• Vakker natur Solnedgang over Aurlandsfjorden sett fra Stegastein utsiktsplattform. Foto: SILJA LENA LØKEN/STATENS VEGVESEN/NASJONALE TURISTVEGER

Norgesferiene som formet Norge.

Norgesferiene som formet Norge.

Fra utgave: 7 / juli 2020

I år har «alle» vært på Norgesferie. Da har vi reist i fotsporene til britiske lorder, tyske keisere, franske oppdagere og italienske handelsmenn. Noen har hatet Norge, andre har elsket det. Deres norgesferier bidro til å forme vårt bilde av oss selv.

«Intet bemerkelsesverdig». «Når man passerer den norske grensen, får man inntrykk av at man plutselig kommer inn i et hus som eies av en alvorlig, men fattig mann fordypet i sitt eget arbeid».

Slik innleder den serbiske forfatteren Isidora Sekulić sin bok om Norge i 1914. Hun skrev at stein var det beste bildet på folkeferd og landskap. Det er mulig stein var ment som et forkledd kompliment, men Sekulićs franske kollega Léonie d’Aunet la ikke like mange fingre imellom da hun i 1838 noterte at «Norges gastronomiske ressurser er sørgelig skrale. Det er lite mat, og det lille som serveres, er riktig ille», skrev d’Aunet.

Hennes landsmann, kunstneren Claude Monet, hadde flere ganger «lyst til å kaste seg på toget hjem» fra Christiania, der han oppholdt seg for å male. Også filosofen Jean Paul Sartre var glad for å legge Norge bak seg. Selv hovedstaden var ifølge både britiske Carter Smith (1838) og ungarske Lilla Bulyovsky (1864) «intet bemerkelsesverdig». «Jeg tror estetikken ennå ikke har funnet veien til disse ellers lykkelige regioner», konkluderer Bulyovsky som noterer at selv «millionærene handler sin egen fisk på torget».

 

Nattlig utsikt over Trollstigvegen, Nasjonal turistveg Geiranger-Trollstigen. Foto: JARLE WÆHLER/STATENS VEGVESEN/NASJONALE TURISTVEGER

 

Amerikanske Bayard Taylor (1857) synes «Nordmennene er keitete, lite pene (… og ...) direkte stygge. Her er stoffet vikinger er laget av, men det har ikke vært noen foredling siden. Dette er den grove, primitive utgaven av den menneskelige rasen, ren granitt og gneis».

Den primitive nordmann og vakre Norge. Stein er med andre ord et refreng i den utenlandske skildringen av Norge. Øde, goldt, usivilisert og simpelt går også igjen. Gjennom årene har talløse norgesbesøk vært skildret av forskere og utforskere, pastorer og baroner, feminister og sportsfiskere, geologer og fjellklatrere, eventyrere og sjømenn, biskoper og bergverksdirektører, journalister og komponister, konger og keisere. Noen har hatet Norge, andre har elsket det. Nordmenn hefter seg best ved de siste.

«Alle menneskene her er vennlige og imøtekommende», skrev den østerrikske komponisten Gustav Mahler. Britiske Mary Wollstonecraft (1795) ble oppkvikket av «enkelheten i skikkene» og «den rene luft». Den tyske keiser Wilhelm II skrev «om de magiske tråder som trekker meg til dette folk». De trakk ham så sterkt at han kom med båt hver sommer, betalte for gjenoppbyggingen av Ålesund da byen brant, og nesten ikke ville seile hjem da første verdenskrig brøt ut. Hans landsmann og motpol, kommunistideologen Friedrich Engels, fant nordmenn å være «en sunn, sterk og flott rase». Selv om ølet var på flaske.

«Intet land i verden er tettere knyttet til havet enn Norge», skrev irske Samuel Beckett (1915), mens tsjekkiske Karel Čapek (1936) hyllet det magiske lyset i Lofoten som har «den femte timens mykhet».

 

Kulturhuset Kråkeslottet i enden av sandstranden ved Bøvær i Skaland på Senja. Foto: TRINE KANTER ZERWEKH/NASJONALE TURISTVEGER

 

Heller ikke kong Chulalongkorn av Siam (senere Thailand) kom over at det «fortsatt er lyst som dagen selv om klokken er elleve på kvelden» når han besøkte Nordkapp i 1907. Han kom heller ikke helt over at hans ferske kollega kong Haakon ikke hadde noe hoff eller kunne nekte folk å drive jakt på sine eiendommer.

«De fleste land skuffer når man besøker dem. Ikke så med Norge», konkluderer britiske Thomas Metcalfe i 1854. Landsmannen Edward Daniel Clarke kjører over Dovrefjell i 1799 med en «blanding av undring og skrekk» ( ... )». «Naturen er så skremmende og storslått», skriver han, at den minnet ham om at Gud finnes.

Selv den kritiske d’Aunet, som fant norske byer «uskjønne, kolde og kjedelige», «takket Gud for at han hadde skapt naturen så praktfull». Hun la da til at Tyrifjorden ikke sto tilbake for det franske alpeparadiset Chamonix.

1–0 til Norge. 

 

Steinbrua ved Øvstestølen i Meiadalen i Valldal, beliggende like inntil Nasjonal turistveg Geiranger–Trollstigen. Foto: JARLE WÆHLER/STATENS VEGVESEN

 

Fjellandet Norge. Slikt liker nordmenn å høre utlendinger si. Det vakre, ville, men staute Norge.

– Vi synes vi lever i et vakkert land. Vi tenker på fjell og fjord som noe norsk. Så blir det bekreftet av utenlandske reisende. Det sørger for at Norge oppfatter seg som et folk som går på tur og lever et friluftsliv, sier spesialist på reiselitteratur og professor emerita i litteratur ved UiT Norges arktiske universitet, Anka Ryall. Hun påpeker at ordet «friluftsliv» er særnorsk og faktisk ikke lar seg oversette til mange språk. 

– Det er ikke tilfeldig at moderne nordmenn er så opptatt av fjell, utfyller professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, Thomas Hylland Eriksen.

– På midten av 1800-tallet var Norge en ny stat. Vi hadde forlatt Danmark og ønsket å forlate Sverige. Vi lette etter alt som definerte oss som noe annet enn svensker og dansker. Svaret ble natur. Derfor ble naturen ekstremt viktig i vår nasjonsbygging. Og derfor elsket og elsker vi engelskmennene som kom for å vandre i fjellene og fiske laks i elvene, sier han.

Som et varig minne står staselige hoteller og laksebaron-villaer igjen over hele Vestlandet. 

Fjell, laks og samer. NRK-journalist Viggo Valle ga for 12 år siden ut en samlebok av gamle norgesskildringer med undertittelen «fra den gang Norge var et u-land». Her er alt fra den thailandske kongen til italienske kjøpmenn, men først og fremst er det britiske laksebaroner. Hvis Valle skal oppsummere de over 50 bøkene han trålet, velger han ordene fjell, laks og samer.

– Britene på tur så opp til norske fjell, men ned på samene, sier Valle, som noterer at samene ofte ble omtalt i rasistiske vendinger. Britiske Edward D. Clarke skriver for eksempel at det «ikke er mulig for noe menneske å ha et mer heslig utseende enn enkelte gamle lappekoner». Italienske Giuseppe Acerbi (1802) synes samenes musikk er «uten mening og uten melodi eller takt og rytme».

– Likevel snur samene interessen for det eksotiske ved dem til sin fordel. De hadde næringsvett, sier Valle. Svenske samer på beite i Norge etablerte allerede på 1880-tallet «besøksvennlige» leirer for den såkalte «fremmedindustrien». Der kunne turistene få oppleve samer og reinsdyr og i samme slengen kjøpe reinsdyrprodukter. Valle mener samene har bidratt til å holde hele Norge ekstra eksotisk for reisende utenfra.

Mange av de mest kjente reiseskildringene av Norge faller sammen med denne tidlige turismen.

– På sett og vis kan vi si at reiseskildringene på 1800-tallet har skapt den moderne turismen i Norge, sier Valle.

– Den britiske overklassen kickstartet fjellvandring og sportsfisket, og den tyske overklassen, særlig keiseren, kickstartet cruiseturismen. Allerede før 1900 fantes det organiserte reiser til Nordkapp.

Bekrefter vårt selvbilde. Men skildringene har skapt mer enn Norges turistindustri. Hylland Eriksen mener de har vært med på å definere vår egen idé om hva det norske er. Sosiologen John Urry kaller fenomenet the tourist gaze, turistens blikk.

– Hvis utenomverden ser deg på en bestemt måte, ender du ofte opp med å se på deg selv på samme vis, sier Hylland Eriksen. 

 

Stegastein utsiktsplattform i Aurland i Vestland. Her er kraftige stigninger, krappe svinger og utsikt så det rekker. Foto: SILJA LENA LØKEN, STATENS VEGVESEN/NASJONALE TURISTVEGER

 

Fenomenet er kjent fra lokalbefolkningen i både Asia og Latin-Amerika som holder på gamle danser, drakter og ritualer bare fordi tilreisende forventer å oppleve dem. Slik «selveksotisering» gjelder i større eller mindre grad de fleste små land eller kulturer – også Norge.

– Norge møter jo utlandet oftere enn utlandet møter oss, og har behov for å bli sett. Vi føler oss spesielle fordi vi blir fortalt at vi er så spesielle, sier Hylland Eriksen.

– Vi er små, vi er få, vi fikk selvstendighet sent, og vi får aldri nok av omverdenens blikk på oss, sier sosialantropologen.

Inteneria Norvegica. At vi ikke får nok, rimer med at hele 25 utenlandske reiseskildringer av Norge er utgitt på norsk. Nasjonalbiblioteket har hele tre verk om utlendingers verk. Det største er boksamleren Eiler Schiøtzs liste over 1360 «Utlendingers bøker om Norge – Inteneria Norvegica» (1970), som i 1986 utkom i en oppdatert utgave supplert med nye bøker. De andre er Hjalmar Pettersens «Udlændingers rejser i Norge» og Erland Scheens «Opptegnelser til en bibliografi over utlendingers reiser i Norge».

Listene deres inkluderer polske, ungarske, russiske, sveitsiske, sørafrikanske, greske, italienske, amerikanske, spanske, tsjekkiske verk, men de fleste er franske, britiske, tyske, svenske og danske.

Mange er digitalisert i Nasjonalbiblioteket. Forskningsbibliotekar Anne Melgård trekker blant annet frem embedsmannen og kunstneren Fritz von Dardels reiser for den svenske kronprinsen på 1850- tallet og Lars Swanstrøms biltur med en svensk kameratgjeng i Norge i 1921.

Skissebøker fra 1800-tallet er nesten blitt som en sjanger i seg selv, mener Melgård. Til og med speiderbevegelsens grunnlegger Lord Robert Baden Powell laget skissebok i Norge. 

Nasjonalromantikk som biter seg i halen. – I overgangen fra det førmoderne til det moderne kom turistene og skapte vår naturmytologi. For norske bønder var fjellene kalde og ugjestmilde før engelskmennene kom og begynte å bestige dem, sier Hylland Eriksen, som mener britene dermed importerte naturromantikken til Norge, etter selv å ha importert ideene fra tyske stater og Frankrike og spesielt opplysningsfilosofen Jean-Jacques Rousseau.

– Norge passet perfekt til nasjonalromantikken. Norge var uskyldsrent, der folk levde et enkelt, tilfreds liv og spiste laks og grøt.

Det er derfor ikke tilfeldig at de britiske fortellingene om «fjell, laks og samer» er oversatt til norsk og lever et langt liv omkring på norske hytter. Bildet utlendinger på tur tegner av oss, passer godt med det nordmenn selv ønsker å være.

– Når er du autentisk? Det er når du er den du ønsker å se deg som, sier Hylland Eriksen.

 

Steinvarder på toppen av Muen (1424 moh.) i Rondane. Foto: FRID-JORUNN STABELL/NASJONALE TURISTVEGER

 

Norge, men ikke for nordmenn. Norge som nasjonalromantisk ideal bidrar til å forklare den store produksjonen av norgesskildringer mellom den franske revolusjon og første verdenskrig, og som Eiler Schiøtzs samlet.

– Mye av reiselitteraturen om Norge var ikke beregnet på norske lesere. Den reisende bruker Norge som brekkstang til egentlig å skrive om eget land, sier postdoktor i litteratur Janicke Kaasa ved Universitetet i Oslo.

Når britiske Mary Wollstonecraft skriver rosende om de frie bøndene i Norge kort tid etter den franske revolusjonen, skriver hun egentlig at England har store klasseskiller, som her: «Aristokratiet og fanatismen later til å være på fremmarsj i England. I Norge så jeg meget lite av noen av delene».

– Men når dette leses av nordmenn, og særlig når det blir oversatt til norsk, bidrar skildringene til å danne et selvbilde i Norge. Mange reiseskildringer har vært med på å bygge Norge, kanskje først og fremst det som er skrevet av nordmenn, som Vinjes «Ferdaminne» og norske skildringer fra polare ekspedisjoner.

– Helge Ingstads og Fridtjof Nansens skildringer av Grønland og ishavet har for eksempel vært med å bygge Norges posisjon som arktisk stat, sier Kaasa.

Reiser østover, nordover og innover. Kaasa har spesialisert seg på reiseskildringer av «det litterære nord». Dette «nordlige» er mystisk, goldt, forfrossent, vidt og mørkt – et sted der sivilisasjonen slutter og barbarene bor. Mary Woll-stonecrafts datter, Mary Shelley, satte tonen med romanen «Frankenstein» i 1818, der karakterene reiser i Arktis og i Alpene. Reiseskildringer fra det kalde nord har alltid et strøk ekspedisjon over seg og dyrker det «ville». Den franske skipslegen Pierre Martin de la Martinière (1670) forteller i detalj om et overtroisk mannskap som i Finnmark kjøper seg vind til seilingen fra lokale trollmenn.

«De trodde på den vanlige tradisjonen om at innbyggere av landet under denne arktiske polarsirkel er vindselgere og kan reise og felle stormer når de ønsker», skriver Martinière.

For ti kroner og et pund tobakk fikk skipet vind helt frem til Sørøya.

Aller villest er nok dette Nord i den første kjente beretningen om Norge, av grekeren Pytheas fra Massalias (Marseilles). Han gir Norge og Norden navnet Ultima Thule, men det er dessverre uklart om Pytheas faktisk var i Norge, Orknøyene eller et annet nordlig sted.

 

Andenes, Andøya i midnattsol. Bildet er fra juni 2009. Foto: STEINAR SKAAR/NASJONALE TURISTVEGER

 

Pietro Querini fra Venezia er man derimot sikker på at var i Norge. Han og hans mannskap ble skipbrudne på Røst vinteren 1432 etter at deres krydderseilas fra Hellas til Belgia blåste av sted på Nordsjøen. De ble fire måneder i Lofoten og fikk både mat og drikke, husvære og til og med holde kvinnene med selskap. «Så troskyldige at de ikke bryr seg om å låse noe, ikke engang kvinnene passer de på», skriver han i «Paradisets første krets». Boken havnet i Vatikanets bibliotek, men ble oversatt til norsk på 1800-tallet.

Arktisisme, fly og fotoapparatet. Norge føyer seg altså inn i rekken av mystiske, fjerne reisemål sammen Orienten, Sentral-Asia, Sør-Amerikas jungler og fjerne ørkener og ville hav. Betegnende nok «oppdaget» for eksempel fransk-amerikanske Paul de Chaillu både pygmeene og gorillaene i Afrika før han skrev reiseskildringen «Land of the Midnight Sun» om Skandinavia.

– Noen snakker om en slags «arktisisme» i litteraturen på samme måte som «orientalisme», sier litteraturviter Kaasa.

– Men folk i nord sees ikke ned på som annenrangs, slik orientalismen kritiseres for å gjøre i øst.

Norge er altså et «hot» reisemål i fransk og britisk reiselitteratur på 1800-tallet, men ikke før og etter.

– På 1700-tallet handlet den britiske reiselitteraturen mest om dannelsesreiser. Da gikk reisene sørover til Italia og Frankrike og til det historiske, kulturelle senter i sør med byer som Roma, Padova, Venezia og Firenze. På 1800-tallet går reisene fra det kulturelle sentrum til periferier som koloniene eller nordover til Nord, forklarer Ryall.

 

Orrestranda på Jæren i Rogaland, en av Norges fineste sandstrender. Foto: HELGE STIKBAKKE/STATENS VEGVESEN

 

Etter hvert som det blir lettere å reise, takket være skip, tog og fly, blir både reiselitteraturen og litteraturen mer introvert på 1900-tallet.

– Kameraet har overtatt mye av jobben med å beskrive. Etter hvert handler reisende tekster om den reisende selv og den reisendes indre liv, sier Kaasa. Den siste boken hun leste var en fransk reiseskildring som handlet kun om reisene i et enkelt rom: «Voyage autour de ma chambre».

– Den ble jo ekstra aktuell i koronatider, ler hun.

Smijernskunst og malte postkasser. Koronakrisen har også besørget at det i år blir norgesferie på de fleste av oss.

– Det er fint at vi alle skal på ferie i Norge. Det er jo litt sykt at det er flere som har vært på fullmånefest i Thailand enn det er som har opplevd midnattssolen, sier en av våre moderne reiseskildrere, Gunhild Dahlberg. I dag er hun programleder for realityprogrammet «Jakten på Kjærligheten», men som journalist i «Reiseradioen» syklet hun i 2007 Norge på langs. Turen ble til boken «Norge i dag: En fullstendig subjektiv reiseskildring fra en syklende reporter på svært lavt blod-sukker fra Nordkapp til Lindesnes».

 – Tittelen skyldes at jeg var veldig sulten hele tiden på grunn av syklingen, forklarer hun. Reisen førte til flere små og store oppdagelser:

– Norge har sykt vakker natur og kyst.

– Det er veldig tomt i Norge utenfor byene.

– Alle steder i Norge har minst én frisør og ett begravelseskontor.

– Og det er veldig mye trampoliner.

– Jeg oppdaget også at Norge har mye tradisjonskunst i form av malte postkasser og smijernskunst. Postkassene våre er gjerne malt med navnet på dem som bor der, eller med lundefugler, horisonter, blomster, troll, nisser og andre eventyrmotiver, sier Dahlberg.

Hennes råd til byfolk som skal på norgesferie i år, er å ta med kaffe.

– Det er veldig mye bra kafeer i Norge, men veldig mye dårlig kaffe, sier hun. Nå som byboere flest drar ut, vil hun råde alle andre til å reise til byen. Det skal hun selv gjøre.

Nordmenn er blitt de britiske lordene. Selv om man til høsten eller vinteren skulle åpne opp for mer reisevirksomhet igjen, synes, slik Thomas Hylland Eriksen påpeker, reiseskildringenes tid å være over.

– Det er ingen steder som er eksotiske nok til at det er nok å skrive om.

Viggo Valle mener vi i stedet alle er blitt en form for reiseskildrere.

– Dagens reiseskildringer er å finne på Instagram og Facebook, som #sommerminne eller #besteferienever. Slik sett er det kanskje duket for et comeback for reiseskildringer av Norge i år, denne gang på sosiale medier, sier han.

Thomas Hylland Eriksen minner om hvordan vi på alle reiser kan lære noe av gamle skildringer.

– Et eller annet sted i verden er nordmenn nå i den posisjon som engelske lorder var da de skapte Norge. Nå har vi penger og kan kjøpe kunsthåndverk av masaier i Kenya, som ikke ville funnet sted uten turisme, sier han. Masaiene perler nemlig med plastperler fra Tsjekkoslovakia, innført av italienske misjonærer i 1950-årene.

– Vi må være oss bevisst den makten vi har som reisende. Og vi må bruke andres reiseskildringer av oss selv til å forstå turistens blikk på oss. Da kanskje vi kan få et annet blikk på både oss selv og andre. Som jeg sier til mine studenter: Du må forstå litt mer av Melanesia* for å forstå litt mer av Norge.

– Du må forstå ditt eget land utenfra for å forstå det bedre innenfra.

 

* Øygruppe i Stillehavet, nord for Australia. Gruppen omfatter øyene Ny-Guinea, Bismarckarkipelet, Salomonøyene, Santa Cruz-øyene, Vanuatu, Ny-Caledonia, Loyauté-øyene, Fiji, Timor og de østlige delene av Indonesia.

 

Utlendingers reiseskildringer av Norge.

325 f Kr. Pytheas fra Massalias, «En sjøreise» (Ultima Thule).

1432 Pietro Querini, «I Paradisets første krets».

1518–19 Olaus Magnus, «Historia de gentibus septentrionibus».

1538 Hans Glaser, «Innberetning til kong Christian III».

1553 Hugh Willoughby, Richard Chancellor, «Ekspedisjon i Norge, Finnmark, Barentshavet, Kola og Kvitsjøen».

1598 Gerrit de Veer, «Willem Barentsz' siste reise».

1599 Christian IV, «Reise i Nord-Norge.»

1663 Francesco Negri, «Viaggio Settentrionale».

1670 Pierre Martin de la Martinière: «En oppdagelsesreise mot nord».

1671 Hans H. Lilienskiold: «Reise-journal 1668–1670», «Reisejournal 1670–1671» og «Speculum boreale».

1685 Christian V «Reise til Norge 1685».

1778 Gerhard Schöning, «Reise giennem del av Norge».

1795 Mary Wollstonecraft, «Min Nordiske Reise».

1799 Thomas Robert Malthus, «Reisedagbok fra Norge 1799».

1799 Edward Daniel Clarke, «Reise i Norge 1799».

1799 Jaques de la Tocnaye, «En franskmann i Norge i 1799».

1802 Giuseppe Acerbi, «Reiser i Sverige, Finland og Lappland til Nordkapp 1798 og 1799».

1810 Christian Leopold von Buch, «Reise durch Norwegen und Lappland».

1819 Morten Thrane Brünnich, «Historische Efterretninger om Norges Biergverker».

1820 Arthur de Capell Brooke, «Reiser gjennom Sverige, Norge og Finnmark til Nordkapp 1820».

1834 William Henry Breton, «Gamle Norge. Reisehåndbok anno 1834».

1838 Carther Smith, «Reise i Norge 1838».

1838 Leonie d'Aunet, «En pariserinnes reise gjennom Norge til Spitsbergen anno 1838».

1854 Gudbrandur Vigufsson, «En islending i Norge, reiseskildring fra 1854».

1856 W.M. Williams, «Til fots i Norge i 1856».

1856 Fredrik Metcalfe, «På reise i Norge. Fra Christiania til Vadsø 1845–55».

1856 Fritz von Dardel, «Voyage en Norvège 1856».

1857 Bayard Taylor, «En reise i Norge i 1857».

1859 Francis M. Wyndham, «Villmarksliv i norske fjell».

1864 Lilla Bulyovsky, «Reiseminner fra Norge 1864».

1869 Ross Browne, «Med hest og karjol gjennom Norge».

1876 William Cecil Slingsby, «Til fjells i Norge».

1889 Paul de Chaillu, «The Land of the Midnight Sun».

1884 Walter J. Clutterbuck og James A. Lee, «Tre i Norge ved to av dem».

1889 Keiser Wilhelm II, «Reiser i Norge i årene 1889 og 1890».

1898 Walter J. Clutterbuck og James A. Lee, «Tre i Norge tjue år etter».

1897 Blanche Broad, «Dagbok fra en reise med sykkel i Syd-Norge juli–august 1897».

1830–1900 «Norske fiskeeventyr. Med engelske sportsfiskere gjennom Norge i gamle dager». (Bromley-Davenport, Pottinger, Haggard, Hewett, Hedlam, Chapman, Kennedy, Hutton, Heywood).

1907 Kong Chulalongkorn, «Reisebrev fra Norge».

1915 Samuel Beckett, «The Fjords and Folks of Norway».

1918 Isidora Sekulic, «Brev fra Norge. Norge sett med serbiske øyne i 1914».

1920 Lars Swanstrøm (m.fl.): «Med A 3428 in Jotunheimen».

1936 Karel Capek, «Reisen til Norden».

1984 Hans Magnus Enzensberger, «Norsk Utakt».