Seier mot alle odds. «Som filmskaper leter du alltid etter tomrom i populærkulturen, etter en historie som ikke er blitt fortalt med et moderne filmspråk», sa regissør Christopher Nolan nylig til filmbladet Sight and Sound. Nolan, kjent for filmer som «Inception» og «Dark Knight»-trilogien, står bak «Dunkirk», sommerens store krigsepos om evakueringen av Dunkirk under annen verdenskrig. Tyskerne står klare til å utslette de britiske styrkene, som i mai/juni 1940 er presset ut på den franske kysten. Fra sjø, luft og land blir vi vitne til hvordan britene setter i gang en risikofylt redningsaksjon for å få soldatene hjem til England. Gradvis forvandles et militært nederlag til seier mot alle odds.
Annen verdenskrig er et uuttømmelig filmatisk skattkammer. Noen historier blir fortalt på ny og på ny, mens andre historier aldri blir bearbeidet til en spillefilm. En gjenganger i de største og mest populære filmene er tendensen til å støtte opp om den offisielle versjonen av krigen. For selv om evakueringen av Dunkirk kun er blitt filmatisert én gang tidligere, i 1958, har hendelsen en like viktig plass i britenes forståelse av egen krigsinnsats som D-Day og Battle of Britain.
En film for Brexit. Ifølge filmhistoriker James Chapman er krigsfilmen «like betydningsfull for hva den sier om nåtiden som hva den sier om for-tiden». En trenger ikke å lete lenge etter eksempler: tidligere leder av UK Independence Party (UKIP), Nigel Farage, var kjapt ute på Twitter med et bilde av ham selv foran filmplakaten til «Dunkirk». «Jeg oppfordrer alle unge til å se ’Dunkirk’», skrev han.
I dagens brexit-æra synes filmen å uttrykke nettopp de verdiene EU-skeptikere setter høyest. Politikerne som var mest ivrige på å bryte med EU, ser på filmen som beviset på at Storbritannia klarer seg utmerket alene. Selv om «Dunkirk» var midt i innspillingen da britene valgte å forlate EU, tilbyr filmen et syn på Storbritannias rolle i Europa som spiller godt på lag med ambisjonene til brexit-bevegelsen.
Fjorårets EU-avstemning åpnet et sår ingen ante dybden på. Blant dem som ville ut av EU, hørte en ofte ønsket om å «få landet sitt tilbake». Den andre siden kunne ikke forstå at deres lille, flerkulturelle øyrike næret på så store mengder nostalgi og fremmedfrykt. Ett år senere har Storbritannia vært gjennom et kaotisk nyvalg, flere terrorangrep og en branntragedie. Årets filmer derimot, foretrekker å se til fortiden.
Fjorårets EU-avstemning åpnet et sår ingen ante dybden på. Blant dem som ville ut av EU, hørte en ofte ønsket om å «få landet sitt tilbake». Den andre siden kunne ikke forstå at deres lille, flerkulturelle øyrike næret på så store mengder nostalgi og fremmedfrykt. Ett år senere har Storbritannia vært gjennom et kaotisk nyvalg, flere terrorangrep og en branntragedie. Årets filmer derimot, foretrekker å se til fortiden.
Never surrender. «We shall fight on the beaches, we shall fight on the landing grounds, we shall fight in the fields and in the streets, we shall fight in the hills; we shall never surrender». Winston Churchills berømte tale blir i «Dunkirk» lagt i munnen på en ung soldat i en togkupé, som leser talen høyt fra en avis. Han har akkurat unnsluppet et blodbad og er nå trygt tilbake i England, men greier kun å tenke på overlevelsen sin som et flaut nederlag: hvor var motstanden, heltemotet? Churchills ord snur fiaskoen til en styrkeprøve: Storbritannia kommer til å klare seg.
Et vanlig grep i historiske filmer er å avslutte med noen setninger om hvordan det gikk videre, et grep som forsterker handlingens rot i fortiden. «Dunkirk» gir oss hverken forklaringer eller oppsummeringer, men forlater oss med soldaten på toget.
Dermed er det som om annen verdenskrig så vidt har startet når filmen slutter, og Storbritannias «fineste øyeblikk» ligger fremdeles i fremtiden.
Europas skytsengel. I høst lanseres «Darkest Hour», en film om Winston Churchill der han på ny oppfordrer britene til å «slåss på strendene». Ordene «never, never, never surrender» kjøres med fet skrift over hele filmplakaten. «Darkest Hour» er én av to filmer som dette året tar for seg «our greatest briton», som Churchill refereres til i en av trailerne.
Annen verdenskrig er med tiden blitt grunnsteinen i den særegne britiske nasjonalidentiteten. Krigen maner frem bilder av et lite, standhaftig folk som sammen kom Europa til unnsetning. Med en leder som Churchill, tok nasjonen plass som forsvarer av den frie verdenen, en posisjon som syntes å forsterke retten til et stort imperium.
Annen verdenskrig er med tiden blitt grunnsteinen i den særegne britiske nasjonalidentiteten. Krigen maner frem bilder av et lite, standhaftig folk som sammen kom Europa til unnsetning. Med en leder som Churchill, tok nasjonen plass som forsvarer av den frie verdenen, en posisjon som syntes å forsterke retten til et stort imperium.
I høst blir dessuten dronning Victoria å se på film, i «Victoria and Abdul», og actionkomedier som «Kingsman: The Secret Service» (2014) tok i bruk et stiluttrykk som blunker til gårsdagens England. Men selv om nåtidens klær, fraser og problemstillinger er fraværende, er filmene tydelig i dialog med samtiden.
Identitetskrise. I tøffe tider skal det mye til for å være immun mot nostalgi. Siden den globale finanskrisen i 2008 har Storbritannia levd under «austerity». Økonomiske nedgangstider gjorde det klart at fra nå av ble det streng sparing og trange kår for de fleste. Frem kom Union Jack-vimpler og budskapet «Keep Calm and Carry On» på hver pute, kopp og kjøleskapsmagnet – den positive stemningen assosiert med annen verdenskrig ble tatt til inntekt for mindre velferd og færre goder. Dystre fremtidsutsikter gjorde fortiden til et trygt tilfluktssted, et alternativ til en virkelighet der Storbritannias internasjonale rolle syntes å krympe for hver dag som gikk.
Den britiske journalisten Hugo Young karakteriserer de siste femti årene engelsk historie som en tid der «Storbritannia slet med å forene fortiden hun ikke kunne glemme, med fremtiden hun ikke kunne unngå». Oppløsningen av imperiet etter annen verdenskrig krevde en ny nasjonal identitet, men for en liten nasjon, vant til å diktere historiens gang, var det ikke lett å erkjenne at tiden som supermakt var over. I en studie utført av analysefirmaet YouGov i 2016 kom det frem at 43 prosent av britene syntes imperiet var «en bra ting», og 44 prosent mente at landets kolonisamling var noe å være stolt av.
Utmeldingen av EU handlet i stor grad om å «ta tilbake kontrollen» og slik «få landet sitt tilbake». Avstemningen i seg selv fikk status som en gyllen mulighet til drastisk å endre retningen landet hadde utviklet seg i. «Nei til EU» ble som å si nei til fremtiden skissert av byråkrater i Brussel, og samtidig ja til en ny storhetstid.
Ånden som muliggjorde utfallet av avstemningen og som fortsetter å prege forhandlingene, er nettopp den berømte «Dunkirk-ånden». Når brexit så langt har skapt flere problemer enn løsninger, kommer filmer som «Dunkirk» og «Darkest Hour» og minner om at det kan se mørkt ut i begynnelsen, men så lenge nasjonen er samlet, vil man seire til slutt. 'Keep calm and carry on'.
En «britisk» opplevelse. Men myten om lille, uavhengige England er nettopp det: en myte. To og en halv million soldater fra imperiet kjempet på de alliertes side under annen verdenskrig. Strendene på Dunkirk var fulle av soldater fra India, Marokko og Algerie. Denne virkeligheten hadde ingen plass i den britiske krigsretorikken, som selv med et stort imperium i ryggen ga inntrykk av at krigen ville bli vunnet av britene alene. Fremdeles er de tidligere britiske kolonienes krigsinnsats fraværende i markeringer og filmer.
Sammen med de andre storfilmene med annen verdenskrig som tema, gir «Dunkirk» hovedrollen til Storbritannia og reduserer resten av Europa til en kulisse. Jo mer separat og alene Storbritannia fremstår, jo lettere er det å separere landet historisk og politisk fra resten av verden.
Kun britiske og franske soldater er å se i Christopher Nolans «Dunkirk». Flere forklaringer kan ligge bak, men effekten er uansett at fortiden fremstår som en tid med klare nasjonale skiller. Filmatiseringen av Dunkirk-evakueringen konsentrerer seg først og fremst om krigens fysiske ansikt, men gjennom virkemidler som gjør opplevelsen til en utelukkende britisk opplevelse. Sammen med de andre storfilmene med annen verdenskrig som tema, gir «Dunkirk» hovedrollen til Storbritannia og reduserer resten av Europa til en kulisse. Jo mer separat og alene Storbritannia fremstår, jo lettere er det å separere landet historisk og politisk fra resten av verden.
Et splittet land. En spillefilm påvirker sjelden virkeligheten i samme grad som politikere. Det den derimot kan, er å gi form og struktur til hendelser som ellers fremstår kaotiske og uoversiktlige. Den viser oss hvilke historier det er verdt å fortelle, og hvordan disse skal bli forstått.
«Dunkirk» støtter opp om ambisjonene brexit-siden har for veien videre ved å fjerne elementene som ikke passer inn i historien den ønsker å formidle. Skal fortiden være et sted en har lyst å dra, må den virke fri for kompleksiteten og motsetningene av i dag. At annen verdenskrig ble vunnet gjennom internasjonalt samarbeid, med hjelp fra nasjonaliteter mange briter helst ikke vil skal bosette seg i landet, er noe en har valgt å glemme.
Brexit viser tydelig at Storbritannia er et splittet land. Skarpe skillelinjer er også det som preger kinohøsten, men de interne konfliktene forsvinner til fordel for konflikter mellom nasjoner. I filmene om annen verdenskrig er det alltid utlandet som er fienden til et samlet Storbritannia. Men dette kan være i ferd med å snu.
Motstykke til «Dunkirk». Den britiske regissøren Mike Leigh har startet innspillingen av «Peterloo», en historisk film om massakren i Manchester i 1819, da flere tusen demonstranter kjempet for utvidelse av stemmeretten. Leigh, som til avisen The Guardian sa at hendelsen «er særlig relevant i våre egne turbulente tider», søker etter «trøtte og overarbeidede» statister som ser ut som de har levd «et hardt liv». Det klassedelte Storbritannia skal skildres i all sin elendighet, men gjennom perspektivet til en gruppe mennesker som prøver å gjøre noe med elendigheten. Denne gangen er ikke fienden Tyskland, men den politiske eliten.
I stedet for nye fortellinger for en ny tid, synes brexit å kreve gamle historier fortalt på nytt. Gjennom fortiden blir det mulig å spille ut usikkerheten og forvirringen utmeldingen har ført med seg.
Og enda har dramaet rundt EU-forhandling-ene bare så vidt begynt.