• Udødeliggjort Portrettet malt av hoffmaleren Jacques-Louis David ble ikonisk, med den franske hærføreren rødkledd på en hvit, steilende hest, ført i penselen etter det berømte «Napoleon med sin hær»-felttoget gjennom Alpene. At Bonaparte i virkeligheten ankom St. Bernhard-passet to dager etter sine tropper, ridende på et esel, vet nok bare få. Foto: WIKICOMMONS

Napoleons gjenferd

Napoleons gjenferd

Frankrike markerer i mai 200-årsdagen for Napoleon Bonapartes død. Men vil den kontroversielle keiseren tåle den kritiske saumfaringen som venter i hans hjemland, der kolonitidens overtramp trekkes stadig hyppigere frem i lyset?

Fra utgave: 5 / mai 2021

Kontroversielt jubileum

Nasjonalheltens portrett og karakteristiske tosnutede hatt dukker opp overalt. En stor retrospektiv utstilling om Napoleon Bonaparte i Grande Halle de la Villette museet i utkanten av Paris varer til midten av september, akkompagnert av et utall konferanser, debattmøter, forestillinger, mediereportasjer og andre begivenheter landet rundt. Mange franskmenn rister på hodet av feiringen. Her, som i andre nasjoner, har en rekke tidligere nasjonalhelter måttet tåle ublid behandling. 

Kommer Napoleon-jubileet på et ubeleilig tidspunkt? Frankrike har først etter århundreskiftet for alvor vist vilje til å legge tidligere statslederes krigsforbrytelser, maktmisbruk og brudd på menneskerettighetene under lupen. Selv om Bonapartes evner som militær strateg og fryktløs hærfører var hevet over tvil, vil et jubileum også kaste lys på lyter og skjønnhetsflekker.

De er ikke vanskelige å finne, tross Napoleons talent for å forgylle sin rolle i verdenshistorien. Det er ikke lett å retusjere vekk Waterloo-miseren eller det fatale vinter-felttoget mot Moskva, der hans Grande Armée på 600 000 mann, ble redusert til ti tusen utsultede soldater under den nådeløse midtvinter-retretten i 1813.

 

Fakta

Napoleons avtrykk på Paris

/ Napoleon ønsket å gjøre Paris til en vakker by. Han sørget for å få laget bredere gater med fortau, installerte gatebelysning og igangsatte oppførelsen av et utall monumentale praktbygg.

/ Rue Rivoli, Louvre og triumfbuen ved enden av Champs-Élysées skyldes Napoleons innflytelse.

/ Han fikk ombygget det gamle kongeslottet Louvre til det som skulle bli verdens ledende kunstmuseum, og fylte det med mengder av malerier og kunstgjenstander (mange av dem krigsbytte fra Frankrikes kolonifelttog).

 

Napoleon-myten

Nylig er det blitt debatt i franske lære- og undervisningskretser om at Bonaparte-pensumet til skoleelever og studenter har vært for magert. Om at et underskudd på histor-iske fakta har ført til en oppblomstring av mytene omkring den egenveldige og egenrådige soldaten som kronet seg selv til keiser. Napoleon ville neppe tapt nattesøvn over dette. Han var et unntak fra regelen om at historiebøker om krig alltid skrives av vinnerne, ikke taperne. I sine fem siste år, som en ydmyket, landsforvist fange i isolasjon på en av klodens minste øyer, kjempet Napoleon for sitt ettermæle. Helt til det siste dikterte han sine memoarer fra sykeleiet. 

Sannsynligvis ville han smilt fornøyd ved synet av endeløse hyllemeter fylt med Napoleon-litteratur, samt mynter, pengesedler og frimerker påført hans åsyn. Og han var en mester – par excellence – til å omgi seg med kunstmalere og illustratører som i gullrammer udødeliggjorde hans utallige felttog i Italia, Egypt og Middelhavet, som han gjerne skulle underlagt fransk kontroll.

Portrettet av hoffmaleren Jacques-Louis David ble ikonisk, med den franske hærføreren rødkledd på en hvit, steilende hest, ført i penselen etter det berømte «Napoleon med sin hær»-felttoget gjennom Alpene.

At Bonaparte i virkeligheten ankom St. Bernhard-passet to dager etter sine tropper, ridende på et esel, vet nok bare få av dem som kan beundre fem ulike versjoner av komposisjonen.

 

 

Udødeliggjørt Portrettet malt av hoffmaleren Jacques-Louis David ble ikonisk, med den franske hærføreren rødkledd på en hvit, steilende hest, ført i penselen etter det berømte «Napoleon med sin hær»-felttoget gjennom Alpene. At Bonaparte i virkeligheten ankom St. Bernhard-passet to dager etter sine tropper, ridende på et esel, vet nok bare få. Foto: WIKICOMMONS

 

En nasjon i krise

Det er ikke bare pandemien som har gjort Frankrike til en kriserammet nasjon. Politisk har landet lenge vært preget av voldsomme dragkamper mellom kommunismens etterlevninger og ytterliggående høyrekrefter anført av Marine Le Pen.

Fakta

Code Napoléon

/ Da Napoleon kom til makten, hadde ikke Frankrike noe samlet lovverk. Siden 1789 var det blitt utferdiget over 14 000 nye, til dels motstridende dekreter. I Sør-Frankrike gjaldt romerrett, i nord sedvanerett.

/ Napoleon gikk løs på oppgaven med å utarbeide et nytt, nasjonalt sivilrettslig lovverk. Selv gransket han resultatet nøye paragraf for paragraf, og ledet selv brorparten av møtene som førte frem til det endelige lovverket i 1804.

/ Code Napoléon-lovene ble gitt en moderne, lett forståelig språkdrakt og var inspirert av menneskerettighetserklæringen fra 1789.

/Den inneholdt de juridiske rammene for økonomisk og samfunnsmessig virksomhet, avtalerett, personlig frihet, ekteskapsinngåelse og skilsmisse, familierett, og lov om arv. Avskaffelsen av rojalistenes føydale privilegiesamfunn ble fastslått en gang for alle.

Kilde: Wikipedia

 

Samtidig har blodige terroraksjoner og opptøyer skapt uro både i politikkens korridorer og på gateplan, farget av ungdom som føler seg diskriminert og umyndiggjort i drabantbyenes slumstrøk. Mange er første- og annengenerasjon innvandrere, med foreldre som har opplevd Frankrikes ikke alltid ærerike kolonistyre (Se for eksempel den sterke dokumentaren «Det franske kolonirikets fall» på NRK).

Ikke uventet viser de lite sympati for en keiserspire som gjeninnførte slavehandelen i 1802, eller som gjennom lovverket Code Napoléon fratok kvinnene noen av rettighetene de kjempet seg til under 1789-revolusjonen.

Mens feiring av prominente helter fra fortiden pleier å gi ledende politikere en sjanse til å holde skåltaler, bedrive kransenedleggelse eller vise ansikt på TV-skjermen, er det tvilsomt om president Emmanuel Macron anser møtet med keiser Napoleons spøkelse som spesielt opportunt.

For det første har Macron helt fra sin tid som finansminister (og derved skyteskive for Frankrikes nådeløse fagforeninger) gått lei av å bli sammenlignet med Korsika-fødte Napoleon Bonaparte.

Deres oppvekst har i alle fall lite til felles: Mens korsikaneren måtte skjule sin italienske herkomst, er Macron et produkt av republikkens eliteutdannelse – en såkalt énarque – en teknokrat der toppkarakterer og klassetilhørighet er snarvei til samfunnets tinder. Dessuten, mens Macron heller til politikkens venstreside, var Bonaparte av konservativ, republikansk legning.

Hva er det da som gjør at Macrons ansikt stadig dukker opp med Napoleon-hatt i pressens karikaturtegninger og fotomontasjer? Fordi likhetene dem imellom er også slående: Begge avtvinger respekt for sitt pågangsmot, intellekt og sine skyhøye ambisjoner. Og begges styresett er preget av en ikke uvesentlig porsjon arroganse. Dessuten har Napoleons og Macrons kurs mot makten vært både ukonvensjonell og lynrask. 

 

Tegning: TAYLOR JONES/CAGLECARTOONS.COM

 

Emmanuel Macrons vei til i Elyséepalasset er allerede blitt en del av moderne fransk historie: I løpet av seks måneder gikk han fra å være et nokså upolitisk, ubeskrevet blad, til å starte og lede et splitter nytt parti, som – ved å utradere opposisjonen via smarte, frekke og nesten geniale grep – gjorde ham til republikkens yngste president, bare 39 år gammel. 

 

Napoleon – et politisk gjenferd

Den offentlige delen av landets brutto nasjonalprodukt beløper seg til tett innpå 60 prosent – blant verdens høyeste. Samtidig nører pandemien under det franske folks kroniske hang til å uttrykke misnøye og pessimisme. Mistroen til politikere er utbredt. Brorparten er misfornøyd med Macron. Men velgerne er enda mer skeptiske til Marine le Pen på ytre høyrefløyen.

I sånt selskap, vil noen bry seg om en eventuell smitteeffekt fra en småvokst despot som våget å utfordre stormaktene? President Macron har sannsynligvis lite å vinne i neste års valg på å bli assosiert med Napoleon i en nasjon som ligger nede for telling. For det var lite gloire å hente mot slutten av den stormannsgale hærførerens liv.

 

Sammenlignes med Napoleon Demonstranter fra protestbevegelsen De gule vestene i Bordeaux holder opp et portrett av president Emmanuel Macron hvor det står «Herr Macron er den første på St. Helena» – med referanse til vulkanøya i Sør-Atlanteren der Napoléon Bonaparte – en av verdenshistoriens største og mest kontroversielle skikkelser – endte sitt liv for 200 år siden. Foto: MEHDI FEDOUACH/AFP/NTB

 

Da Napoleon falt i unåde etter sitt katastrofale russiske felttog og havnet i påtvunget eksil på Elba, skulle man tro at korsikaneren ville legge inn årene. I stedet seilte han til den sørfranske kysten, der tusen soldater begynte den lange marsjen mot Paris – mens Europas diplomater møttes i Wien for å enes om et nytt Europa-kart for å rydde opp etter alle Napoleon-krigene.

Erklært fredløs av stormaktene, ankom eks-keiseren Paris. Og i løpet av noen måneder, med støtte fra anti-monarkister, fikk han to hundre tusen soldater på sin side. Og så brakte det løs i Waterloo. Undertallig, men fryktløs, måtte i 1815 Napoléon Bonaparte gi tapt for britiske Wellingtons og prøyssiske Blüchers styrker, og omgående deportert til St. Helena, i Sør-Atlanteren. Fem år senere ble hans legeme, den 5. mai 1821, lagt i en grav uten inskripsjon.

Men han fikk det siste ordet. I 1840 ble hans gedigne sarkofag plassert i Invalidedomen i Paris, i selskap med Frankrikes andre store helter.