• Hegnhuset, som er bygget rundt det gamle Kafébygget, der deler av den gamle bygningen er bevart – og er kombinert med et læringsssenter for ungdom med utstillingsareal, demokrativerksted, kinosal og sitteplasser. Foto: ESPEN GRØNLI

  • Lyset filtreres gjennom Hegnhusets 495 smale og 69 brede søyler. Det første tallet symboliserer de som overlevde, det andre symboliserer de som døde, på Utøya 22. juli 2011. Foto: ARE CARLSEN

  • Hegnhuset, som er bygget rundt det gamle Kafébygget, der deler av den gamle bygningen er bevart – og er kombinert med et læringsssenter for ungdom med utstillingsareal, demokrativerksted, kinosal og sitteplasser. Foto: ESPEN GRØNLI

  • Torget, Utøyas nye kurs- og konferansesenter, tegnet av Blakstad Haffner arkitekter. Foto: ARE CARLSEN

  • – Vi la merke til alle sommerfuglene, og kom på at en av dem heter sørgekåpe. Vi fant ut at vi ville lage et sted som la til rette for sommerfuglene. De ligger i puppene sine, og klekkes andre steder på øya, men så flyr de til Lysningen fordi vi har plantet blomster der som de tiltrekkes av, sier arkitekt Sixten Rahlff om arbeidet med minnestedet Lysningen på Utøya.

Å bevare det vondeste.

Å bevare det vondeste.

Fra utgave: 7 / juli 2018

Hvordan bygger man opp igjen et sted etter et terrorangrep? På Utøya er arkitekturen brukt for å bevare det aller vondeste.

Utøya, mandag 13.11.2017. Jeg står på innsiden av Hegnhuset som omslutter deler av kafébygget på Utøya, og som utgjør en viktig del av minnearkitekturen etter 22. juli. I kafébygget står de gamle husmorvinduene halvåpne. I likhet med dør og vegger er de helt uendret etter terrorangrepet. Men samtidig som kafeen er bevart, kikker jeg opp på bygningen fra et betonggulv som før var en gresslette, og som nå løper under hele bygget og rammer det inn, slik at det gamle huset både er autentisk og forandret på én gang. Jeg befinner meg altså inne i ett bygg og utenfor et annet. Litt nærmere en forståelse av hva som skjedde her i 2011, og samtidig fryktelig langt unna.

Ute skinner høstsolen, og lyset filtreres gjennom Hegnhusets 495 smale og 69 brede søyler. Det første tallet symboliserer de som overlevde, det andre symboliserer de som døde, på Utøya 22. juli 2011. Ved siden av meg står arkitekt Erlend Blakstad Haffner og daglig leder for Utøya, Jørgen Watne Frydnes. Vi har pratet hele veien på tur rundt øya, men akkurat nå er alle stille. Haffner og Frydnes har bidratt sterkt til det nye livet på leirstedet i Tyrifjorden, og forklarer prosessene bak både den bevarte og nybygde arkitekturen på øya.

Fakta

22. juli 2011.

/ Antall personer som befant seg på Utøya 22. juli: 564

/ Antall personer som ble drept på Utøya: 69

/ Antall personer som ble fysisk skadet på Utøya: 66

/ Antall personer som ble drept i Regjeringskvartalet: 8

/ Andelen av dem som overlevde terrorangrepet i Regjeringskvartalet eller på Utøya som, ifølge en under-søkelse utført i 2018 av Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli, oppgir at de enten sliter litt eller sliter mye: 30 prosent

/ Andelen av de etterlatte som fortsatt er sykmeldt eller uføretrygdet: 35 prosent

Kilder: Aftenposten, NRK, Støttegruppen etter 22. juli

 

– Vi har tre mål for hva vi skal få til her ute: minne, lære og engasjere, sier Frydnes.

Som daglig leder arbeider han i dag med utleie og drift av stedet. Inne i det hvite hovedhuset, bygget som feriehus i 1867, har Frydnes sitt kontor, blant Arbeiderparti-plakater, modeller for den nye kaia og perm på perm med øyas historie og regnskap.

– 1. august 2011 var jeg tilbake i Oslo etter en hyttetur og ble kontaktet av Arbeiderpartiet, forteller Frydnes.

Han rakk ikke engang å dra hjem og skifte før han hadde takket ja til å bli med på å gjenreise Utøya, en jobb som raskt skulle utvikle seg til en fast stilling som daglig leder.

Frydnes var da 27 år gammel, og hadde ingen tilknytning til AUF eller Arbeiderpartiet, men lang erfaring som frivillig i Leger uten grenser. Slik han husker den første tiden, handlet det mest om å ta imot henvendelser. Fem millioner kroner fra Petter Stordalen. En walisisk bonde som ville sende over en eikeskog. Hele verden ble berørt av hendelsene på den lille øya i Hole kommune.

Og en av dem var også Erlend Blakstad Haffner, som tok kontakt med AUF i august 2011 og tilbød seg å hjelpe.

– Jeg kjørte forbi regjeringskvartalet rett før det smalt. Det var helt tilfeldig, men jeg følte meg berørt av situasjonen. Og jeg tenkte at her må jeg bidra, for noe sånt er større enn ethvert individ.

Bidraget har resultert i to prosjekter så langt: Hegnhuset og kurs- og konferansesenteret Torget. Hegnhuset kombinerer ivaretagelsen av minnene etter 22. juli med et læringssenter om demokrati. De fire bygningene som utgjør Torget oppfyller de funksjonene som det gamle kafébygget tidligere hadde rommet: her er det konferansesal, spisesal, bibliotek og seminarrom. I tillegg har 3RW arkitekter laget et minnested på øyas nordspiss. Men før noe av dette kunne bygges, var det viktig å se hva Utøya hadde vært, før 22. juli.

Sjørøvere, munker og handelsmenn. Utøya er nemlig ikke bare et leirsted for AUF og andre organisasjoner. Før AUF tok over eierskapet av øya i 1950, hadde mye foregått uti fjorden. For tusen år siden var det plyndrende sjørøvere i området, som overfalt reisende pilegrimer på vei til Nidaros. Senere brukte munker på Storøya områdene på Utøya som urtehage, og vegetasjonen på øya bærer preg av det den dag i dag. Etter reformasjonen var det kongen i København som eide begge øyene, før handelsmann Claus Trondsen fra Bragernes kjøpte Utøya for 22 riksdaler på slutten av 1600-tallet. Over de neste århundrene skiftet øya stadig eiere. I 1898 ble den landsted for Høyre-politiker Jens Kristian Meinich Bratlie, tidligere generalkrigskommissær og statsminister. Han solgte øya til LO i 1933. Og fagbevegelsen? De ga øya i gave til AUF.

Hvordan bygger man opp igjen et sted etter en handling som 22. juli? Første impuls var å rive. Og det var det forslaget AUF, sammen med Haffner, la frem i 2012. Det møtte mye motbør. Så ble man enige om å legge alt på vent i to år.

– For meg ble det den mest intensive arbeidsøkten jeg har hatt noen gang i mitt liv, sier Utøyas daglige leder Jørgen W. Frydnes.

Det første han satte i gang med var å møte hver eneste familie som hadde mistet noen i angrepet på Utøya. Det førte til utallige kaffebesøk, hvor man bladde i album og snakket om hvilke behov de hadde.

– Det var vanskelige og vonde samtaler, men de åpnet for en konstruktiv dialog, og det var vi helt avhengige av for å finne ut hvordan vi skulle gå videre med planene for øya. Det var utrolig viktig at både AUF selv og de pårørende fikk bestemme hva som skulle gjøres. Det var helt nødvendig å møte de overlevende også, for Utøya handler ikke bare om død, og det skjønner du så ufattelig godt når du treffer dem.

På Kjærlighetsstien. Vi er på tur langs Kjærlighetsstien, og har passert LO-tunet, hvor skolestua ligger. Snart går vi langs et smalt parti ved kanten av øya, hvor et nytt gjerde av engelsk kastanjetre er oppført. Vi stopper ved en klippe som stikker ut fra stien. I dag, i sollyset, ser den nærmest middelhavsk ut.

– Her var det veldig mange som ble drept, forteller Frydnes, og minner oss igjen på hvor vi er.

Før de nye byggene kom på plass, ble det nye gjerdet satt opp på dugnad. Men selv det er ikke nødvendigvis en enkel prosess på et sted som dette.

– Det var en mor som ikke orket å komme hit ennå, datteren hennes ble drept her, på Kjærlighetsstien, forteller Frydnes. – Moren ville ikke at noe skulle endres før hun hadde besøkt stedet. Da ventet vi med akkurat dette partiet av stien, og fortsatte med å sette opp gjerdet litt lenger borte. Så ventet vi til hun var klar.

Naturen på Utøya er en kraft i seg selv. For det første er den så vakker at den kan distrahere deg fra å tenke på hva som har skjedd her ute. I tillegg er den i stadig endring, og ettersom tiden går visker den ut noen sår som ellers ville vært veldig synlige. Gress gror. Trær vokser. Det ser ikke helt likt ut nå som det gjorde den dagen.

Hegner om sporene. Fra skogen kommer vi inn på teltplassen. Her sto det eneste bygget som er revet etter 22. juli, en utendørsscene med benker og bord, hvor leirdeltagere kunne spise sammen. En ny scene er oppført på andre siden av plassen. Mellom disse to stedene ligger Hegnhuset.

– Det er lett for oss å snakke om de etterlatte som en enhet eller de overlevende som en enhet, men det er selvfølgelig ikke sånn. Noen av dem ønsket å rive hele kafébygget, noen ville bevare det. Noen var opptatt av historien, og noen av at de skulle ha et sted å komme til, sier Frydnes.

For ungdommene som camper her om sommeren var det viktig å ikke komme for tett på den delen av bygget som handler om å huske terroren.

For ungdommene som camper her om sommeren var det viktig å ikke komme for tett på den delen av bygget som handler om å huske terroren.

– Byggets undervisningskomponent, læringssenteret, ligger derfor vendt ut mot teltplassen, på bakkenivå, sier Haffner. Her er det utstillingsareal, en liten kinosal og sitteplasser – på utsiden av Kafébygget, men innsiden av søyleveggene.

Hvor kom ideen fra?

– En dag i mai 2014 satt vi på Youngstorget og vurderte alle de uendelige hensynene opp mot hverandre. Så fant Erlend frem en serviett som han tegnet på, og da følte vi umiddelbart at her var vi inne på noe, sier Frydnes. Navnet Hegnhuset har arkitekten hentet fra diktet «En sommerdag» av Herman Wildenvey.

– Det er ikke et begrep som er så mye brukt i dag i norsk vokabular. Men det åpner jo også for en dialog om hva bygget er.

Minnested og verksted. Kafébygget har vært gjennom mange dugnadsrunder.

– Derfor ville jeg ikke at Hegnhuset skulle være for polert. Der hvor vi kuttet i det eksisterende kafébygget har vi ikke dekket over det, så man kan se isolasjon og gammel kledning i snittet, sier Haffner.

I stedet for å gå opp hovedtrappen og inn i salen hvor mange ble drept, går man rundt det gamle bygget, inn i en nybygget gang mellom søylene, og kommer inn igjen på andre siden. Her møter man en tidslinje, basert på detaljer fra dommen og private sms-er som ble sendt av dem som var på øya den dagen.

– Det er en tidslinje som minner veldig om den som er i 22. juli-senteret, men de forteller en nasjonal historie, og bruker kun offentlig tilgjengelige kilder. Her er vi på et mye mer privat sted. Vi følte at hvis det var ett sted vi kunne bruke kilder uten filter, så var det her, forklarer Frydnes.

Vi går inn i de bevarte delene av bygget. Her er det fortsatt kulehull i veggene. Et viktig poeng for de etterlatte var at de som mistet noen her inne, skal kunne besøke stedet på lik linje med dem som mistet noen andre steder på øya.

I tillegg til å lytte til de direkte berørte, hentet AUF i 2012 inn en ekspertgruppe med amerikanske akademikere, som kunne bidra med rådgiving.

– De kunne ikke skjønne at vi ikke måtte ramme inn eller beskytte disse delene av bygget. Kan man virkelig la mennesker bestemme avstanden selv? Svaret på det, i en norsk fortolkning, er ja, sier Haffner.

– Det er sentralt, for umiddelbart utenfor dette bygget med kulehull skal du legge til rette for et sted der ungdommer selv skal ta ansvar for demokratiets fremtid, sier Frydnes.

– Hvis vi ikke stoler på at de klarer å forholde seg til kulehull inne, hvis vi ikke tror de er voksne nok til å håndtere det med respekt, hvordan skal vi stole på at de er skikket til å ta vare på fremtiden vår?

– Hvis vi ikke stoler på at de klarer å forholde seg til kulehull inne, hvis vi ikke tror de er voksne nok til å håndtere det med respekt, hvordan skal vi stole på at de er skikket til å ta vare på fremtiden vår?

Et tårn på Torget? Ved siden av Hegnhuset ligger Torget, som har hentet sin størrelse og form fra det gamle kafébygget. Siden det legges opp til økt aktivitet på øya, har Haffner lagt til rette for det, med stor spisesal, romslig bibliotek og konferansesal med plass til 250 mennesker. Langs åskammen over Hovedhuset bygges det egne hus til overnatting.

Men Haffner er åpenbart ikke ferdig med å bygge på Utøya. I det vi kommer bort til Torget fra Hegnhuset begynner han å prate om et tårn:

– Det må vi jo ha her, på dette fundamentet, tenkte jeg.

Han peker på en diger blokk midt på plassen, hvor det er festet en plakett på siden. Hva står på den? Der er det navn på AUF-ere som mistet livet i borgerkrigen i Spania. Denne ble avduket bare få dager før terrorangrepet, og artikkelen som ble skrevet om det lå ute, øverst på AUFs hjemmesider 22. juli, med en tittel som hedret de AUF-ere som mistet livet i kampen mot fascismen. Å arbeide med Utøya som arkitekt er en bygget samtale med øya, historien og menneskene, forklarer Haffner.

– Vi har en løpende dialog, prosjektet beveges, men det finnes en rød tråd: en klar plan om å bygge et sted for fellesskap i arbeiderbevegelsens tradisjon.

Et åpent sår. Selv om Hegnhuset er blitt et sted som på en verdig måte tar vare på minnene om 22. juli, har bygningen likevel en såpass stor publikumsfunksjon at den ikke alene kan fungere som minnested for de etterlatte. Derfor måtte også dette komme på plass, som et separat sted på øya.

– I samarbeid med AUF og de etterlatte, kom vi frem til noen helt spesifikke kriterier, forteller kunstner Marianne Heier. Hun ledet utvalget for minnestedet.

– For det første skulle minnesmerket ikke føres opp et sted hvor noen ble drept. Det var viktig. I tillegg skulle det være et sted på øya som ikke allerede hadde et navn, og det skulle være tilgjengelig for alle. Stedet vi valgte, ble stemt frem av de etterlatte og berørte.

Heier takket først nei da AUF tilbød henne rollen som leder for utvalget: – Da jeg fikk henvendelsen, var 22. juli og Utøya fortsatt et veldig åpent sår, og jeg følte ikke at jeg var kompetent til å takle en oppgave som var så uoversiktlig, både emosjonelt, politisk, sosialt og estetisk.

Hva gjorde at du ombestemte deg?

– Jørgen. Han hadde en tilnærming som var veldig tillitvekkende. Han møtte de mange spørsmålene mine med en åpenhet som gjorde at jeg skjønte at vi kunne spille på lag. Vi var enige om at minnestedet ikke først og fremst var tiltenkt AUF, men at målgruppen var de berørte, uavhengig av politisk ståsted. For å få gruppen til å fungere, måtte alle ha gjensidig tillit.

– Vi kunne ikke tilfredsstille alle, men vi kunne høre hva alle hadde å si og ta det på alvor. Vi besvarte over 600 henvendelser, og reiste rundt i hele Norge for å møte de etterlatte og snakke med dem om hvordan minnesteder utformes og fungerer.

Heier samlet i den forbindelse en rekke eksempler på minnesteder, fra snublesteiner til monumenter, fra Denkmal i Berlin til gjenoppbyggingen av sentralstasjonen i Bologna: – Jeg ville at de skulle ha et informert grunnlag å ta en beslutning ut ifra. Norge er ganske amerikansk orientert når det gjelder kultur og estetikk. Men tap og tragedier har jo skjedd over hele verden, og hver tragedie er unik.

Tilrettelagt for sommerfugler. Siden dette var et minnesmerke over en helt spesiell hendelse, var det også viktig at prosessen ble formet på en helt spesiell måte.

– Det var de etterlatte, pårørende og overlevende som ga oppdraget til arkitektene, med klare føringer.

Etter avstemminger og diskusjoner var det fire forslag som skulle vurderes, og 3RW arkitekter hadde vinnerforslaget. Minnestedet sto ferdig i 2015, og består av en metallring med navnene til de drepte stanset ut i metallet. Ringen er festet med vaier til trestammer som omringer en lysning. Konseptet tok utgangspunkt i øyas natur.

– Vi jobbet med økologen Christian Mong, og registrerte hvilke blomster og planter som fantes på øya, forteller Sixten Rahlff i 3RW.

– Vi la merke til alle sommerfuglene, og kom på at en av dem heter sørgekåpe. Vi fant ut at vi ville lage et sted som la til rette for sommerfuglene. De ligger i puppene sine, og klekkes andre steder på øya, men så flyr de til Lysningen fordi vi har plantet blomster der som de tiltrekkes av.

 

 

Rahlff forteller at de tok flere grep for ikke å ødelegge naturen: – Vi koblet blant annet inn en tredoktor for å finne ut hvordan vi kunne feste ringen på en skånsom måte.

Hvordan jobber man med et slikt oppdrag sammenlignet med andre oppdrag?

– Det er et av de minste prosjektene vi har gjort, men det er det vanskeligste. En del av det var det tekniske med ringen, men først og fremst var det så viktig å lage et sted som passer for alle og føles inkluderende. Aller sterkest var det å jobbe med de pårørende, gjennom latter og gråt. Å lage dette minnesmerket sammen med dem som trenger det mest, har vært helt avgjørende for prosjektet og dets kvaliteter.

Ikke kunstnerens sted. – Underveis var det viktig at dette ikke skulle handle om kunstnerens muligheter, sier Heier.

– Det var ikke et utsmykkingsoppdrag. Det var et ønske fra de etterlatte og AUF selv å ha en dugnad, av terapeutiske hensyn. Dugnadsarbeidet var en mulighet til å gjøre noe helbredende og forsonende. Sorg er så uforutsigbart og voldsomt, og vi som er heldige nok til ikke å være direkte berørt, kan kanskje ikke alltid forstå. Det aller viktigste i prosessen var å lytte, sier kunstneren.

Lysningen på Utøya skulle knyttes opp mot minnestedet på Sørbråten, vendt mot hverandre, med fjorden mellom. Men forslaget fra kunstneren Jonas Dahlberg ble skrinlagt.

– Det er veldig synd at det har vært så mye konflikt, det blir naturligvis en ekstra belastning for de berørte, og for kunstneren. At det har gått fint med arbeidet med Lysningen, handler nok mye om at AUF tillot en prosess som vektla eierskap.

– Det smarte med ringen er at det ikke er noen begynnelse og slutt. Ingen kommer først eller sist, sier Frydnes.

Vi går tilbake til kaia, og følger en sti dekket av treflis fra de delene av Kafébygget som ble revet. Forbi Arbeidsmiljølåven, med historiske bilder utstilt på loftet.

– Vi burde også få bygget et venteskur ved kaia, sier Haffner. – Men det må ikke ligge vendt mot vannet. Det kan ikke konkurrere med Hovedhuset.

Det nye må ikke overskygge det gamle – en ganske oppsummerende tanke for utformingen av det nye Utøya.

– Målet med angrepet 22. juli var å stoppe verdiene og aktiviteten som Utøya har vært preget av. Ved å øke bruken av øya sørger vi for at det ikke skjer, sier Frydnes.

Publisert i tidsskriftet Arkitektur N, desember 2017.

 

«Å viske ut var ikke et alternativ.»

Det sier Alice Greenwald som var del av en internasjonal ekspertgruppe som bisto AUF i arbeidet på Utøya. Hun ser de norske minnesmerkene i sammenheng med andre internasjonale eksempler på arkitektur og sorgarbeid.

De viktige innspillene utenfra. – I senere år er minner og traumer blitt en stor akademisk disiplin i USA, forteller Alice Greenwald. Hun er direktør for 9/11 Memorial & Museum i New York.

På Utøya var hun en del av en ekspertgruppe som AUF fikk kontakt med via forsker Tor Einar Fagerland ved NTNU, og som besto av nevnte Greenwald, James Young, Ed Linenthal og Cliff Chanin – alle eksperter på minnearbeid og minnesteder. Å få innspill utenfra var sentralt i arbeidet med å gjenreise Utøya.

Greenwald kunne bruke flere erfaringer hun hadde gjort seg i arbeidet med minnestedet etter 9/11.

– Den store utfordringen ligger i spenningen mellom å minnes og å fornye, og det er uunngåelig når man skal jobbe med traumatiske tap. Samtidig må man balansere de personlige tapene med den nasjonale sorgen. Disse utfordringene var ganske like i New York etter 9/11 og i Norge etter 22. juli.

 

 

Men en tydelig forskjell var det også: 9/11 var det verste angrepet som noen gang er blitt utført av utenlandske gjerningsmenn på amerikansk jord. I Norge måtte man forholde seg til en grusom handling utført av en av landets egne borgere.

– Et sentralt punkt når man arbeider med minnesteder, er hele tiden å respektere smerten som de etterlatte føler, samtidig som man gir objektiv, profesjonell rådgiving. Man må være sensitiv, men opptatt av nøyaktig historiefortelling, sier Greenwald.

Har man en egen tradisjon for dette i USA?

– Ikke én bestemt tradisjon, men man er nok mer vant til å håndtere slike hendelser. Og det finnes offentlige minnesmerker i USA som er blitt ledende eksempler på hvordan man oppnår en balanse mellom å hylle de døde og instruere de levende. Maya Lins Vietnam Veterans Memorial fra 1982 og Holocaust Memorial Museum fra 1993 er eksempler på det.

James Young er professor i engelske og jødiske studier ved University of Massachusetts, Amherst. Han har blant annet vært jurymedlem for 9/11 Memorial og Denkmal-minnesmerket i Berlin.

– Min rolle var å sette hendelsene i Norge inn i et komparativt perspektiv, ikke for å finne «riktige svar» i arbeider fra andre steder utenlands, men for å vise hvordan hver nasjons prosess er unik og deres egen. Spesielt når det er så lite nasjonal presedens for minnesteder som her. Mitt bidrag inkluderte også å holde alle med selskap mens de jobbet seg gjennom sorgen, og senere den faktiske gjenoppbyggingen og tilbakekomsten til Utøya.

Rive vekk alt. Kort tid før Young besøkte Utøya, hadde myndighetene i Newtown, Connecticut bestemt seg for å gå en helt annen vei enn det AUF bestemte seg for. Skoleskytingen ved Sandy Hook i desember 2012 skulle ikke markeres med et minnested. I stedet skulle bygget rives, på ettårsdagen for massedrapene. Ingen annen offisiell seremoni skulle avholdes. 

 

 

– Her valgte de altså å fjerne det vonde for å klare å gå videre. Det er også en måte å behandle dette på. I Newton var de opptatt av å skille mellom samfunnets minne og de dype, personlige minnene til de etterlatte. At samfunnet hadde en måte å minnes Sandy Hook på, ble ikke regnet som så viktig.

Bygget ble dessuten ikke revet på en måte som muliggjorde gjenbruk av elementer. Det ble pulverisert, slik at ingen skulle kunne få tak i restene.

– På grunn av Utøyas politiske historie og den politiske motivasjonen bak handlingene, anbefalte jeg å ikke gjøre det samme der. Om bygninger på øya skulle rives, måtte det i hvert fall begrunnes i en minneprosess og ha en egen funksjon. Men helst burde det bevares.

Under diskusjonene om dette, fortalte den gang avtroppende AUF-leder Eskil Pedersen at et dusin av ofrenes foreldre hadde sagt til ham at dersom kafébygget ble revet, så ville de lenket seg til det og bli revet med det.

– Da var det egentlig avgjort. Jeg sa: Disse foreldrene har allerede gjort dette bygget til noe hellig, og dermed blir det et minnested. AUFs jobb er nå å beskytte det og gjøre det til et sted hvor man kan minnes og lære, forteller Young.

Alle de fire rådgiverne i ekspertgruppen var enige om at bevaringen av kafébygget var et grunnleggende prinsipp.

– Å viske ut var ikke et alternativ. For å vokse og komme seg videre etter personlige traumer må man anerkjenne og integrere det som har skjedd. Det samme gjelder minnesteder. Når man lager dem, prøver man å lege noe. Det går ikke hvis man prøver å skjule historien, sier Greenwald.

Hvem skal minnes? Hver minnestedsprosess har sin egen rytme og logikk.

– De lokale og nasjonale myndighetene som rammes av terror og angrep, har ulike behov og ulike samfunn rundt seg. Det kan gjøre at prosessen blir rask, slik den var i Oklahoma City eller for Pentagon etter 9/11, men det kan også gå sakte, slik det gjorde i New York, sier Young.

Fremgangsmåten må tolkes ut fra den spesifikke kulturelle og stedlige konteksten det enkelte prosjektet står i. Derfor er det eneste man kan gjøre i hver situasjon, forklarer Young, å gi nok tid og plass til å svare på noen grunnleggende spørsmål.

– Begynn med hva og hvem som skal minnes. Det er det viktigste å huske på, sier han.

– Man må også spørre seg: Hva er de estetiske, politiske, religiøse og samfunnsmessige målene? Hvordan vil denne prosessen forholde seg til tapene og den fryktelige volden som tok livene til ofrene? Vil den trøste og bidra til å lege minnet om de tapte, eller vil den skape sinne mot drapsmannen og hans fanatiske ideologi? Kanskje vil den gjøre begge deler?

Må kunne leve med det. Hegnhuset og Lysningen på Utøya kan karakteriseres som vellykkede steder som brukerne er fornøyde med, og som balanserer mellom det private og det nasjonale. Men å finne et passende minnesmerke til landsiden har budt på flere utfordringer. Planene for Sørbråten er skrotet, og Statsbygg jobber nå med et forslag som skal oppføres på Utøykaia.

– Utøya og 22. juli er ikke historisk til stede på Sørbråten, og stedet var ikke involvert i det som skjedde den dagen. Men det var kaia. Og fordi den har den konteksten, så er det ikke sikkert at kaia trenger den monumentaliteten som Sørbråten hadde. Det sier Jørgen Watne Frydnes, daglig leder på Utøya. Fordi Sørbråten manglet en 22. juli-historie, ble den lettere et løsrevet objekt, mener han.

– Et minnesmerke på Utøykaia kan i stedet være en ramme rundt aktiviteten på stedet. Båten må gå frem og tilbake, og naboer må kunne sjøsette kajakken sin. De skal også kunne leve med det.

 

Publisert i tidsskriftet Arkitektur N, desember 2017.