• Verden i lommen I dag har vi tilgang til alle verdens kart via mobiltelefonen. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Verdensteateret.

Verdensteateret.

Fra utgave: 7 / juli 2020

Kart gir en oversikt over verden, men de sier også noe om oss. Hva da?

Orientering. Det er sommer, og vi befinner oss i den tiden av året når vi kanskje aller mest forholder oss til kart – disse gjengivelsene av landskap som skal hjelpe oss å forstå eller orientere oss i verden. For noen år siden ville feriekartene sannsynligvis hatt form av store papirark som var umulige å brette sammen når man var ferdig med dem, eller eventuelt bøker som viste at for å få en oversikt over det videre terrenget måtte man hoppe fra side 74 til 89.

I dag er vår orientering i kart stort sett overtatt av teknologiske løsninger, noe som gjør at vi forholder oss til kart på Google Maps eller GPS når vi vil finne veien. Dette kan gjøre manøvreringen enklere og mer entydig, men kartlesing vil alltid inneholde en grad av tolkning, og kartene i seg selv har alltid omfattet en grad av historiefortelling. Men hva innebærer dette? Og hva kan kartene fortelle om hvem vi er – og hvor vi skal? 

Å befinne seg på kartet. I boken «On the map» (2012) forteller Simon Garfield om et kart av Vinland (Nord-Amerika) som dukket opp i 1965 og viste at vikingene hadde oppdaget kontinentet fem hundre år før Kristoffer Columbus. Dette kartet var lenge betraktet som ekte vare, men i 2004 klarte man å avdekke at det sannsynligvis ble laget en gang på 1930-tallet.

Garfield mener imidlertid at verdien av kartet ikke er knyttet til dets autentisitet, men til historiefortellingen som det representerer. All produksjon av kart finner nemlig i større eller mindre grad sted i et veikryss mellom sannhet og løgn, og rett under overflaten av autoritet og makt er det uunngåelig at man finner utvalg, utelatelse og feilsteg.

 

«Det første kartet over Amerika», fra 1500, etter kartet av Juan de la Cosa (ca. 1450-1510). Kartet er et verdenskart malt på pergament og befinner seg for tiden ved Museo Naval i Madrid i Spania. Det er hentet fra «A Book of Discovery» utgitt av T. C. & E. C. Jack Ltd. i 1912. Foto: THE PRINT COLLECTOR/GETTY IMAGES

 

Dette er også noe Jerry Brotton noterer seg i boken «A history of the world in twelve maps» (2012) hvor han påpeker at et kart formidler den virkeligheten slik den som produserer det har sett for seg, og viser til et kart over Afrika fra 1798 hvor man rett og slett bare fant på en fjellkjede som ble kalt Mountains of Kong.

I boken «Atlas over fjerne øyer» (2009) skriver Judith Schalansky om at hun alltid har vært skeptisk til politiske verdenskart fordi de så fort blir foreldet og egentlig bare gir informasjon om «hvem som for tiden forvalter hvilke fargeflekker». Da foretrekker hun heller kartene som lar oss lese naturen uavhengig av menneskeskapte grenser. I fysisk topografi, sier Schalansky, kan man se hvordan lavlandet sakte går over i fjell eller polarområder, og hvordan havene skimrer i alle slags ulike blåtoner, uavhengig av historiens gang.

Samtidig kan slike topografiske kart også ha noe å skjule. Den irske lyrikeren Eavan Boland, som døde tidligere i år, er kanskje aller mest kjent for sitt dikt «That the Science of Cartography is Limited». Her tar Boland for seg noe av det som også et topografisk kart vil skjule, nemlig de såkalte famine roads, som sultende irer ble tvunget til å bygge i bytte mot mat under den store hungersnøden i 1847.

Dette var en totalt feilslått politikk som førte til at mange døde, og 150 år senere kan man fremdeles altså se sporene i landskapet, i form av tilfeldige streker som går på kryss og tvers gjennom landskapet uten å føre noe sted.

Det Boland viser oss med diktet sitt, er dermed nettopp det hun uttrykker i tittelen – at kartografi har sine begrensninger, og at et kart aldri kan fange den fulle konteksten av et gitt landskap. I beste fall kan det hjelpe oss å finne veien fra et sted til et annet.

Verdensteateret. Men kart fyller flere funksjoner. Det første moderne atlaset ble utgitt av den flamske kartografen Abraham Ortelius i 1570, og ble kalt theatrum orbis terrarum eller «verdensteateret». Noe av grunnen til dette navnet finner vi i et annet aspekt ved kartlesing, som har å gjøre med alle de underfulle reisene et enkelt blikk på et kart kan igangsette. For vi bruker også fantasien i møte med kart, noe vi blant annet blir påminnet om i noen av de fantastiske tidligere kartene som ble laget.

 

The Hereford Mappa Mundi fra 1280. Foto: UNIVERSAL HISTORY ARCHIVE/GETTY IMAGES

 

The Hereford Mappa Mundi, som er et verdenskart fra middelalderen, portretterte for eksempel de østligste delene av Asia som arnested for griffer, kannibaler og «de fordømte sønnene til Kain», mens Olaus Magnus’ Carta marina fra 1539 viser omrissene til de faktiske landene i Norden i tillegg til en god del sjømonstre og fantastiske vesener.

Og en slik praksis, hvor empiriske observasjoner ble blandet med imaginære visjoner som delvis var grunnlagt i myter og delvis var fabrikkert av dem som sto bak kartet, fortsatte i mange hundre år.

Slik ga kartet både konkret informasjon og advarsler om hva som fantes i ukjent territorium forbi horisonten – kanskje på et konkret så vel som et abstrakt plan.

 

Carta Marina (Kart over havet) fra 1539 er et av de eldste kjente kartene over de skandinaviske landene og regionene rundt Østersjøen. Det er en praktfull oversikt laget av Olaus Magnus, en svensk prest og kartograf som bodde i eksil i Italia. Foto: VCG WILSON/GETTY IMAGES

 

I nyere tid er imidlertid kartets sentrale plass for menneskelig fantasi minsket av den enkle grunn at det har vært så lett å komme seg til et helt annet sted. Nå trenger vi ikke sitte og drømme om fjerne strender, ettersom masseturismen har ført til at de heller er blitt tilgjengelige og underlig nære.

Men kanskje det er i ferd med å skje en endring på dette feltet? De siste månedenes hendelser har muligens ført til at vi i år i større grad enn tidligere flytter blikket over på våre nære gresstrå, veier og daler? Over på det som ligger ganske så nært?

I sin bok poengterer Judith Schalansky at alt egentlig er spørsmål nettopp om hvor man står – eller hvor man befinner seg på kartet. Det er derfor innbyggerne på Påskeøya valgte å kalle hjemmet sitt te pit o te henua, som betyr «verdens navle». Og det som er så fint, understreker Schalansky, er at på den kuleformede Jorden så kan ethvert punkt faktisk bli til et sentrum.

Dette minner om en tekst forfattet av den irske dikteren Seamus Heaney som heter «Mossbawn». Her forteller Heaney om hvordan han ved hjelp av en lyd makter å skape en følelse av hjem. Og ikke bare hjem, men av begynnelse. Av opphav. Heaney gjentar omphalos, som er det greske ordet for navle, for seg selv, helt til lyden av ordgjentagelsene blir musikken til noen som pumper vann utenfor bakdøren deres i Derry på begynnelsen av 1940-tallet.

Ikke langt unna var det en stor krig som utspilte seg – en krig som senere skulle få store konsekvenser for opptegningen av kart – men akkurat der og da fantes bare rytmen og musikken til ordene og pumpen som gikk opp og ned hele dagen ettersom det var fem familier som delte på den. Kvinner kom og gikk. Hester kom og gikk. Menn kom og gikk. Og hele tiden var det omphalos, omphalos, omphalos. Navlen. Opphavet. Det som ikke nødvendigvis finnes på kartet, men som er ens eget indre kart og terreng.

Det er dette kartet som i bunn og grunn hjelper oss å finne frem i livet. I sin bok «Landene som forsvant» (2016) forteller Bjørn Berge historien om 50 land som ikke lenger eksisterer, og som nesten uten unntak er historier om maktutøvelse og manipulasjon. Nye land ble etablert for så å gå i oppløsning etter noen år. 

 Her snakker Berge også en god del om navigering, og foreslår at vi for å finne frem i eget liv, går ned i rullesteinene ved havet og samler inn drivved fra fjerne steder. Mønstrene som danner seg, sier han, vil gradvis favne mer av kloden og utgjøre en navle, som gjør at vi kan tenke oss ut til verden kun ved å holde oss i nærheten av denne.

Det finnes mange måter å skaffe seg et bilde av verden på. Og de fleste involverer også å skaffe et bilde av seg selv – uansett hvilket kart man ender opp med å bruke.