Med ryggen mot utsikten. «En serie med fargerike bilder farer konstant forbi mine øyne. De nydelige scenene er som hentet ut av en drøm. Dersom vi kommer over et velkomponert landskap, så stopper vi opp og foreviger øyeblikket.»

Disse ordene kunne kommet fra en hvilken som helst fotograferende turist i dag, men de ble nedtegnet av den engelske presten William Gilpin i 1791. Gilpin var ute på reise, og hver eneste gang han stoppet ved en vakker plass, plukket han frem et lite etui fra lommen. Der lå det et rundt speil av sotet glass som han holdt opp mot utsikten for å gjøre den enda vakrere. Gilpin var en ivrig bruker av datidens «instagramfilter».

Denne tingesten han hadde i lommen ble kalt for et Claude mirror, eller et Claude-speil på norsk. Navnet kom fra landskapsmaleren Claude Lorrain (1600–1682), ikke fordi den franske barokkmaleren nødvendigvis selv hadde tatt i bruk dette verktøyet, men fordi Gilpin og hans samtidige var svært begeistrede for de idylliske motivene og vakre fargetonene i Lorrains bilder.

I et av hans mest kjente malerier, titulert «Havn ved solnedgang» (1639), speiler den røde solen seg i et havnebasseng og kaster et magisk slør over mennesker, båter og bygninger. Ved å bruke et Claude-speil kunne turistene ramme inn og fargelegge stedene de reiste forbi, nettopp slik at de minnet om et av Lorrains kunstverk. Claude-speilet ble altså brukt for å redigere landskapet slik at det ble mer billedskjønt enn hva de egentlig var.

Claude-speilet ble brukt for å redigere landskapet slik at det ble mer billedskjønt enn hva de egentlig var.

Akkurat hvem som oppfant dette speilet, sier historiebøkene lite om, men bruken av dem er bedre dokumentert. For kunstnere var det et verktøy som hjalp dem til å velge det beste utsnittet, og turistene brukte det mer eller mindre på samme vis. Ved et besøk i naturskjønne områder kunne den reisende konsultere sin guidebok og finne frem til såkalte Viewing Stations. Dette var utkikkspunkter hvor man fikk en optimal utsikt til eksempelvis et fjell, en innsjø eller en gammel ruin. Vel fremme ved disse stasjonene snudde enkelte av turistene seg med ryggen mot det de var kommet for å betrakte, holdt Claude-speilet opp i en vinkel foran seg, og lot seg overvelde av det de så. Gilpin hadde til og med montert et slikt speil inne i sin hestevogn. Der satt han, med ryggen mot kjøreretningen, og betraktet de «fargerike bildene» fra naturen utenfor.

I tillegg til dette lommespeilet fantes det også en type briller som tjente en lignende hensikt. Disse kom i form av en innretning som lignet på vår tids lommekniver, hvor du i stedet for å lirke ut neglesaks og korketrekker, trakk frem fargede glass. Med blåfargede briller ble landskapet kjølig som på en vindfull høstmorgen, og med de gule ble det sommerlig og Lorrain-aktig.

Det pittoreske og fiskerlandsbyfetisj. Selv om bildedelingsmanien ikke var en like fremskredet lidelse/hobby som blant oss turister i dag, så delte de reisende slike bilder også på den tiden. William Gilpin nevnte jo at dersom han kom over et vakkert landskap, så ville han stoppe opp og forevige det.

Under en av sine mange reiser tok Gilpin plass ovenfor den billedskjønne ruinen av middelalderkirken Tintern Abbey i Wales og tegnet det han så i speilet. Tegningene ble utvilsomt vist frem til venner og bekjente ved hjemkomsten, og de ble senere også trykket i en reiseberetning med den selvforklarende tittelen «Observasjoner fra elven Wye og flere steder i det sørlige Wales, hovedsakelig relatert til pittoresk skjønnhet, fra sommeren 1770».

Tintern Abbey ble for alvor en turistattraksjon etter at denne boken ble populær. De påfølgende årene dukket det opp en masse bilder av, og dikt om, den eføykledte kirkeruinen langs elvebredden. William Gilpin kan dermed kalles for en av tidenes første reise-influensere.

Gilpin var for øvrig den som for alvor introduserte det estetiske begrepet «picturesque» i England. Ordet pittoresk har latinsk opprinnelse, og dets bokstavelige betydning er «på malerens vis». Den moderne turismen har helt siden den gang vært nært knyttet til ideen om det pittoreske, noe som i dag gjenspeiles i den fiskerlandsbyfetisjen veldig mange turister ser ut til å ha. 

Selfie-ulykker før i tiden. Men det var langt fra alle som hyllet det lille lommespeilet og de reisendes dragning mot det billedskjønne. Den nedsettende betegnelsen «claudianisme» ble brukt om dem som insisterte på å fargelegge virkeligheten gjennom et filter. 1800-tallets mest kjente kunstkritiker, John Ruskin mente at naturen slett ikke ble forskjønnet, men forvrengt med denne teknologien: «(…) the black convex mirror, one of the most pestilent inventions for falsifying nature and degrading art which was ever put into an artists hand».

Ruskin var tilhenger av det realistiske maleriet, og han hadde fått nok av turistenes dårlige amatørtegninger. For kritikerne symboliserte bruken av Claude-speilet et altfor idealisert natursyn. Ifølge Ruskin nektet disse idealistene å se verden slik den var, men kun slik den burde være.

Med sin kritikk av Claude-speilet ble John Ruskin en av historiens første brukere av emneknaggen #nofilter. En knagg som i skrivende stund er blitt tatt i bruk 248 474 364 ganger på Instagram.

Med sin kritikk av Claude-speilet ble John Ruskin en av historiens første brukere av emneknaggen #nofilter. En knagg som i skrivende stund er blitt tatt i bruk 248 474 364 ganger på Instagram.

Andre kritikere tok den litt mer sympatiske veien om humor for å gjøre narr av disse claudianerne som samlet på vakre skuer. Den klassiske satiren «The tour of Doctor Syntax in search for the picturesque» (1809), handler om en turist som går svært langt for å finne det perfekte utkikkspunktet å avbilde landskapet fra. Det hele ender med at han faller ut i en innsjø og blir jaget opp i et tre av en illsint okse. I dag, drøyt to hundre år senere, kaller vi slike uhell for selfie-ulykker, noe som visstnok fører til rundt 250 dødsfall i året på verdensbasis.

Dokumani. I vår tid er det kanskje først og fremst mengden med fotografier vi tar som kritiseres av kulturpessimister à la Ruskin. Vi drukner i bilder, og spesielt i bilder fra reiser. Vi har nemlig kommet dithen hvor det å ta et bilde, for første gang i historien, er bortimot gratis og ikke krever noen forberedelser.

Vi drukner i bilder, og spesielt i bilder fra reiser. Vi har nemlig kommet dithen hvor det å ta et bilde, for første gang i historien, er bortimot gratis og ikke krever noen forberedelser.

På Gilpins tid måtte du sette deg ned med Claude-speilet ditt og tegne en skisse, og ettersom hjemreisen tok lang tid, måtte du vente i månedsvis på «likerklikk» fra vennene dine. Etter hvert kom fotoapparatet, men fra det øyeblikket du rettet kameraet mot solnedgangen og trykket på utløseren, tok det minst et par uker før filmen var fremkalt og du kunne vise frem resultatet. Da Polaroid-kameraene begynte å bli populære på 1950- og 60-tallet, og du endelig kunne få bildet rett i hånden, måtte du fortsatt bruke penger på film.

I alle disse årene tenkte man seg om før man tok et bilde, mens vi i dag ser ut til å lide av en form for ’dokumani’. En Twitter-bruker som kaller seg Not Will Ferrell, understreket dette ved å vise til følgende oppdiktede statistikk: «Neil Armstrong lander på månen, 5 bilder. Jente er på Starbucks, 46 bilder». Ett bilde sier jo visstnok mer enn tusen ord, men de 2212 bildene artikkelforfatteren i skrivende stund har lagret på sin telefon sier kanskje for mye?

#metourism. Reiselivsbransjen gnir seg imidlertid i hendene over flommen av reisebilder vi deler på sosiale medier. Flere steder i Nord-Norge kan sende en takk til turistene som deler vakre fotografier av nordlyset, for den voldsomme veksten i vinterturisme de har opplevd det siste tiåret. På få år har antall firmaer som tilbyr Nordlys-safari i Tromsø, tidoblet seg, fra tre til rundt 30. Eksplosive økninger i antall besøkende, drevet frem av de besøkendes bilder, finner vi også andre steder. I 2010, det samme året som Instagram ble lansert, var det visstnok kun 800 personer som fant veien opp til Trolltunga i Hordaland. Noen få år senere la hele 80 000 turister ut på den ti timer lange vandringen.

Rundt 40 prosent av unge reisende i dag vektlegger hvor Instagram-vennlig stedet er når de velger feriemål. 

Så hvorfor flokker folk plutselig som pilegrimer til Tromsø og til Odda? En undersøkelse foretatt av det britiske forsikringsselskapet Schofields antyder at rundt 40 prosent av unge reisende i dag vektlegger hvor Instagram-vennlig stedet er når de velger feriemål. Hvor mange likerklikk feriebildene gir, er altså en viktig motivasjon for å legge ut på reise. Ved Trolltunga er turistene villige til å stå i kø i timevis for å få tatt det klassiske bildet av seg selv, alene over Ringedalsvatnet. Som en gresk turismeforsker har sagt det: Dette er #metourism.

Også for influensere er disse pittoreske reise-bildene blitt en gullgruve. Det er nå mulig å bli rik av å vise frem fotoalbumet fra ferien. Jack Morris, som poster under brukernavnet @doyoutravel, tar ifølge vogue.com rundt 8000 dollar for å dele ett fotografi med sine 2,7 millioner følgere. Alt fra hoteller og guidebyråer, til flyselskaper og statlige reiselivs-organisasjoner, betaler gladelig for en plass i slike digitale fotoalbum. Det er en form for reklame som appellerer fordi den ikke oppfattes som reklame.

Selv om William Gilpins tegninger bidro til at turistene dukket opp i hopetall ved Tintern Abbey de påfølgende årene, så mottok han neppe 8000 pund i honorar fra Visit Wales. Men hver gang vi plukker vår lille, svarte skjerm opp fra lommen, rammer inn landskapet og legger på et forskjønnende filter for å gjøre verden enda litt mer pittoresk enn hva den egentlig er, så ser vi verden slik han hadde villet det.

Og sett på den måten, har Gilpin og de andre claudianerne langt flere «følgere» enn alle dagens reiselivs-influensere.

Denne artikkelen er en omarbeidet versjon av et kapittel i boken «Si meg hvor du reiser – og jeg skal si deg hvem du er» (Aschehoug 2018).

Kilder: Arnaud Maillet: «The Claude Gass – Use and Meaning of the Black Mirror in Western Art» (2004), William Gilpin: «Remarks on Forest Scenery, and other Woodland Views» (1791) og «Observations on the river Wye» (1782)