• Sentral gjest Kisey Higa (94), andregenerasjons nikkei i Peru, er glad gjest i toårs-bursdagsfesten for barnebarna til broren. Festen holdes på den peruanske japanske restauranten Ebisu i Perus hovedstad Lima. Mens moren til de små bursdagsbarna er etnisk peruaner, er faren japansk etterkommer. Alle foto: HANNA SKOTHEIM

  • Japan møter Peru Det er to års-bursdagen til Haruki Higa, og det feires med å slå i stykker en piñata, som er en latinamerikansk tradisjon i forbindelse med bursdagsfeiring. Alle foto: HANNA SKOTHEIM

  • Viderefører tradisjoner Hver lørdag øver Morishige Higa (32) på den japanske gitaren sanshin, som har tilhørt slekt som på slutten av 1800-tallet kom fra Japan til Peru med håp om å finne arbeid.

  • Kom inn i varmen Alfredo Vidal (63) er den første ikke-nikkei som ble medlem av ballklubben Okinawa Klubb. Det var ikke lett å få lov til å være med å spille med de andre av japansk herkomst, men da han kom inn i varmen, ble de som hadde vært mest imot ham, hans nærmeste. Alle foto: HANNA SKOTHEIM

     

  • Livslangt forhold Kisey Higa (94) og kona Kiyoko Kanashiro (92) møttes på gården i Hacienda San Augustín på 1930-tallet. – Jeg hører dårlig, og han ser dårlig. Det gjør oss til et bra team, sier Kanashiro.

     

  • Fusjonsmat Sushikokk Renzo Onaja legger siste hånd på verket før den peruanske japanske sushiretten serveres til gjestene. Onaja er japansk etterkommer og jobber på fusjonsrestauranten Ebisu.

Perus japanske arv.

Perus japanske arv.

Fra utgave: 11 / desember 2017

Japanerne som kom til Peru på slutten av 1800-tallet, hadde planer om å returnere til Japan ganske raskt. I stedet ble Peru deres nye hjemland, og i løpet av over 100 år har de hatt en betydelig innflytelse på det latinamerikanske landet.

Lima, Peru. – Arigato! sier Morishige Higa (32) til mannen i andre enden av telefonen før han legger på. Klokken er snart ti om kvelden i Perus hovedstad, Lima. Det er lørdag, og Morishige snegler seg gjennom trafikken på vei til et utdrikningslag.  

I baksetet ligger to japanske arvegitarer kalt sanshin med opprinnelse fra den japanske øya Okinawa, én fra bestefaren og én som tilhørte oldemoren til Morishige. Hver lørdag etter endt arbeidsdag på den peruansk-japanske restauranten Ebisu, drar Morishige til den peruansk-japanske foreningen (Asociación Peruano Japonesa – APJ) for å spille på det tradisjonelle instrumentet.

Fakta

Nikkei.

Navnene på de ulike generasjonene av nikkei –  japanske migranter og etterkommere – som brukes i Nord-Amerika og Sør-Amerika.

Issei: Første generasjons japanere født i Japan og som senere migrerte til et annet land.

Nisei: Andre generasjons japanere, født i et land utenfor Japan av minimum en issei eller en japansk ikke-migrant.

Sansei: Tredjegenerasjons japanere, født av minimum en nisei.  

Yonsei: Fjerdegenerasjons japanere, født av minimum en sansei.

Gosei: Femtegenerasjons japanere, født av minimum en yonsei.

Viktige årstall.

1899: De første japanske migrantene kom med arbeidskontrakt til Peru.

1899–1923: 18 000 migranter kom til Peru på arbeidskontrakt med et ønske om å returnere så fort som mulig.

1923: Migrasjonen med arbeidskontrakt ble stanset. Peru lot migranter i Peru få familiene sine til landet.

1927: Skolen Lima Nikko ble etablert. Først var den bare for japanske elever, men ettersom den vokste, åpnet den også for peruanske elever.

1930-tallet: 29 455 japanere kom til Peru til tross for at Brasil var mer attraktivt økonomisk sett på den tiden.

1941: Opptøyer i Lima. Peruanske forretningsmenn var sjalu på japanernes suksess med sine forretninger, og de robbet japanske forretningsfolk.

1941: Annen verdenskrig. Førstegenerasjons japanere, samt noen annengenerasjons japanere ble sendt til USA og til konsentrasjonsleir.

1963: Fernando Belaunde Terry ble president i Peru. Han hjalp japanerne med å gjenopprette samfunnet sitt i Peru etter at de mistet mye under krigen.

1985–1997: Mer enn 4000 japanske etterkommere dro til Japan på arbeidskontrakt på grunn av dårlig økonomi i Peru. De ønsket å returnere til Peru så fort som mulig.

1990: Alberto Fujimori ble president i Peru. I 2000 ble han siktet for korrupsjon og gikk i selvpålagt eksil i Japan. I 2005 ble Fujimori, som er nikkei, pågrepet i Chile, og i 2007 utlevert til Peru. Han ble dømt for korrupsjon og maktmisbruk i presidentperioden og er fremdeles fengslet.

2011 og 2016: Keiko Fujimori, datter av Alberto Fujimori, stilte som presidentkandidat i Peru, men tapte begge ganger med knapp margin.

Kilde: Museo de la immigración Japonesa al Perû og Wikipedia.

 

Morishige stopper ved et kasino i et sentralt strøk i Lima. Inne på et eget karaokerom møter han de andre. Alle er fjerdegenerasjons nikkei, det vil si etterkommere av japanske utvandrere. De er født og oppvokst i det søramerikanske landet, men de har alle japanske røtter etter oldeforeldrene som utvandret til Peru på slutten av 1800-tallet.

På en sofa sitter Mune Kameko (32) og Natty Kameko (34) med en øl hver. For fire år siden var det deres tur til å gifte seg og videreføre de japanske tradisjonene.

– Foreldrene våre var svært opptatt av at vi skulle finne en med samme kulturelle bakgrunn som oss selv, sier Natty.

– Det er enklere å forstå en person med samme bakgrunn fordi vi har de samme japanske verdiene, fortsetter Mune. De to møttes blant andre nikkei med opprinnelse fra øya Okinawa. De fleste utflytterne som dro til Peru, kom fra denne øya, og i dag er etterkommerne fra Okinawa nærmest som en stor familie i Lima.

Fra Japan til Peru med håp. Av litt over 31 millioner mennesker i Peru, er omtrent 100 000 japanske etterkommere. Tilsammen utgjør de den største migrantgruppen i Peru, og de fleste av dem bor i Lima. Japanernes tilstedeværelse i Peru begynte med at japanske migranter dro fra et dårlig stilt Japan på slutten av 1800-tallet med håp om arbeid og penger i Peru. De første kom med skip til havnen Callao i Lima, den samme havnen Thor Heyerdahl seilte fra med flåten Kon-Tiki.

Ettersom Peru hadde behov for arbeidskraft på sukkerplantasjene og japanere trengte penger, ble det etablert en arbeidskontrakt mellom Peru og Japan. Kontrakten ble starten på en forflytting av mennesker som i dag utgjør det nest største japanske samfunnet i Latin-Amerika, etter Brasil.

Siden har flere peruanere med japanske røtter forlatt landet. På grunn av økonomiske nedgangstider på 1980-tallet, dro rundt 4000 fra de yngre generasjonene nikkei til Japan for å søke lykken. Selv om de hadde planer om å dra tilbake til Peru, har de fleste blitt værende i forfedrenes hjemland.

Tanken om en gang å skulle dra tilbake til fedrelandet, sitter sterkt hos migranter – så også i Norge. Det er derimot de færreste som returnerer, ifølge et forskningsprosjekt i regi av PRIO fra 2015.

Separert fra peruanere. Da de første migrantene ankom Peru, lovet peruanske myndigheter å gi dem uniform og et sted å bo. Boforholdene var derimot dårligere enn forespeilet, og jobbene mye hardere. Det tunge arbeidet gjorde at arbeidskontrakten ble kortet ned fra fire år til seks måneder på kort tid.  

Etter at arbeidskontrakten utløp, dro flere til Lima for å åpne egne virksomheter. Ifølge Daniel M. Masterson, professor i historie og forfatteren av boken «The Japanese in Latin America», organiserte nikkei-samfunnet i Peru seg bedre enn noen annen etnisk gruppe i landet. Særlig gjaldt dette mellom 1910 og 1920. Både japanske skoler og foreninger ble etablert.

I tillegg utkom flere aviser på morsmålet slik at japanere skulle få vite hva som skjedde i lokalsamfunnet.

For dem som var født i Japan, var dette nødvendig for å etablere seg. Enkelte etniske peruanere mente slike japanske særordninger skapte avstand til det peruanske samfunnet, skriver Masterson.

Sendt til konsentrasjonsleir. To japanere som forlot øya Okinawa i Japan for å søke lykken i Peru, var Kiho Higa og kona. Deres sønn, Kisey Higa, er i dag 94 år og bor i sentrum av Lima. Japansk musikk og bilder fra et fjernt landskap vises på TV-skjermen. Kisey sitter med lukkede øyne i sofaen. Foran ham står gåstolen, som alltid plassert lett tilgjengelig. Mens musikken surrer i bakgrunnen, forteller Higa om faren han aldri så igjen.

– I 1941 dro pappa med skip til Japan for å feire sin fars 88-årsdag. Mens han var i hjemlandet, angrep Japan den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor på Hawaii, og USA erklærte krig mot Japan, forteller Higa.

Ettersom Peru var det eneste latinamerikanske landet som var alliert med USA, ble relasjonen mellom Japan og Peru brutt. Skipet som Kiho skulle ta tilbake til Peru ble innstilt – og faren returnerte aldri. I stedet ble han syk og døde på fødestedet Kitanakagusuku på øya Okinawa i Japan. Higa mistet flere i løpet av krigen. En dag kom ikke lærerne hans på jobb lenger. Siden de var en del av den generasjonen som ble født i Japan, ble de av USA og Peru sett på som spioner. Dermed ble de deportert til USA og plassert i konsentrasjonsleir. Noen av de suksessfulle, yngre japanske etterkommerne ble også sett på som spioner og sendt vekk.

Tilsammen ble 1771 japanere deportert til USA. Mange av dem fikk aldri muligheten til å returnere til det som var blitt deres nye hjemland. Det var det ødelagte forholdet mellom Peru og Japan som avgjorde det.

Drømmer seg tilbake. Da annen verdenskrig var over, døde moren til Kisey Higa av kreft. Som 24-åring fikk han dermed ansvaret for sine yngre søsken.

– På den tiden arbeidet jeg på en bomullsplantasje i Hacienda San Augustín, rett ved flyplassen i Lima. Jeg bodde der helt frem til for fem år siden. Siden den nye flyplassen i Lima skal bygges i det området, måtte jeg og hele familien med kone, barn og barnebarn flytte fra jordbruket, og inn til byen, sier Higa.

Han kunne ønske han fortsatt arbeidet på den gården faren hans og flere andre japanske familier begynte å arbeide på i 1933: – Jeg savner å våkne opp til fargerike blomster, grønnsaker i alle fasonger og til alle dyrene, forteller Kisey Higa.  

94-åringen har forflyttet seg fra sofaen til bordet. Foran ham står mat og drikke som han har fått servert av barnebarnet og svigerdatteren. De bor alle under samme tak. Det er en vanlig japansk skikk som sier at de eldste er sjefene, og at hele familien skal ta vare på dem.

Livslangt forhold Kisey Higa (94) og kona Kiyoko Kanashiro (92) møttes på gården i Hacienda San Augustín på 1930-tallet. – Jeg hører dårlig, og han ser dårlig. Det gjør oss til et bra team, sier Kanashiro.

 

Måtte integrere seg. I oppveksten gikk Higa på japansk skole, og japanske tradisjoner ble viktige for ham. På spørsmål om han føler seg mest peruansk eller japansk, svarer han derimot et både og.

– Før annen verdenskrig var planen at japanerne skulle returnere til hjemlandet etter å ha tjent nok penger i Peru. Av den grunn gikk de fleste japanske barn på japanske skoler for å bevare sine røtter. Etter krigen endret dette seg, forteller Higa.

Da Japan tapte krigen, var det ikke lenger noe land å komme tilbake til. For første- og andregenerasjons japanere lå fremtiden i Peru, og de bestemte seg for

å bli i landet. Det betydde at de måtte begynne å integrere seg. Under krigen ble flere av de japanske skolene stengt, og flere av avisene ble lagt ned. Etter krigen kom dette på plass igjen, men da med en mer peruansk tilnærming. Flere av skolene baserte seg på det peruanske skoleprogrammet, samtidig som de inkluderte noen timer med japansk. Avisene publiserte ikke lenger bare japanske artikler, men også spanske. På den måten opplyste artiklene også de yngre nikkei-generasjonene som hovedsakelig bare snakker spansk.

Ifølge Juan Carlos Vela Altamirano, professor ved Universidad de Lima, har innvandrere over lang tid vært en naturlig del av Peru, og integrering har dermed ikke vært vektlagt i like stor grad som mange andre steder. Peru har en lang historie med migrasjon, som går helt tilbake til da de spanske conquistadorene erobret landet på 1500-tallet. Migrasjonen fortsatte etter kolonitiden og førte med seg innvandrere fra blant annet Europa, Kina, andre land i Sør-Amerika og Japan.  

– Forflyttingen av mennesker har skapt en hybridkultur i dette landet. I flere år har det foregått en fusjonering av migrantenes og peruanernes tradisjoner. Et eksempel er peruansk-kinesisk mat kalt comida chifa, sier Altamirano.

I dagens Peru føres det ingen integreringspolitikk. Ifølge Altamirano er det heller ikke nødvendig.

– Flere av de migrantene som kommer hit i dag, er papirløse, og siden Peru er et såpass uformelt land, gjør det ikke noe at flere mennesker uten formelle papirer ankommer landet, mener professoren.

Altamirano legger likevel ikke skjul på at det har vært problemer med diskriminering av innvandrere opp gjennom historien. Fortsatt er dette tilfellet for andre asiater, afrikanere og urfolk.

– Japanere har imidlertid for det meste vært godt likt, særlig fordi de hele tiden har hatt en innstilling om at de må jobbe hardt for å kunne lykkes. De har også vært mer opptatt av selve jobben og ikke pengene, sier Altamirano.

Samler nikkei. Sentralt i Lima ligger den peruansk-japanske foreningen (APJ) som ble grunnlagt for 100 år siden, i 1917. Siden den gang har organisasjonen samlet nikkei i Peru, og etter hvert har den også bidratt til å integrere det japanske samfunnet i det peruanske. Det finnes flere mindre klubber tilknyttet APJ rundt om i landet. Okinawa-klubben er en av disse.

Inn en port dekorert med japansk skrift, åpner det seg et stort areal med et badebasseng, en fotballbane, en restaurant og en bane for et populært spill som minner mest om krokett. Flere fra nikkei-samfunnet har samlet seg her denne søndagen, og de fleste har samlet seg for å se årets turnering. Overalt på banen står gamle og unge i hvite drakter. Mens det blant publikum snakkes spansk, høres japanske fraser fra banen. En av reglene er nemlig at spillerne bare kan snakke japansk.

Ikke velkommen. En av dem er 63 år gamle Alfredo Vidal. Han rekker hendene opp i været og signaliserer et poeng til det ene laget. I 20 år har han spilt på Okinawa Klubb, men det var ikke så enkelt å få lov til å være med. Vidal er peruaner uten japanske røtter, men han har kjent nikkei siden han var 33 år.  

– I 1989 spilte jeg i en nikkei-klubb i utkanten av Lima. Etter noen år introduserte disse meg for Okinawa Klubb, men da satte de eldste ned foten. De ville ikke ha ikke-japanske etterkommere i klubben fordi det gikk imot den japanske kulturen og skikken, forteller Vidal.

Han har satt seg ned ved siden av banen for en pust i bakken.  

Da sjefen for dommerne i klubben døde, fikk Vidal beskjed om at han kunne være dommer hvis han fikk ti nikkei til å vise sin støtte. Siden han kjente det japanske samfunnet godt, kom Vidal tilbake med 80 signeringer, og han fikk lov til å være med.

En stund etter at det ble bestemt at han kunne spille, ble det arrangert et styremøte. Der ble det vedtatt at Vidal kunne bli medlem av klubben. Han ble det første ikke-nikkei-medlemmet i Okinawa Klubb og har spilt dette spillet siden den gang. Opp gjennom årene er APJ og foreningens tilknyttede klubber imidlertid blitt mer åpne også for peruanere uten japansk tilknytning

– Dårlig organisert. Tilknytningen som nikkei har til sine røtter, samt deres villighet til å integrere seg i det peruanske samfunnet, gjør at det japanske samfunnet står sterkt i Peru. Det mener Javier Ernesto Garcia Wong Kit, frilanser og lærer i journalistikk.

Det kinesiske samfunnet er derimot ikke like godt organisert, ifølge Wong Kit. Han sitter på en japansk restaurant på APJ, og venter på poeten Tilsa Otta som han skal intervjue for nikkei-magasinet Kaikan.

– Kineserne i Peru har alltid vært opptatt av å arbeide hardt, men de har ikke vært like opptatt av å fremme den kinesiske kulturen. Japanerne har imidlertid vært opptatt av begge deler, sier Wong Kit. I tillegg har ikke kineserne en så sentral forening som APJ. Det er fordi mulighetene ikke lå like mye til rette for dem, da de ankom Peru før japanerne, ifølge journalisten.

Wong Kit som selv har kinesiske aner, innrømmer at han kjenner bedre til de japanske tradisjonene enn de kinesiske.

Japansk peruansk fusjon. I annen etasje på restauranten Ebisu sitter Kisey og kona Kiyoko Kanashiro (92). Rundt dem myldrer det av barnebarn, barn, søsken og mer perifer familie. Én etter én kommer de bort for å hilse på det eldre paret. Barnebarna til Kiseys bror fyller to år, og med en japansk far og en peruansk mor, har både japanske etterkommere og etniske peruanere kommet for å feire.

Morishige, barnebarnet til Kisey, flyr frem og tilbake i lokalet med diverse mat og drikke. På serveringsbordet finnes det alt fra tradisjonell japansk sushi, sushi med en peruansk vri, og peruanske fiske- og kjøttretter med en japansk touch. Dette kalles nikkei-mat og er blitt svært populært de siste årene også langt utenfor Peru.

Foran Kisey står et brett med sushi, og med hjelp fra en av sønnene sine får han servert den ene biten etter den andre. Utenfor synsfeltet hans prøver flere av de yngste å slå i stykker en piñata. Rundt barna står blant andre Andrea Higa Chinen (28). Født og oppvokst i Peru dras hun noe mellom den peruanske kulturen og forfedrenes kultur. Hun synes det er vanskelig å skulle ta vare på de japanske verdiene.

– Det er vanskelig å skulle følge noe som strider såpass mye med den peruanske kulturen, sier hun.

Selv om hun har japanske røtter, og selv om hun på mange måter føler seg japansk kulturelt sett, er hun tydelig på at nasjonaliteten hennes er peruansk. Det er det flere på hennes alder som er. De skiller seg fra de eldre generasjonene fordi de har vært en del av den peruanske kulturen fra begynnelsen av.

Nettopp dette tror Kisey kan være med på å påvirke den japanske identiteten til de kommende nikkei-generasjonene. Samtidig kan en spore noe optimisme hos 94-åringen, mannen som kalles en patriark i nikkei-samfunnet.

– Jeg tror den japanske identiteten i Peru vil forsvinne i fremtiden, men jeg tror de japanske verdiene vil bestå, sier han.