Del av barneoppdragelsen. Hvor mye frykt, angst og risiko tåler et barn? Inntil slutten av 1800-tallet mente de fleste at svaret var ganske mye. Aristoteles mente at utdannelse kan defineres som det som lærer oss å frykte på en korrekt måte. Det var en utbredt oppfattelse at en viss grad av frykt hadde en positiv innvirkning på hvordan et barns karakter ble formet.

Frykt ble ansett som en sentral del av barnas utdannelse. I 1819 uttalte det anglikanske misjonsselskapet Church Mission Society at «det er nødvendig at barn frykter sin skolemester». At barn opplevde frykt, ble tidvis fremstilt som en nødvendighet for at de skulle kunne utvikle sin fantasi og kreativitet.

I 1848, for eksempel, kunne det kristne tidsskriftet Christian Register fortelle foreldre at «barn som aldri har opplevd noen form for frykt, ikke har noen fantasi. De opplever ingen undring, ingen livsimpuls og har heller ingen ærefrykt eller ærbødighet».

Dette står i sterk kontrast til dagens kultur, der underholdning er alderstilpasset, der det sies at feil ord (eller mikro-aggresjon) kan utløse angstanfall, og der den ultimate frykten – separasjonsangst – blir betraktet som så ødeleggende at dersom den ikke håndteres på riktig måte, kan den ødelegge resten av et barns liv.

Barndomsfrykt og frykten for denne frykten fremstår som noe som omgir oss på alle kanter: frykt for mobbere, for ikke å snakke om frykt for folk som skyter vilt rundt seg på offentlige steder, i tillegg til frykt for krig og ulykker, slik som strømmer over oss gjennom TV-skjermene våre.

De fleste moderne foreldre vil ikke lenger forsøke å skremme barna sine, på samme måte som de heller ikke lenger vil slå et barn med pisk eller sende dem ut i hardt arbeid i et år, lenket fast sammen med andre arbeidere. De fleste moderne foreldre føler seg derimot maktesløse i møte med alt det fæle som skjer i verden. Vi er ekstremt oppmerksomme på barnas frykt og gjør alt vi kan for å eliminere den.

Psykologiens inntog. Overgangen fra den gamle holdningen til frykt til den nye kan spores tilbake til slutten av 1800-tallet og fremveksten av psykologien. Følelsen av frykt, som en gang ble betraktet som formativ, ble etterhvert fordømt som skadelig for barn. Den banebrytende psykologen G. Stanley Hall ledet an i kampen mot de skadelige effektene følelsen av frykt har på barns liv.

Studiene hans på 1890-tallet viste at det var behov for å tenke på barns følelsesliv på en ny måte. Snarere enn å betrakte frykt som en normaltilstand i barnas liv – og som «verdens skolemester», slik Aristoteles beskrev det – argumenterte Hall for at vi må betrakte fryktfølelser som en trussel mot barnets helse. Hall pekte på farene ved «morbid frykt og fobi, slik vi har sett så mye av i medisinsk litteratur». I boken «Aspects of Child Life and Educatio» (1921) skriver Hall at forskningen hans viser «hvordan mange former for stans i utviklingen og til og med mentale perverteringer oppstår på grunn av uklok frykt». Videre påpekte han også at denne «ukloke frykten» ofte kan tilskrives inkompetente foreldre.

Halls syn ble etterhvert allment akseptert av psykologer, eksperter på barneoppdragelse og lærere. En skribent i The Mother’s Magazine krevde i en artikkel i 1917 at myndighetene måtte «gripe inn og forhindre oss fra å gjøre våre barn til mentalt defekte og moralsk handikappede vesener». Den anonyme forfatteren hevdet at «frykt er en sykdom som vanligvis kan spores tilbake til feil oppdragelse og mishandling».

Barnas voktere mot frykt. Påstanden om at følelsen av frykt er en trussel mot barnets velvære, fikk stadig større tilslutning i tiårene som ledet opp mot annen verdenskrig. Rådgivere på barneoppdragelse tilskrev nå foreldrene rollen som voktere og de som passer på at barna ikke opplever frykt.

John Watson, grunnleggeren av retningen innen psykologien som gjerne omtales som atferdspsykologi, argumenterte for at «hovedoppgaven til foreldre burde være å forhindre frykt, ettersom noen former for frykt er ekstremt vanskelig å kurere».

Frykt ble sett på som et komplekst og farlig problem, og foreldreveiledere ga nå foreldrene oppgaven med
å beskytte barna sine i alle situasjoner. I artikkelen «Bekjempelsen av frykt: Moderne metoder på barne-rommet» ble «mødre og sykepleiere» anmodet til å «gjøre alt for å unngå å vekke frykt hos barna».

Mødre som ikke forsto hvilken skade frykt hadde på barn, ble ofte fordømt på svært nedsettende og mora-liserende vis. «Dagens gjennomsnittsmødre forstår de mentale og åndelige truslene, disse psykologiske fiendene som ligger på lur, som er klare til å angripe deres barn, like lite som deres beste-mødre forsto den fysiske faren med bakterier», skrev en kommentator i McClure Magazine i 1922.

Barn ble nå betraktet som langt mer sårbare enn det man tidligere hadde antatt. Noen eksperter var bekymret for foreldres manglende evne til å håndtere barnas frykt. 

Urimelig press på barna. Samtidig som forestillingen om at barn er mer sårbare enn det man tidligere hadde sett for seg ble utbredt på 1920- og 1930-tallet, oppsto også en kultur – særlig blant middelklassen – for at barneoppdragelse skulle sentreres rundt barnet. Foreldre og lærere ble fortalt at de var ansvarlige for å beskytte barna mot ting som kunne true barnas mentale helse.

En kommentator kritiserte foreldre for å legge for mye press på barna sine, og hevdet at «på ett eller annet punkt langs denne tornefylte veien fra barnerommet til universitetsutdannelsen bryter barna og ungdommene sammen under alt presset». Man antok at disiplinen og presset fra foreldre skaper frykt og angst hos barna. Foreldre ble fortalt at de skulle verdsette barna, at de skulle oppfordre – snarere enn å kjefte – og at de skulle slutte å legge så mye press på dem.

På 1930-tallet ble tanken om å beskytte barn fra frykt også omfavnet av lærere. «Mange gutter og jenter lider av frykt», og «jeg er flau over å innrømme at skolen ofte gjør denne situasjonen verre», skrev en lærer i tidsskriftet Journal of Education i 1939.

Andre mente at lekser og prøver la urimelig mye press på barna. Det ble ofte hevdet at lekser forårsaket «skjeve ryggrader, mareritt og nervøse sammenbrudd hos barn». Som en reaksjon på disse påstandene forbød de offentlige skolene i New York å gi barna lekser før de kom i fjerde klasse. I San Diego ventet de til barna var i åttende klasse.

Til å begynne med var det bare et lite mindretall, hovedsakelig bestående av middelklasseforeldre, som responderte på oppfordringen til å løsne litt opp på disiplinen og heller støtte og beskytte barna sine. Men gradvis ble psykologiske teknikker for å håndtere barns frykt betraktet som det samme som ansvarlig oppdragelse av barn.

«Det sårbare barnet». Til tross for denne frykten for frykt, var det i flere tiår en utbredt oppfattelse at en viss grad av motgang kunne øke barnas motstandsdyktighet. Eksperter hevdet at barn som overlevde ulykker, var mer motstandsdyktige, særlig dersom de også opplevde følelsesmessig støtte fra familien.

På midten av 1970-tallet begynte imidlertid tonen å endre seg. Forskere begynte å undersøke saken nærmere. De stilte spørsmål ved graden av barns motstandsdyktighet og vektla heller deres sårbarhet. Innen 1980-tallet hadde begrepet «det sårbare barnet» blitt vanlig i dagligtalen. Det ble ikke sett på som et spesifikt problem hos det enkelte barn, men heller som eksistensiell tilstand hos alle barn.

Det er vel verdt å se nærmere på introduksjonen av begrepet «sårbare barn» i dagligtalen. Et søk på Nexis-databasen viser at det var ni forekomster av begrepet på 1970-tallet. Den første registrerte bruken av begrepet var 16. november 1972 i The New York Times, der begrepet refererte til barn som var sårbare for «mentale og følelsesmessige farer».

På 1980-tallet økte frekvensen i bruken av begrepet «sårbare barn» til 141, og innen 1990-tallet var bruken oppe i 3266. I løpet av det første tiåret i det 21. århundret eksploderte imidlertid bruken av begrepet til 33 566 forekomster. Bare i 2016 alene – det siste året vi har komplett data på dette – er det 17 781 referanser til begrepet «sårbare barn».

En studie viser at begrepet «det sårbare barnet» blir behandlet som en relativt selvinnlysende beskrivelse av barndommen i det meste av faglitteraturen på feltet. Det er noe som er underforstått og som sjeldent blir utbrodert. Barn blir pr. definisjon betraktet som sårbare individer. Denne sårbarheten er fremstilt som et iboende attributt hos barna. 

«Sykeliggjøring av barndommen». Troen på at barn er definert av sine sårbarheter har gitt grobunn til en utrettelig tendens til å blåse opp truslene som barna står overfor. Det jeg omtaler som «sykeliggjøring av barndommen», har utviklet en egen indre logikk.

Betydningen av denne trenden blir fremhevet i arbeidet til psykolog Nick Haslam ved University of Melbourne. Han peker på at psykologers bruk av nøkkelord som «misbruk», «mobbing» og «traume» omfatter et stadig større omfang av erfaringer og situasjoner. Han påpeker at disse begrepene i dag brukes for å beskrive situasjoner som tidligere ville ha blitt tolket som ubehagelige, men ikke som noe som forårsaker traumer.

Denne nye oppfatningen gjenspeiler dagens tendens til å betrakte nært sagt alle aspekter av barns oppvekst gjennom et slør av frykt.

Denne frykten stammer imidlertid sjeldent direkte fra barnas egne erfaringer. Det er ikke de vanlige bekymringene barn ofte har – som å være redd for mørket og eller frykt for å bli forlatt av foreldrene – som blir trukket frem i det 21. århundrets oppfattelse av frykt. I stedet blir barnas frykt formidlet gjennom voksnes fantasi og gir ofte uttrykk for foreldrenes egen angst.

I diskursen rundt barnas utdannelse er det gjerne frykt for skjøre identiteter, frykt for å mislykkes, frykt for dårlig selvbilde, frykt for lave forventninger, frykt for effektene eksamener har på elevenes mentale helse, frykt for konkurranse og kompetitiv sport samt frykt for disiplin, som er temaer som går igjen. Frykten for hvert enkelt av disse spøkelsene blir ofte blåst opp, og angsten for «det skjøre barnet» tar nye former og lever sitt eget liv.

Overfører egen frykt. Har barn blitt mer engstelige enn det de var før? Dette er dessverre et spørsmål som ikke kan besvares med noen grad av vitenskapelig presisjon. Det som derimot er tydelig, er at retorikken omkring frykt og sårbarhet er mye oftere uttrykt og forbundet med barndom i dag enn hva det var tidligere.

Barns frykt og foreldrenes frykt for sine barn blir ofte diskutert og utgjør en langt større bekymring i dag enn noen gang tidligere. Faktisk finnes det i dag en mengde litteratur som klandrer foreldrene for å overføre sin egen frykt på barna. Foreldre, som i årtier er blitt fortalt at de skal beskytte sine barn mot frykt, blir i dag anklaget for å være ansvarlige for å gjøre barna sine redde.

Engstelige «helikopterforeldre» blir ofte kritisert for å hindre en naturlig utvikling hos barna. Et forskningsprosjekt som ble publisert i Development Psychology i juni i 2018 konkluderte med at «barn med overbeskyttende foreldre kan være dårligere i stand til å takle sosiale utfordringer på skolen». Andre påstår at helikopterforeldre hindrer «barnas grunnleggende psykologiske behov for autonomi og kompetanse». Noen går så langt at de knytter den psykologiske krisen som har herjet på universiteter og høyskoler, til en generasjon av foreldre som er «fylt av frykt».

Kritikere av helikopterforeldre ser bort fra det voldsomme kulturelle presset som har tvunget mange mødre og fedre til å tilpasse seg denne rollen. I stedet for å bombardere foreldre med en konstant strøm av advarsler og råd, burde de såkalte ekspertene kanskje heller slappe litt mer av og reflektere over det forvridde utfallet av deres motstridende råd.

Barnas liv blir så mye bedre dersom samfunnet lærer seg å stole på foreldrene og slutter med å forsøke å gjøre dem så redde.

Publisert på aeon.co 20. november 2018.

Om artikkelforfatteren: Frank Furedi er sosiolog og professor emeritus i sosiologi ved University of Kent i Canterbury og har skrevet en rekke bøker, der hans siste er «How fear works» (2018).