• Brukes fortsatt 18 detaljerte gjengivelser av reelle åsteder for uoppklarte drap ble i fjor utstilt ved Smithsonian American Art Museum. Etter at Frances Glessner Lee døde i 1962, tok kursene hun holdt ved Harvard University slutt, og hennes dukkehus ble satt på lager med uviss fremtid. Redningen ble en tidligere student av Glessner Lee, legen Russell Fisher, som grep inn og startet opp undervisning i hennes teknikker ved University of Maryland, Baltimore i stedet. Glessner Lees dioramaer ble overført samme sted i 1960, og blir fortsatt brukt i undervisning for å lære bort drapsetterforskningsteknikker. Foto: JUSTIN T. GELLERSON, THE NEW YORK TIMES

  • «Rosa bad» Utgangspunktet for dette dioramaet var et drap som fant sted 31. mars 1942, da enken Rose Fishman ble funnet død av vaktmesteren etter at flere leieboere hadde klaget på en merkelig lukt. Foto: WIKICOMMONS

  • Detaljerte gjengivelser Frances Glessner Lee var USAs første kvinnelige politisjef og kombinerte yrkesliv og hobbyen sin da hun laget de detaljerte dioramaene (en detaljert, tredimensjonal fremstilling av en scene). Foto: HARVARD ASSOCIATES IN LEGAL MEDICINE

  • Kjøkkenmysteriet I Glessner Lees miniatyrkjøkken ser vi at Robin Barnes døde mens hun lagde mat. Det står en pai i ovnen og potetene ligger ferdigvasket i oppvaskkummen. Førsteinnskytelsen er at dette åpenbart må være et drap, ettersom man trolig ikke ville ta livet av seg midt i middagsforberedelsene. Det er også flere mulige drapsvåpen på kjøkkenet; blant annet et strykejern, et kjevle, og en kniv som ligger på en stol. Når vi studerer den lille komfyren nærmere, ser vi at alle gassventilene er åpne. Vi ser også at dørkarmen er tettet til med avispapir. Kan det være selvmord likevel?

     

  • «Dødsdukkehus» Åstedet for tre drap, et ektepar og deres baby, 1. november 1937 er gjenskapt i dioramaet (en detaljert, tredimensjonal fremstilling av en scene) «Treroms leilighet». Robert Judson, kona Kate Judson og deres baby, Linda Mae Judson, ble funnet døde av en nabo. Begge dørene var låst fra innsiden. Foto: NTB SCANPIX og WIKICOMMONS

  • «Dødsdukkehus» Åstedet for tre drap, et ektepar og deres baby, 1. november 1937 er gjenskapt i dioramaet (en detaljert, tredimensjonal fremstilling av en scene) «Treroms leilighet». Robert Judson, kona Kate Judson og deres baby, Linda Mae Judson, ble funnet døde av en nabo. Begge dørene var låst fra innsiden. Foto: NTB SCANPIX og WIKICOMMONS

  • Detaljert Fra åstedsdioramaene «Treroms leilighet». Ingen detaljer er overlatt til tilfeldighetene i Glessner Lees dioramaer. Hensikten er ikke å løse de uoppklarte drapene, men å øve seg på å legge merke til tilsynelatende ubetydelige detaljer.

  • Naturtro vannstråle Ingen detaljer er overlatt til tilfeldighetene i Glessner Lees dioramaer. Hensikten er ikke å løse de uoppklarte drapene, men å øve seg på å legge merke til tilsynelatende ubetydelige detaljer.

  • Uoppklart Fra et uoppklart drap i en låve 15. juli 1939.

     

Dødsdukkehusene som revolusjonerte den kriminaltekniske vitenskapen.

Dødsdukkehusene som revolusjonerte den kriminaltekniske vitenskapen.

Fra utgave: 1 / januar 2019

Ved første øyekast ligner hun en hvilken som helst dukkeklær-strikkende bestemor. Men dukkene, som den gamle damen strikker klær til, har skuddsår i hodet eller en øks i ryggen. Den vesle dukkesengen er full av blod, og inne i den lille låven henger pappadukken fra taket med tau festet rundt halsen.

Kunsten å observere. Dukkemakeren het Frances Glessner Lee, og regnes som den kriminaltekniske vitenskapens mor. I fjor var det 140 år siden hun ble født. De døde dukkene hennes lever fortsatt.

Glessner Lee hadde uløste drapsgåter både som hobby og yrke. På sine eldre dager gjenskapte hun 20 autentiske åsteder for mistenkelige dødsfall i miniatyr. To av dødsdukkehusene har tidens tann gnagd sønder og sammen. De resterende 18 blir fremdeles brukt i opplæringen av fremtidige drapsetterforskere.

Fakta

Frances Glessner Lee.

/ Glessner Lee (1878–1962) var USAs første kvinnelige politisjef, og regnes som den kriminaltekniske vitenskapens mor. Hun kom fra en svært velstående familie, og brukte store deler av formuen hun arvet til å realisere drømmen om å studere uforklarlige dødsfall, blant annet ved å gjenskape dem i miniatyr.

/ Takket være Glessner Lee fikk Harvard University en egen rettsmedisinlinje i 1931. Dødsdukkehusene Glessner Lee laget, tilsammen 20 stykker, skulle brukes i opplæringen av drapsetterforskere. Alle var tro kopier av virkelige åsteder. Ingen detaljer eller spor var utelatt, og ingenting overlatt til tilfeldighetene.

/ 18 av disse blir fortsatt brukt i undervisningsøyemed ved Maryland Office of The Chief Medical Examiner. 

 

Glessner Lee i populærkulturen.

/ Karakteren The Miniature Killer, som dukket opp i sesong syv av TV-serien «CSI: Crime Scene Investigation», er inspirert av Glessner Lee.

/ Det samme er karakteren Agnes Lesser i «Father Brown»-episoden «The Smallest of Things», og den fiktive krimnovellisten Jessica Fletcher fra «Murder, She Wrote».

/ Glessner Lee har fått et eget kapittel i den prisbelønnede boken «Encyclopedia Horrifica».

/ Frances Glessner Lee var stor fan av Sherlock Holmes, fordi tvisten ofte var at løsningene på drapsgåtene lå i de oversette og tilsynelatende ubetydelige detaljene.

 

Kjøkkenmysteriet, april 1944.

Dette vet vi: Fred Barnes kommer hjem etter å ha gjort noen småærender, men oppdager at han er låst ute. Han banker på og roper konas navn, men får ikke svar.

Alle dører og vinduer er låst fra innsiden. Gjennom kjøkkenvinduet ser han kona, Robin Barnes, ligge død på gulvet ved komfyren. Han ringer politiet, som kommer og bryter opp ytterdøren. 

I Glessner Lees miniatyrkjøkken ser vi at Robin Barnes døde mens hun lagde mat. Det står en pai i ovnen og potetene ligger ferdigvasket i oppvaskkummen. Førsteinnskytelsen er at dette åpenbart må være et drap, ettersom man trolig ikke ville ta livet av seg midt i middagsforberedelsene.

Det er også flere mulige drapsvåpen på kjøkkenet; blant annet et strykejern, et kjevle, og en kniv som ligger på en stol. Når vi studerer den lille komfyren nærmere, ser vi at alle gassventilene er åpne. Vi ser også at dørkarmen er tettet til med avispapir. Kan det være selvmord likevel? 

 

Det vi i dag gjenkjenner som true crime*, krim fra virkeligheten, var Glessner Lees hjertebarn allerede tidlig på 1900-tallet. Interessen bar hun med seg hele livet, men først som 52-åring, etter at både faren og broren var døde, turde hun å realisere drømmen om å studere drap og uforklarlige dødsfall på nært hold. Hun kom fra en rik familie; faren var en av grunnleggerne av landbruksmaskinkonsernet International Harvester, og store deler av arven finansierte Glessner Lees miniatyrstudie av uforklarlige dødsfall (Nutshell Studies of Unexplained Death).

I motsetning til dagens virkelighetskrim, som i varierende grad lages i underholdningsøyemed, ble Glessner Lees dødsdukkehus brukt som undervisningsmateriell. Modellene ble opprinnelig laget for at drapsetterforskere skulle lære seg kunsten å observere, noe som er en essensiell egenskap i det videre arbeidet med å få de skyldige dømt og renvaske de uskyldige. 

I den kriminaltekniske vitenskapens spede begynnelse, før Glessner Lee tok grep, fikk etterforskerne lite eller ingen trening i faget sitt. Dette medførte at viktige spor og ledetråder aldri ble funnet, fordi åstedene ble ryddet og de døde hentet ut før noen tenkte på å sikre bevis som kunne felle en eventuell gjerningsperson. I tillegg var det få som hadde medisinsk trening nok til å fastsette riktig dødsårsak.

Glessner Lee jobbet for å forbedre etterforskningsprosessen og fant raskt ut at det var nødvendig med verktøy som gjorde det mulig å undervise i søken etter sannhet, på et vitenskapelig nivå. Dermed kom hun opp med ideen om å lage små kopier av virkelige åsteder for kriminelle handlinger. Siden hun var liten jente hadde hun hatt som hobby å innrede dukkehus, noe som innebar å lage miniatyrutgaver av alt mulig. Denne interessen, kombinert med hennes bakgrunn som kriminolog, resulterte i dødsdukkehusene som etter hvert skulle revolusjonere den kriminaltekniske vitenskapen.

Overgår dagens teknologi. Nylig fikk dukkehusene sin egen utstilling ved Smithsonian American Art Museum i Washington (oktober 2017 – januar 2018). Publikum ble utstyrt med lommelykt og forstørrelsesglass. I fred og ro fikk de gå rundt og studere Lees små mysterier på nært hold, og lete etter bevis og ledetråder.

Hensikten med dukkemysteriene er ikke å løse dem, men å samle informasjon og øve seg på å legge merke til tilsynelatende ubetydelige detaljer. Deretter kan man gjøre seg opp en mening og komme med ulike teorier om hva som kan ha skjedd. Den riktige løsningen på gåtene avsløres imidlertid aldri for offentligheten. Dermed får også fremtidige drapsetterforskere under opplæring både glede og nytte av dem.

Det faktum at alle modellene er tredimensjonale, gjør at de over 70 år gamle dukkehusene foreløpig overgår dagens teknologi. Flere av dukkehusene er forsøkt gjengitt med VR-teknologi for mobiltelefon, men en flat skjerm eller virtuell virkelighet (VR) kan fremdeles ikke måle seg med å ha dukkehuset fysisk foran seg.

Dukkehusene. For å forsikre seg om at gjengivelsen ble nøyaktig ned til hver eneste knøttlille detalj, studerte Frances Glessner Lee bilder og leste detaljerte beskrivelser av åstedene. Hun var også til stede under flere obduksjoner. Dersom det hang en kalender på et åsted, var det ikke nok at kopien også fikk kalender på veggen; den skulle vise riktig måned, og man skulle kunne bla videre til de resterende månedene av året. Hun lagde vinduer som kunne åpnes og lukkes, elektriske lys som kunne slås av og på, og sydde eller strikket dukkeklær i nøyaktig samme stoff eller garn som de avdøde brukte i virkeligheten.

Flere av de døde var prostituerte, og mange var ofre for vold i hjemmet. Uansett hvem ofrene var, ble hjemmene deres gjengitt akkurat så glorete eller pjuskete som de var i virkeligheten. Forholdene hun jobbet ut fra, var 1:12. (1 inch til 1 fot).

Glessner Lee ønsket at åstedsmodellene hun laget skulle omtales som vitenskapelige objekter, og ikke dukkehus. Hun var redd de skulle forveksles med barneleker.

I dag ansees de både som vitenskapelige objekter, og verneverdig kunst.

 

Kilder: The Dollhouses of Death That Changed Forensic Science. Vox.(Youtube), Smithsonian American Art Museum, americanart.si.edu/exhibitions/nutshells, CNN Style, edition.cnn.com/style/article/frances-glessner-lee-crime-miniature-dollhouse/index.html, Wikipedia

  

* True crime er blitt en fellesbetegnelse for TV-serier, dokumentarer, podkaster o.l. som går i dybden på krim fra virkeligheten. True crime nøster i trådene for å finne svar på uløste drapsgåter, eller setter spørsmålstegn ved avsluttede saker. Er riktig person dømt, eller er morderen fortsatt på frifot? Eksempler: «Serial» (American Life), «Making a Murderer (Netflix), «The Jinx» (HBO), «Hvem drepte Birgitte?» (TV2),«Gåten Orderud» (NRK/VG)