjon, reguleringsevne og flomdempingsevne. Statkraft er for miljøforbedringer når verdien av forbedringene er større enn kostnadene for samfunnet. Vi erkjenner at det er en krevende prosess hvor vi alle er litt «førstereisgutt», sier han. 

Utsatt storørret. Fisker Bjørn Olav Haukelidsæter har engasjert seg sterkt for storørreten som lever i Bandak-sjøen og elven Tokkeåi. Han kaller Statkrafts fremgangsmåte for grovt useriøs, og velger å fortelle historien fordi han håper det kan føre til en åpnere og bedre dialog i andre lokalmiljøer som skal gjennom lignende prosesser.

 

Bjørn Olav Haukelidsæter 

 

Haukelidsæter starter historien med sin egen barndom, da Tokke kraftverk ble bygget, og som ble satt i drift i 1961. Det var den gang landets største vannkraftprosjekt, og mange av unge Haukelidsæters lekekamerater var barn av ingeniører som hadde kommet til Tokke for å bygge kraftverket.

– De var dyktige ingeniører som klarte å utnytte hver dråpe vann i vassdraget, sier Haukelidsæter, som mener en slik utnytting aldri ville blitt tillatt i dag.

Storørretstammen i Tokkeåi var utsatt også før reguleringen, da det ble drevet garnfiske og blant andre Haukelidsæters egen far tok opp mye storørret. En fersk rapport om storørretens status beskriver vassdragsregulering og fysiske inngrep som de viktigste påvirkningsfaktorene i Tokkeåi og Bandak, mens bestanden trolig også er påvirket av tidligere overfiske.

Knut Fjerdingstad i Statkraft påpeker at eksperter og myndigheter, før tillatelsene ble gitt på 1950-tallet, antok at Tokke-Vinje-reguleringen ville føre til at fisken ville forsvinne fra flere elvestrekninger.

– Dette ble lagt til grunn for utmåling av erstatning til grunneierne. I ettertid har miljøet i regulerte vassdrag fått større oppmerksomhet, og ny kunnskap har gjort det mulig å kombinere kraftproduksjon og fisk i større grad, sier Fjerdingstad.

Bjørn Olav Haukelidsæter mener det først var mot slutten av 1990-tallet at det begynte å se kritisk ut for ørretbestanden. Fiskere og grunneiere satte da på bremsene og innførte strenge restriksjoner på fiske.

Da dette ikke hadde merkbar effekt, startet krav om at Statkraft måtte legge bedre til rette for ørretens livsvilkår. Fiskere og grunneiere mente at kraftproduksjonen måtte være hovedårsaken til problemene, blant annet på grunn av høstnedtapping av Bandak, og at store gyteområder i Tokkeåi var gravd bort eller gjort utilgjengelige.

Statkraft begynte å jobbe med miljøtiltak i år 2000. De opplyser at de har justert reguleringspraksisen så det er minstevannføring hele året i nedre del av Tokkeåi, og de har innført prosedyrer for å prøve å unngå stranding av fisk når Lio kraftverk må stoppes. Det er denne kraftstasjonen som normalt forsyner den storørretførende nedre delen av elven med vann. I tillegg har de gjort fysiske tiltak i vassdraget, som åpning av sideløp, utlegging av gytegrus og ombygging av terskler.

Statkraft begynte å jobbe med miljøtiltak i år 2000. De opplyser at de har justert reguleringspraksisen så det er minstevannføring hele året i nedre del av Tokkeåi, og de har innført prosedyrer for å prøve å unngå stranding av fisk når Lio kraftverk må stoppes. Det er denne kraftstasjonen som normalt forsyner den storørretførende nedre delen av elven med vann. I tillegg har de gjort fysiske tiltak i vassdraget, som åpning av sideløp, utlegging av gytegrus og ombygging av terskler.

Marianne Holmen, som er fagleder for dem som jobber med konsesjoner og vassdragsmiljø i Statkraft, sier fagfolk og myndigheter hele veien har vært konsultert for å skaffe til veie fakta og forankre tiltak. Hun påpeker at fysiske tiltak og utsetting av fisk krever tillatelse av NVE og fylkesmannen.

 

Marianne Holmen

 

– Slik fungerer den demokratiske forvaltningen i Norge, og alle kraftprodusenter, inkludert oss, er underlagt dette regimet, noe vi støtter helhjertet, sier Holmen.

Likevel er ikke storørretstammen reddet. Tiltakene monner ikke, mener de lokale ildsjelene, som også ser det som en stor ulempe at myndighetene ikke kan straffe Statkraft om de bryter selvpålagte restriksjoner.

Føler seg lurt. Når Haukelidsæter skal slappe av, drar han ut med fluestang. Da han en høstdag i 2009 kom til Tokkeåi, opplevde han alt annet enn rekreasjon. Det som møtte ham, var et tørrlagt elveleie. Lio kraftstasjon var stanset. Han traff også en sint grunneier. Sammen begynte de å skrive kritiske leserinnlegg i Vest-Telemark blad. Kort tid etter inviterte Statkraft dem til et møte.

Ifølge Haukelidsæter skal Statkraft-representanten i en pause ha bedt dem slutte å skrive kritisk i mediene, og heller innlede et samarbeid, blant annet om under­søkelser av ferskvannsbiologien i storørretens leve- og gyteområder.

– Vi ble lurt. Jeg tror vi hadde vunnet mer på å fortsette dialogen i mediene, da kunne andre lettere ha fulgt med på prosessen, sier Haukelidsæter ti år senere.

– Vi har aldri bedt noen om å slutte å skrive innlegg i mediene, men vi inviterte til et dialogmøte for å finne konstruktive måter å samarbeide på. Det burde være mulig å ha en god dialog selv om det er uenighet, og det mener vi at vi har med de aller fleste interessentene, sier Marianne Holmen i Statkraft.

Haukelidsæter og de andre ildsjelene hadde et krav: Ferskvannsbiolog Morten Kraabøl skulle være med i forskergruppen som skulle undersøke fiskebiologien i Tokkeåi.

– Det var det lureste vi har gjort. Vi stoler på Morten Kraabøl. Slike undersøkelser må ut på anbud, men det ender ofte opp med lojale forskere som gjennomfører oppdraget uten å stille nødvendige kritiske spørsmål, sier Haukelidsæter.

Morten Kraabøl har doktorgrad og 30 års arbeidserfaring med ørret i regulerte vassdrag. Han er en av dem som har forsket mest på storvokste ørretbestander her i landet. Oppdraget i Tokkeåi skulle bli mer krevende enn han hadde forestilt seg.

 

Morten Kraabøl

 

Den vanskelige fossen. 4,8 kilometer opp i Tokkeåi ligger Helvetesfossen, som skiller Tokkeåis øvre og nedre deler. Haukelidsæter og hans allierte mente at storørreten tidligere hadde benyttet de åtte kilometerne ovenfor fossen som et viktig gyte- og oppvekstområde, og at Statkraft under utbyggingen av Lio kraftstasjon måtte ha gjort inngrep som førte til at fossen ble umulig å forsere.

De etterlyste dokumentasjon fra Statkraft på hvilke inngrep som ble gjort. Først var svaret at dokumentasjonen var vanskelig å finne, senere at den ikke fantes.

Etter hvert fant de lokale selv bilder som de mente kunne dokumentere at fossefallet var blitt høyere etter at utløpet fra Lio kraftverk ble ført ut i Helveteshylen nedenfor fossen.

 

Stridens kjerne Fiskere og grunneiere i Tokke mener Helvetesfossen inn i Helveteshylen (hølen) ble et vandringshinder for storørreten etter Statkrafts senking av vannstanden i hølen, for raskere drenering av driftsvannet fra Lio kraftverk. Ett av tiltakene for å senke dette vannivået har vært utsprengning av en fjellrygg i utløpet av hølen i 1968. Arkivbilde: TOKKE KOMMUNE 

 

De viste bildene til Morten Kraabøl, som den gang arbeidet som forsker i NINA og var prosjektleder for det Statkraft-finansierte prosjektet som skulle undersøke ferskvannsbiologien i Tokkeåi.

Undersøkelsene skulle munne ut i konkrete forslag til tiltak for å sikre storørretbestandens levedyktighet. Kraabøl mente at en slik reduksjon i gytearealet førte til at storørretbestanden ble vesentlig redusert, og han ønsket derfor å utrede problemstillingen.

Han mente dessuten at det bratte og ugjestmilde elvemiljøet ovenfor Helvetesfossen sannsynligvis hadde formet den unike kroppsstørrelsen til storørreten, mens den nedenfor fossen lettere blir genetisk blandet med vanlig ørret. Dette mente han var viktig å ta med i sluttrapporten for arbeidet, NINA-rapport 1050.

I diskusjoner som oppsto i siste fase av prosjektet, presiserte Statkraft at forskernes oppdrag var geografisk avgrenset til området nedenfor fossen, at de ikke hadde grunnlag for å tro at storørreten hadde kommet seg forbi fossen før kraftutbyggingen, og at forholdene oppstrøms fossen derfor var irrelevante.

Kraabøl var helt uenig i at mandatet hadde en slik avgrensning, ettersom det var spesifisert til å gjelde elven Tokkeåi.

Marianne Holmen i Statkraft bekrefter at det har vært uenighet. Utover det ønsker ikke Statkraft å kommentere enkeltoppdrag i mediene.

– Vi engasjerer en rekke forskningsmiljøer, institutter og universiteter for å få et bredt og godt grunnlag for hvordan vi på best mulig måte kan avveie ulike interesser i vassdrag vi regulerer, sier Holmen.

Forskningssjef Jon Museth i NINA, som var Morten Kraabøls sjef den gangen, mener Statkraft var tydelig på sine ønsker om hva som skulle inkluderes i undersøkelsen.

– Det er ikke uvanlig at oppdragsgiveren har noen interesser. Det må man tåle som oppdragsforsker, sier Museth, og legger til at Statkraft ga tydelig uttrykk for at de ikke var fornøyde med gjennomføringen av dette prosjektet. Han mener at det nå er åpenbart at strekningen oppstrøms Helvetesfossen burde vært inkludert i undersøkelsene.

– Det ligger mye makt i å definere mandatet. Her var det så sterke interessemotsetninger at det burde vært gjort en bedre jobb for å definere og forankre mandatet for prosjektet, sier Museth.

Konkluderte mot egen overbevisning. Ferskvannsbiolog Morten Kraabøl beskriver innspurten på arbeidet med NINA-rapport 1050 som en vanskelig tid der han ble utsatt for sterkt press fra flere hold. I sluttfasen ble det også uenighet mellom Kraabøl og de andre forfatterne av rapporten om hvilke tiltak de skulle foreslå, og prioriteringen av tiltakene. Foruten Kraabøl bidro andre forskere fra NINA, Høgskolen i Sørøst-Norge og Universitetet i Oslo.

Jon Museth forteller at det var et poeng at flere fagmiljøer skulle bidra til rapporten.

«Det var nok en reell faglig uenighet blant forfatterne, og kanskje fikk de ikke nok tid til å diskutere konklusjonen. Jeg var litt hard på at de måtte prøve å bli enige, men jeg ser i ettertid at jeg skulle tatt uenigheten mer på alvor.» Forskningssjef Jon Museth i NINA

– Det var nok en reell faglig uenighet blant forfatterne, og kanskje fikk de ikke nok tid til å diskutere konklusjonen. Jeg var litt hard på at de måtte prøve å bli enige, men jeg ser i ettertid at jeg skulle tatt uenigheten mer på alvor, sier Museth.

I rapporten står det ingenting om uenigheten, til tross for at Kraabøl ønsket at uenigheten mellom forskerne ble omtalt i sluttrapporten. Kraabøl har i ettertid skrevet en personlig kronikk om rapporten på nettsiden Bandakkanalen.no, som både Statkraft, Bandak fiskelag og Tokke kommune er involvert i. Der skrev han at han til slutt måtte gi etter for et kompromiss, noe som ga ham et betydelig ubehag med tanke på faglig integritet. Kraabøl har i ettertid kalt tiltakene som ble foreslått i rapporten, for en uansvarlig tilnærming.

– Jeg går god for tiltakene slik de ble foreslått og gjennomført. De er i henhold til moderne miljødesign i regulerte vassdrag, men de er ikke tilstrekkelige for å løfte bestanden opp til et levedyktig nivå, utdyper han, og viser til at storørretbestanden fortsatt har en negativ utvikling.

Kraabøl mente at rapporten, som han selv var hovedforfatter for, også burde foreslå fisketrapp forbi Helvetesfossen og slipp av en nøye vurdert minstevannføring både ovenfor og nedenfor. Slike tiltak er også helt vanlig innenfor miljødesign-prinsippene. Det ville bety noe mindre vann i hovedkraftverket Tokke 1.

Vil melde Statkraft inn for Riksrevisjonen. Bjørn Olav Haukelisæter mener de frivillige i Tokke som lette etter dokumentasjon på at Statkraft hadde endret høyden på fossen, har brukt flere tusen timer på dette. Etter hvert fant de flere bilder som viste hvordan området så ut før reguleringen. Etter at disse bildene ble lagt frem på NVEs befaring i juni 2017, fant også Statkraft gamle tegninger som dokumenterte dette. Haukelidsæter mener at Statkraft bevisst har holdt tilbake denne informasjonen.

«Du reiser ikke bare ned i elven med hakke og spade for å lage et kraftverk uten at det er prosjektert. Vi var overbevist om at dette var så viktig dokumentasjon at Statkraft hadde tatt vare på den.»

– Vi hadde etterspurt denne dokumentasjonen siden 2011. Du reiser ikke bare ned i elven med hakke og spade for å lage et kraftverk uten at det er prosjektert. Vi var overbevist om at dette var så viktig dokumentasjon at Statkraft hadde tatt vare på den, sier Haukelidsæter.

Statkraft forklarer at de gjerne skulle ha funnet de gamle tegningene tidligere.

– Vi snakker om 60 år gamle tegninger og bilder som vi fant først høsten 2017. Dette beklager vi. Etter dette fant vi i Riksarkivet rapporter fra de fiskerisakkyndige skrevet på 1950- og 60-tallet, som beskriver forholdene i Bandak og Tokkeåi. Det har aldri vært vår hensikt å holde noe tilbake, og vi skulle gjerne kjent til disse dokumentene tidligere. Basert på dokumentene fra de fiskerisakkyndige og ny kunnskap, mener vi fortsatt at elvestrekningen nedenfor Helvetesfossen er viktigst for storørreten, sier Marianne Holmen i Statkraft.

Bjørn Olav Haukelidsæter sier han er sliten etter det han opplever som en ti år lang kamp mot Statkraft. Han vurderer nå å melde Statkraft inn for Riksrevisjonen. En av Riksrevisjonens oppgaver er å undersøke om staten ivaretar sine eierinteresser i selskaper i tråd med det Stortinget har bestemt. Stortingets mål med statens eierskap i Statkraft er å bidra til en lønnsom og ansvarlig forvaltning av norske naturressurser. Stortingets energimelding legger opp til fortsatt høy produksjon i de gamle vannkraftverkene.

– Stortinget har gitt Statkraft en rett og en plikt til å utnytte energiressursene i Tokke-Vinje-reguleringen effektivt og til beste for samfunnet. Samtidig tar vi i bruk ny kunnskap for å bedre miljøforholdene, kommenterer Marianne Holmen i Statkraft.

 

-> Inspirerte til spenningsroman. Da forfatter Hogne Hongset fikk høre historien om storørreten og vilkårsrevisjonen i Tokke-Vinje-vassdraget, ble han inspirert til å skrive spenningsromanen «Vindbaroner». I løpet av arbeidet med boken dukket også vindkraft-saken opp som har gitt boken navn.

  

Begge sider har fått laget nye rapporter.

Både Statkraft og Tokke kommune har fått laget nye rapporter som foreslår tiltak for å redde storørreten i Tokkeåi.

 

Oppfølging. Ferskvannsbiolog Morten Kraabøl har siden arbeidet med NINA-rapport 1050 (se hovedsaken) skiftet arbeidsgiver til Multiconsult. I 2018 hyret Tokke kommune og Tokke-Vinje vassområde inn Multiconsult sammen med Universitetet i Agder for å lage en ny rapport om de uavklarte problemstillingene omkring Helvetesfossens betydning for storørretbestanden.

Rapporten var en oppfølging av tidligere undersøkelser i regi av Multiconsult ovenfor fossen. Den konkluderte med at Helvetesfossen var passérbar for ørreten i tiden før reguleringen, og at en gjenåpning av strekningen ovenfor fossen ville kunne øke bestandsstørrelsen betydelig.

Som del av oppdraget ble det benyttet en fotograf som sammenlignet nye og gamle bilder av elven for å måle endringene i fossefallets høyde etter etableringen av Lio kraftverk. Foruten Morten Kraabøl bidro biologene Even Moland og Esben Moland Olsen ved Universitetet i Agder til rapporten.

De er opptatt av evolusjonære forhold, og mente det var spesielt viktig å åpne strekningen ovenfor fossen for storørreten.

– Storørreten er en strategi, og hvis man ønsker å redde den, er vi nødt til å gjenskape de mekanismene som favoriserer storørreten, sier Even Moland.

Multiconsult-rapporten lister også opp en rekke andre nødvendige tiltak.

Tokke og Vinje kommune mener at Statkraft bør pålegges å avstå vann tilsvarende en produksjon på totalt 250 GWh fordelt på noen av de totalt 24 regulerte elvestrekningene. Kommunene krever blant annet miljøvannføring i hele Tokkeåi, med vann fra bekkeinntak og fra magasinet i Vinje.

Statkraft mener dette alene kan bety et årlig produksjonstap på over 185 GWh – tilsvarende strømforbruket til cirka 9200 husstander.

«Den nye rapporten underbygger kommunenes krav.» Jarand Felland, ordfører (Sp) i Tokke

– Den nye rapporten underbygger kommunenes krav, mener senterpartiordfører Jarand Felland i Tokke. Han hevder at det årlig produseres omtrent 700 GWh mer strøm i vassdraget enn opprinnelig forventet på grunn av mer nedbør og mer effektive kraftverk.

Felland har engasjert seg sterkt for fiskeinteressene i vassdraget. Han har fått full politisk støtte i kommunestyret. Kommunens grundige uttalelse til NVE, der de tilbakeviser en rekke av Statkrafts påstander, ble enstemmig vedtatt.

– Alt i alt er vi glade for utbyggingen og de lokale arbeidsplassene. Uten den hadde vi hatt langt færre innbyggere. Kraftinntektene gjør også at vi kan levere ganske bra tjenester til innbyggerne, sier ordføreren.

Han er likevel kritisk til at Statkraft ikke har foreslått å slippe en eneste liter vann nedover Tokkeåi fra Åmot i forbindelse med vilkårsrevisjonen. Stortingets mål med vilkårsrevisjonen er at miljøtilstanden skal bli bedre.

Ny rapport for Statkraft. Statkraft har også finansiert en ny rapport, laget av NORCE LFI. Den beskriver Tokkeåi ovenfor fossen som prinsipielt egnet for storørret. Hovedforfatter, forskeren Ulrich Pulg, mener at tilgang til juvet over Helvetesfossen vil kunne bidra til økt reproduksjon av storørret, men at strekningen nedenfor fossen vil ha størst habitat- og gyteareal.

Kraabøl og Pulg er enige om at det må gjøres tiltak for å bedre forholdene for storørret og annet liv på elvestrekningen nedenfor fossen. Men Pulg er redd for at det er blitt en symbolsak å få åpnet passasjen opp Helvetesfossen.

– Det alene redder ikke storørreten. Man må gjerne åpne passasjen igjen, men fortsatt vil mye av storørretproduksjonen skje nedstrøms. Det er der dagens storørret er født og vil tilbake til for å gyte, sier Pulg.

Spørsmålet om hvilke nye miljøkrav som skal stilles til reguleringen av Tokke-Vinje-vassdraget, ligger nå hos NVE. De nye rapportene er del av kunnskapsgrunnlaget for NVEs innstilling til Olje- og energidepartementet.

«Avgjørelsen er på politisk nivå, og det legger jeg meg ikke bort i. Det som har gitt meg et ekstra engasjement i denne saken, er at faginstanser må få levere uhildede og helhetlige fagvurderinger uten utilbørlig press fra partsinteresser.» Morten Kraabøl 

– Avgjørelsen er på politisk nivå, og det legger jeg meg ikke bort i. Det som har gitt meg et ekstra engasjement i denne saken, er at faginstanser må få levere uhildede og helhetlige fagvurderinger uten utilbørlig press fra partsinteresser. De faglige aspektene som angår Helvetesfossen, er egentlig veldig enkle, og uenighetene kunne vært unngått dersom prosjektet hadde blitt styrt av en bredt anlagt referansegruppe, sier Morten Kraabøl.

Likevel ser han fordelen med slike konflikter, som faktisk fører til ytterligere utredninger og et bedre kunnskapsgrunnlag.

– Det begynner å bli to streker under svaret nå, sier han.

 

Storørret Gyting i Tokkeåi, hann og hunnfisk (foran) fra 2012, av fotografen anslått til å være cirka 8 kg. Foto: ARNT MOLLAN

 

Mener det er for sent å redde storørreten.

Tokkeåi er plassert i samme kategori som nasjonale laksevassdrag på grunn av storørreten. Det kan allerede være for sent å redde storørretbestanden som gyter der, mener ferskvannsbiolog Morten Kraabøl.

 

Ingen avl. – På siste telling fant vi 12 hunnfisk på gyteplassen. Det er langt under det absolutte minstetallet på 50 som er nødvendig for å sikre en levedyktig stamme på lang sikt, sier Kraabøl. Han stiller seg uforstående til at ikke myndigheter og andre fagfolk har reagert på dette tidligere.

– Med 12 hunnfisk har dessuten den genetiske variasjonen blitt så liten, at det ikke kan tas ut fisk til avl innenfor retningslinjene, sier biologen. Han har nå avgitt bekymringsmelding til Miljødirektoratet og NVE.

– Hadde dette vært laks, hadde myndighetene iverksatt sterke tiltak for lenge siden. Dette er betenkelig, sier Kraabøl. Han omtaler storørret som en av innlandsvassdragenes mest verdifulle fiskeressurser, og mener den får ufortjent lite oppmerksomhet.

«Laks mer økonomisk.» Roar Lund i Miljødirektoratet forklarer at storørret har fått økt oppmerksomhet de siste årene, særlig etter påtrykk fra lokalt hold.

– Laks er en økonomisk art i større grad. Vi har måttet prioritere laks over alt annet i miljøforvaltningen. Men nå er det satt i gang en prosess for storørret, sier Lund.

Miljødirektoratet nedsatte i 2017 et arbeidsutvalg som skulle oppdatere kunnskapsgrunnlaget om storørret i Norge. Utvalget mener at mange av bestandene utvikler seg i en negativ retning, og at det vanligvis skyldes både vassdragsregulering og overfiske.

– Det skal nå settes ned et nytt arbeidsutvalg som skal lage en forvaltningsstrategi for storørret. Det betyr at vi nå er i gang med et arbeid for bevaring og utvikling, sier Lund.

Er blitt neglisjert. Det er fylkesmennene som har forvaltningsansvaret for storørret.

– Nå er det etablert at en storørretbestand har like stor verdi som en laksebestand, sier fiskeforvalter Irvin Kilde hos Fylkesmannen i Vestfold og Telemark. Han mener det er åpenbart at noe må gjøres fort for å redde storørretbestanden i Tokkeåi, som han vurderer som sterkt truet. Han viser til at NVE i det kommende revisjonsforslaget kan pålegge Statkraft minstevannføring for å hindre stranding av yngel. NVE har bedt Statkraft komme med en vurdering av minstevannføring i hele Tokkeåi og et kostnadsoverslag på fiskepassasje forbi Helvetesfossen (se hovedsaken).

I påvente av nye krav fra NVE, har Fylkesmannen myndighet til å kreve at Statkraft gjør andre tiltak. De kan for eksempel pålegge Statkraft å bygge fisketrapp forbi Helvetesfossen, noe de lokale fiskeforeningene lenge har etterlyst. Tidligere i sommer påla Fylkesmannen Statkraft å utrede hvordan en passeringsmulighet kan gjenopprettes i fossen. De påla også Statkraft å kartlegge gytefisk og ungfisk i Tokkeåi.

– Vi vurderer fortløpende om vi skal komme med slike pålegg. Det er godt mulig at det burde vært gjort tidligere, sier Irvin Kilde.

Høyere prioritet. Storørreten i Tokkeåi sliter med mange av de samme utfordringene som laks i regulerte laksevassdrag: Mye av vannføringen og den naturlige variasjonen er tatt bort, det er gjort fysiske endringer i elveløpet, vanntemperaturen er unaturlig, det hoper seg opp finsedimenter på elvebunnen, og det skjer raske menneskeskapte endringer i vannføringen ved drifts-stans eller variabel drift.

– I Tokkeåi er det viktig å huske på at det må tas hensyn til storørretens byttedyr, som blant annet omfatter bekkeniøye og tre-pigget stingsild. Disse artene vet vi lite om, men vi kan fastslå at de ikke har den samme toleranse for vannføringsreduksjoner som laks- og ørret-unger, sier Morten Kraabøl.

I laksevassdrag er det gjort mye forskning på hvordan forholdene kan tilrettelegges best mulig for både laks og kraftproduksjon. Disse forskningsresultatene er ikke direkte overførbare til også å gjelde for innlandsvassdrag som kan inneholde andre artssammensetninger. Mange kraftselskaper har gjort tiltak. Et eksempel er Vossovassdraget, der kommune, elveeiere, sportsfiskere, oppdrettsnæring, kraftselskap, forskere og Fylkesmannen har samarbeidet om en storstilt redningsaksjon for Vossolaksen. Kraabøl mener storørreten i Tokkeåi fortjener en tilsvarende redningsaksjon. Den er definert som en egen bestand med unik genetisk signatur.

«Innlandslaks». Storørreten er populært kalt «innlandsfiskernes laks», men det er først de siste årene at den er blitt prioritert av myndighetene. Dette skyldes i stor grad ulike initiativ fra fiskeforeninger og privatpersoner. Klima- og miljødepartementet uttalte i 2016 at de ønsket en strategi for bevaring og utvikling av de norske bestandene av storørret. Det ble nedsatt et arbeidsutvalg for å oppdatere kunnskapsgrunn-laget om storørretbestandene i Norge. Morten Kraabøl var en av fagpersonene. Utvalget kom i 2018 med en rapport som konkluderte med at kunnskapen om storørretbestandene er dårlig, og at det har vært en negativ utvikling i mange av lokalitetene, blant annet i Tokkeåi.

Utvalget mener at storørretens ulike krav til miljøet gjennom livet kan brukes som en indikator på hvor godt vi forvalter miljøet i innsjøer og elver, og ikke minst i regulerte vassdrag, og den økologiske forbindelsen mellom innsjøene og elvene.

  

Tørrlagt Elven Tokke har i dag ved innløpet til Bandak en vannføring på cirka 20 prosent av nivået før reguleringen. Foto: KJETIL ROLSETH

 

Overrasket over at Statkraft ikke gir seg.

Også i Rindal og Surnadal har kommunene og lokale foreninger bestilt egne fagrapporter for å imøtegå Statkrafts påstander.

 

«Skal ivareta helheten.» Surnavassdraget er utbygd med to kraftverk og tre reguleringsmagasiner. Samtidig er det Møre og Romsdals viktigste laks- og sjøørretvassdrag. Laksebestanden er vurdert å ha svært stor nasjonal verdi.

Rindal og Surnadal kommuner har arbeidet med vilkårsrevisjonen for Statkrafts regulering av Surnavassdraget siden tidlig på 2000-tallet.

– Våre innspill har vært enstemmig vedtatt i begge kommunestyrene. Vi prøver å ivareta alle interesser, både fiskeinteresser, grunneierinteresser og reiseliv. Og vi er selvsagt opptatt av kraftproduksjonen som har gitt god inntekt til lokalsamfunnet i femti år, sier ordfører i Rindal kommune, Ola Heggem.

«Vi er selvsagt opptatt av kraftproduksjonen som har gitt god inntekt til lokalsamfunnet i femti år. Vi skal ivareta helheten, jeg er skuffet over at Statkraft ikke erkjenner det.» Ordfører i Rindal kommune, Ola Heggem

– Jeg tenker vi lokalpolitikere og NVE skal ivareta helheten, jeg er skuffet over at Statkraft ikke erkjenner det, legger han til. 

I fjor kom NVE med sin innstilling til Olje- og energidepartementet. De foreslår blant annet minstevannføring i to av elvene.

– NVE har ikke imøtekommet alle våre krav, men vi er fornøyde med innstillingen. Vi er overrasket over at Statkraft fortsetter kampen. På ett eller annet tidspunkt må noen skjære gjennom, sier Heggem. Han forteller at kommunene under en befaring fikk inntrykk av at Statkraft ikke kom til å slå seg til ro med NVEs innstilling. Derfor valgte kommunene å bestille to nye fagrapporter på tampen av prosessen. Fiskeforeninger og grunneierforeninger har også vært med å finansiere fagrapporter.

Statkraft har kommet med en rekke kommentarer til NVEs innstilling, blant annet at forslaget ville føre til økt flomrisiko.

– Kombinasjonen av nytt krav til vannslipp og meget sakte nedkjøring av kraftverket, er ikke utredet tidligere. Vi har derfor gjort ytterligere undersøkelser og beregninger for å forstå konsekvensene av NVEs innstilling. Beregningene viser en økt flomfare for Surnadal ved en innføring av NVEs innstilling. Statkraft har ikke levert inn en anke på NVEs innstilling, men bidratt med ytterligere informasjon. Alle revisjoner skal avgjøres av regjeringen, kommenterer pressekontakt Knut Fjerdingstad i Statkraft.

 

Frykter forskere med «stockholmsyndrom».

Naturvernorganisasjoner har gjentatte ganger vist at kraftselskapenes konsulenter overser en rekke naturverdier langs vassdragene. – En tredjepart bør utpeke konsulentene, mener de.

 

«Velkjent problem.» Det er eieren av kraftverket som er pålagt å bestille og betale fagrapportene som brukes som beslutningsgrunnlag i revisjonssakene for de gamle vannkraftanleggene. Derfor blir det gjerne stilt spørsmål om konsulentenes uavhengighet. Aftenposten Innsikt omtalte i januar 2016 den prisbelønnede vitenskapelige artikkelen «Academic Freedom, Democracy and the Public Policy Process» som konkluderte med at norske forskere og deres institutter har store problemer med å motstå press fra dem som finansierer forskning, enten det er staten, næringsaktører eller interesseorganisasjoner.

Ferskvannsbiolog Morten Kraabøl omtaler dette som «stockholmsyndromet» – et begrep som vanligvis brukes om gisler som får varme følelser for kidnapperne sine.

– Det er et velkjent problem at både oppdragsforskere og konsulentfirmaer er økonomisk avhengige av et stadig tilfang av oppdrag fra blant annet kraftbransjen. Det kan derfor være bekvemt, lønnsomt og fristende å tilpasse situasjonen slik at den er forenlig med oppdragsgiverens syn, skrev han en kronikk på nettstedet Bandakkanalen.no i desember 2017. Kronikken dreide seg om striden om NINA-rapport 1050, rapporten der han selv følte seg presset til å konkludere mot egen overbevisning (se hovedsaken).

– Sakens etterspill har gjort meg langt mer komfortabel med situasjonen, sier Kraabøl i dag.

Mister tillit. Natur- og friluftsorganisasjoner har flere ganger engasjert egne konsulenter når de ikke har vært fornøyde med kraftselskapenes rapporter. Da har de funnet langt flere rødlistede arter, noe som har resultert i at flere utbygginger er blitt stanset. For Øystesevassdraget førte det til varig vern.

Flere organisasjoner har derfor kommet med krav om at en tredjepart utpeker konsulentene, eventuelt at det stilles bestemte krav til konsulentenes ekspertise. I mellomtiden planlegger Forum for natur og friluftsliv (FNF) Hordaland å opprette et fond til å bruke på egne konsulentrapporter.

– Selv om vi synes det er feil at vi skal gjøre det, er det så viktig at vi gjør det likevel. I alle rapportene vi har bestilt hittil, har vi funnet store avvik, sier Synnøve Kvamme, styremedlem i FNF Hordaland og fylkessekretær i Naturvernforbundet Hordaland.

Hun mener at kraftselskapene bevisst unnlater å bruke de rette ekspertene.

«Det er vanskelig å ha tillit til rapportene som kraftselskapene bestiller, når vi gang på gang har sett at de ikke er gode nok. Det er et håpløst system at kraftselskapene bestemmer hvem som lager rapportene, når kraftselskapene har åpenbare egeninteresser.» Synnøve Kvamme, styremedlem i FNF Hordaland og fylkessekretær i Naturvernforbundet Hordaland.

– Det er vanskelig å ha tillit til rapportene som kraftselskapene bestiller, når vi gang på gang har sett at de ikke er gode nok. Det er et håpløst system at kraftselskapene bestemmer hvem som lager rapportene, når kraftselskapene har åpenbare egeninteresser, sier hun.

Ble frosset ut av småkraftbransjen. Biolog Torbjørn Høitomt i Biofokus var en av ekspertene som fant langt flere arter enn kraftbransjens egne konsulenter i Øystese.

– Det er åpenbart at mange konsulenter ikke har god nok kompetanse på jobben de gjør. Det bekymrer meg at myndighetene tar så lett på dette, sier han.

Biofokus ble brukt av småkraftbransjen i starten av småkraftutbyggingen.

– Vi påviste store naturverdier ved flere anledninger, og siden har vi opplevd at vi er blitt frosset ut. Det viser at utbyggerne ikke ønsker den beste kunnskapen, mener Høitomt.

Høitomt deltok i 2015 i en kvalitetsvurdering av biologiske undersøkelser ved småkraftsøknader, på oppdrag fra NVE. Den viste at undersøkelsene undervurderte naturtypenes verdi og konsekvensene av utbyggingene.

Etterundersøkelsen fant langt flere rødlistede arter og verdifulle naturtyper.