• Illustrasjon: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Å holde på håpet.

Å holde på håpet.

Fra utgave: 4 / april 2020

I vår tid er det mange som mener at menneskene er i ferd med å miste håp – den mest grunnleggende av alle menneskelige følelser. Lever vi i håpløshetens tidsalder?

Inn i døden. Hilary Mantels nye og kritikerroste bok «The Mirror and the Light» (2020) begynner med henrettelsen av Anne Boleyn. Det er mange perspektiv Mantel kunne valgt for å beskrive denne historiske hendelsen, men det forfatteren – og hennes hovedperson Thomas Cromwell – velger å fokusere på, er hvordan håpet lever i Boleyn helt frem til hennes siste stund.

Boleyn snur seg på vei opp til skafottet, og mens hun venter på at bøddelen gjør seg klar, har hun blikket festet over mengden og mot noe i horisonten. Hennes siste øyeblikk er konsentrert i håpet om at hennes mann, Henrik 8., skal angre seg og tilbakekalle dødsdommen.

Som leser vet man at Anne Boleyns håp ikke blir innfridd. Men det er likevel håpet som følger henne inn i døden.

Håpet karakteriserer oss mennesker. Det er først i døden at vi må legge det til side, slik fergemannen Kharon viser oss i Dantes «Den guddommelige komedie», når han roper «Ve dere, fortapte sjeler! Glem hvert et håp om himmelen!» til de døde som skal fraktes over elven i underverdenen. Det er mange gode grunner til å tro at en gitt situasjon kommer til å ende bra, men akkurat den fergeturen er nok ikke én av dem. Slik ser vi sannheten i ordtaket «så lenge det er liv, er det håp». Men hva er håp?

Noe annet enn optimisme. Det bør imidlertid understrekes at håp ikke er det samme som optimisme. Det at Anne Boleyn gikk inn i døden mens hun så etter budbringeren som ville gi henne livet tilbake, er ikke tegn på optimisme. Det var bygget på et konkret håp om at Henrik 8. elsket henne og ville endre mening. I boken «Hope without Optimism» (2015) forklarer Terry Eagleton forskjellen på de to. Han sier at en optimist er et menneske som sitter med en følelse av at ting kommer til å gå bra, nesten uansett hvilken situasjon hun befinner seg i.

Sånn er det ikke med håp. Håp trenger å være bygget på faktiske grunner. Det må være fundert på en eller annen kunnskap eller et premiss som gjør at det har en viss troverdighet. Hvis ikke blir et håp bare en intuitiv følelse, som kanskje har mer med disposisjon enn med realitet å gjøre.

«Kritisk tenkning uten håp er kynisme, mens håp uten kritisk tenkning er naivitet.» Maria Popova

Den bulgarske forfatteren Maria Popova oppsummerer en lignende forståelse når hun konstaterer at «kritisk tenkning uten håp er kynisme, mens håp uten kritisk tenkning er naivitet». Og Patrisse Cullors, en av grunnleggerne av Black Lives Matter-bevegelsen, definerte i sin tid deres målsetting til «å bidra med håp og inspirasjon for kollektiv handling for å bygge kollektiv makt for å oppnå kollektiv endring, grunnlagt i sorg og sinne men rettet mot visjoner og drømmer». Håp er altså ikke en naiv innstilling til livet. Det er langt mer komplisert enn som så. I slik grad at sorg og håp faktisk kan eksistere side om side.

I kristendommen tar man høyde for denne kompleksiteten og snakker om håp som en av de tre teologiske hoveddyder, som har det til felles at de alle er assosiert med frelse, er resultat av Guds nåde og generelt fungerer til å opplyse det menneskelige sinn. Disse tre er altså tro, håp og kjærlighet. Og de er uløselig knyttet sammen. Kirkelæreren Augustin skriver i «Enchiridion» (cirka år 420) at det finnes ingen kjærlighet uten håp, intet håp uten kjærlighet, og hverken håp eller kjærlighet uten tro.

Tro, håp og kjærlighet er dermed knyttet sammen på uendelig mange ulike vis. Ingen av dem kan eksistere uten den andre. Og hvis man går til eldre utgaver av The Oxford English Dictionary, ser vi også at «en følelse av tillit» er eldre betydning av «håp». Håp er troen på at ens eget prosjekt vil lykkes, noe som innebærer at det involverer et slags begjær og, i ordets videste betydning, kjærlighet.

Tro kan vippe over i tvil, mens kjærlighet kan gå over i hat, og håp kan tippe over til selvbedrag. 

Håp i interessante tider. Samtidig har alle disse dydene også sine mindre positive motsetninger. Tro kan for eksempel vippe over i tvil, mens kjærlighet kan gå over i hat, og håp kan tippe over til selvbedrag. Og det er vanskelig å uttale ordet «håp» uten samtidig å tenke på merkelapper som «naivitet». Så hva skal vi si om vår egen tid? Er det grunnlag for å være håpefull eller signaliserer dette bare at vi har en virkelighetsfjern holdning til livet?

Vi lever tross alt i det mange har karakterisert som «interessante tider». «May you live in interesting times» er et engelsk uttrykk som skal komme fra en kinesisk forbannelse. For mens det på overflaten synes å være en velsignelse, er det slik at livet i uinteressante perioder regnes som bedre enn i interessante tider, fordi disse vanligvis er fulle av uro og utfordringer. Og det er vel ikke nødvendig å liste opp alle problemene som rammer menneskeheten for øyeblikket, men spørsmålet vi skal konsentrere oss om er: Hvordan holder man på håpet i interessante tider?

I 2004 – året etter at USA invaderte Irak – skrev den amerikanske forfatteren Rebecca Solnit boken «Hope in the Dark». Solnit har som mål nettopp å skape grunnlag for håp i en situasjon hvor mange bare følte avmakt og dyp fortvilelse. I en artikkel i The Guardian to år senere, trekker Solnit igjen frem dette budskapet, fordi hun nok så en lignende type mismot og fortvilelse bre seg i befolkningen, over klimakrisen, kriger og over mennesker på flukt. I dag kan vi legge til koronakrisen på listen.

Håp utgjør et reelt alternativ til den skråsikkerheten som både optimister og pessimister utviser, og hvis vi kultiverer håpet, vil det gi oss styrke til å konfrontere problemene og handle. 

Solnit er opptatt av å understreke at politisk handling er avhengig av et håpefullt fundament. Det er håpet som gjør politisk handling mulig. Og slik, sier Solnit, skal det også være. Håp betyr ikke at vi fornekter problemene. Det betyr samtidig ikke at vi stirrer blåøyd og blindt inn i fremtiden. Tvert imot. Håp utgjør et reelt alternativ til den skråsikkerheten som både optimister og pessimister utviser, og hvis vi kultiverer håpet, vil det gi oss styrke til å konfrontere problemene og handle. For i motsetning til de døde som Dante treffer på i underverdenen, så er vi fremdeles i live – noe som betyr at vi evner å føle, tenke og handle. Vi evner å innse at mennesker har klart å endre verden før. Vi bør ha selvtillit nok til å vite at vi kan endre den igjen.

Håpet er flammen vi alle skal bære med oss.