• Ukraina anses som et av de mest korrupte land i den vestlige verden, og landets ferske president Volodymyr Zelenskyj skal være i gang med å utarbeide en lov som åpner for fritt salg av ukrainsk jord fra 1. oktober 2020. Store utenlandske selskaper presser på for å få innpass i landbrukssektoren i det svært fruktbare landet som ble kalt «Europas kornkammer» på grunn av de spesielt gode dyrkingsforholdene for hvete. Foto: KYRRE LIEN

  • # Soldatene i Pravij Sektor (Høyre Sektor) ønsker at krigen skal fortsette, tross nye fredssamtaler med Russland. Her er soldaten Marlboro sammen med katten Adolf Hitler. Navnet har de gitt katten fordi han har et svart merke under snuten. Foto: KYRRE LIEN

  • # To fabrikkarbeidere passer på en søppeldynge utenfor Avdijivka. – En gang ble vi bombet her, men vi rakk ikke å løpe til bomberommet. Vi måtte bare kaste oss ned på bakken. Foto: KYRRE LIEN

     

  • # – I den ukrainske hæren mente de jeg var for gammel, men her fikk jeg lov til å krige, sier Leonid Knikker (60). Foto: KYRRE LIEN

     

  • # Kullfabrikken i Avdijivka er blant Europas største, og er blitt truffet av granater flere ganger i løpet av den fem år lange krigen.

  • # I grensebyen Volnovakha i Donetsk har Arthur Landar (15), Oleg Tisjenko (16) og Denis Grazjdanov (15) tatt seg en røykepause. Siden høsten 2018 har samtlige skoler gått over til ukrainsk i alle fag, og ukrainsk er nå det eneste offisielle språket i Ukraina.

Reisebrev fra en frontlinje.

Reisebrev fra en frontlinje.

Fra utgave: 3 / mars 2020

Vi kjørte tre dager langs frontlinjen i Øst-Ukraina for å finne ut om fred er mulig i Europas lengste krig.

Avdijivka, Neitalove, Ukrajinsk, Mariupol. – Alle våre våpen er trofeer, sier mannen med det skrukkete ansiktet og løfter en kalasjnikov over sengekanten.

Ivan Nemisj (38) har kjempet mot opprørsstatene Donetsk og Lugansk siden krigen i Øst-Ukraina startet våren 2014. De siste tre årene har han vært frivillig soldat i den høyreradikale bevegelsen Høyre Sektor. Dette er bataljonen for de «virkelige patriotene» – de som ikke vil ha betalt, men til gjengjeld få frihet til å komme, gå og kjempe som det passer dem. Soldatene er en slags krigens frilansere. Den ukrainske hæren ringer etter dem, og Høyre Sektors soldater dukker opp på gitte koordinater.

– Ingen har gitt våpnene til oss. Vi har tatt dem fra fienden, fikset dem, malt dem, byttet delene, ja, montert våpnene helt selv.

 

# Etter planen skal Ukraina og Russland trekke soldater fra landsbyer langs frontlinjen innen utgangen av mars. Men Ivan Nemisj (38) i grensebyen Avdijivka er blant dem som ønsker at kri-gen skal fortsette. Soldatene her fungerer som den ukrainske hærens villige hjelpere. Alle foto: KYRRE LIEN

 

Reisen vår langs frontlinjen i Øst-Ukraina starter her, i en gammel fabrikkbygning utenfor grensebyen Avdijivka, der de tjuetall soldatene har sin provisoriske base. Det lukter søt svette og grønnsakssuppe. Soldatene har en katt som heter Adolf Hitler, på grunn av et fødselsmerke under snuten. Kattenavnet blir fremført som en spøk, akkurat slik de omtaler SS-hjelmen på kommandantens kontor eller runene som en av soldatene har tatovert på knokene.

Fakta

Våpenhvile øst i Ukraina.

/ 9. desember 2019 møttes Russlands president Vladimir Putin og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj ansikt til ansikt for første gang, under det såkalte Normandie-toppmøtet i regi av Emmanuel Macron og Angela Merkel.

/ Partene ble enige om en våpenhvile innen utgangen av 2019, med mål om å trekke alle styrker tilbake fra fronten innen utgangen av mars 2020.

/ Man ble også enige om å frigi alle krigsfanger før nyttår, og 29. desember 2019 ble fangeutvekslingen mellom de russiskstøttede separatistene og Ukraina gjennomført.

/ Partene ønsker også å gjenoppta forhandlingene om transitt av russisk gass gjennom Ukraina.

/ OSSEs (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) observatører avdekker at våpenhvilen fortsatt brytes daglig av begge parter.

/ De fire landene ble enige om å møtes igjen innen fire måneder.

/ Utnevnelsen i januar av Dmitry Kozak, tidligere russisk visestatsminister, til Putins presidentadministrasjon – samtidig som Russlands sjefforhandler med Ukraina, Vladislav Surkov, gikk av – tolkes som et positivt signal om at Russland er villige til å forhandle. Kozak var en av dem som overvar fangeutvekslingen i desember 2019.

Kilder: OSSE, BBC, The Guardian

 

Det er ikke så mange måneder siden vi var her sist. Da var skuespiller Volodymyr Zelenskyj ennå ikke valgt til president. USAs president Donald Trump var ikke under etterforskning for å ha brukt militærstøtte til Ukraina som pressmiddel. Og sist, men ikke minst: Det var ingen utsikt til fred. Men det er det nå. I desember 2019 møttes Tyskland, Frankrike, Ukraina, Russland og de prorussiske opprørerne for å diskutere en fredsavtale. De ble enige om at det skal holdes lokale valg i de okkuperte områdene. I mars skal de etter planen møtes igjen, og samme måned skal de trekke soldater tilbake fra landsbyer langs frontlinjen. Kan det bli fred denne gangen?

– Hva snakker du om? Tilbaketrekking? Det er gått seks år, og jeg har ikke tenkt å trekke meg tilbake. Jeg er skadet to ganger, og fetteren min er drept. De kalte ham «Vepsen». Han var seniorløytnant, kommandant og den eneste sønnen til sine foreldre. Og mine kamerater ... mange av dem har dødd.

På vaktrommet har de barnetegninger av fredsduer, og samtlige soldater har det ukrainske flagget over sengen.

– Jeg er bare en vanlig mann som vil forsvare sitt land. Når det skjer fæle ting med landet ditt, vil du forsvare det, og da gjør du det ikke for penger, sier Nemisj. Han rynker på sitt skrukkete ansikt.

– Jeg har så mange venner som er drept her. Jeg har sett så mange ting. Jeg vil ikke tilgi.

Hvis Zelenskyj trekker alle styrkene tilbake, vil dere da fortsette?

Soldaten fikler med sitt trofé.

– Zelenskyj er en klovn! Han kan bare stikke. Han er ikke min president, sier Ivan Nemisj. Han har ikke tenkt seg noen steder.

– Zelenskyj, Fuck you!

Avdijivka: Kulden etter katastrofen. Før krigen var det cirka 35 000 innbyggere i Avdijivka. Nå er det under halvparten. De som er igjen, er sinte. Puben, som tidligere arrangerte biljardturneringer, sliter med at lokalbefolkningen slår hverandre med køllene.

Trikken har stoppet, for endestasjonen er tatt over av opprørs-soldatene. Det som en gang var en 15 minutter lang trikketur, går nå gjennom frontlinjen til Europas lengstvarende krig.

For snart tre år siden var det livsfarlig å være i Avdijivka. Vinteren 2017 brøt det ut voldsomme kamper om grensebyen. 14 sivile ble drept, og byen sto uten vann og strøm i den kaldeste årstiden. FN fryktet en humanitær katastrofe, men da Ukraina vant tilbake byen etter seks dager, gikk Avdijivka tilbake til en slags normalitet.

Vi hører drønn fra frontlinjen fra klokken seks om morgenen, men både vi og lokalbefolkningen vet at rakettene neppe treffer byen.

Like etter kjører vi over åskammen til landsbyen Netailove. Den er bare en mil fra Pisky, som er blant krigens heftigste frontlinjer. En gammel dame stavrer forbi murbygningene på jakt etter tømmer.

– Kull er blitt så dyrt, så jeg ser etter trestokker jeg kan brenne, sier hun. Dette er Lena Kripak (78) er en av de få som ikke har forlatt Netailove.

– De fleste naboene har reist til Ukraina eller Russland, men familier har kommet for å bo i de tomme leilighetene, sier Kripak.

Da krigen var på sitt verste for fem år siden, slo en granat ned rett ved geita hennes.

– Jeg så geita brenne levende. Jeg ville så gjerne redde den, men hva kunne jeg gjøre?

Har du geiter nå?

– Ja, jeg stjal en fra naboen, sier hun.

Hun er blitt blind på det ene øyet, så sønnen hennes har flyttet hjem for å passe på moren.

Den gamle damen vagger over den frosne gjørma mot en tom garasje. Hun bøyer seg ned mot noen kvister, og favner så mange at hun nesten faller over ende.

 

# I Netailove har Lena Kripak (78) levd gjennom fem år med krig, og så sin geit brenne levende da den ble truffet av en granat. Hun samler kvister hun kan brenne, fordi kull er blitt så dyrt. 

 

Ukrajinsk: Drømmen om morgendagen. Det første vi ser i industribyen Ukrajinsk, er en fallen mann. Han ligger rett ut på isen, med bloddråper frosset fast i pannen. Over ham står to damer, i store, blå vinterkåper. Det var ikke så lenge siden de så at han falt. Trynet rett ned på isen, og sovnet stup full i ti minusgrader. De la ham i stabilt sideleie og ringte ambulansen.

– Gud vet når den kommer, sier de.

Byen er oppkalt etter landet, mens boligblokkene, plassert på rekke langs brede avenyer, har samme navn som han som bygde industribyen: Stalinka. Men de siste årene har folk flyttet vekk. Alle kafeer er stengt, men vi får varm kaffe i telefonbutikken på bussholdeplassen. Butikkens innehaver Ilona Nagnalova er blant krigens 1,3 millioner flyktninger. Nå er det fem år siden hun tok med seg familien på fem og flyktet fra Donetsk.

– Jeg lot barna mine bestemme. Datteren min, Liia, var 11 år da, og sa: «Mamma, jeg er ukrainsk.» Sønnen min var seks år, og selv han begynte å reagere på opprørerne. «Hva er disse svarte og røde flaggene for noe?» spurte han. «Vårt flagg ser jo annerledes ut.» Så vi flyttet hit, sier Nagnalova. 

Mannen hennes jobbet som taktekker, og har ikke fått noe å gjøre på ukrainsk side av grensen.

– I hele mitt voksne liv har jeg passet barn. Nå er rollene byttet om. Han er hjemme med ungene, og jeg driver butikken.

Hvordan går butikken?

– Den går bra, for det er en stabil bransje. Alle må jo ha telefon, alle må ha kontakt med omverdenen. Men det er ikke lett her. I fem måneder betalte ikke fabrikken ut lønn. Ingen hadde penger.

Datteren, den 16 år gamle Liia Nagnalova, ser en blanding av begeistret og betuttet ut, der hun sitter i en sofa i det mørklagte butikklokalet ikledd en sølvfarget boblejakke.

– Dette er første gang jeg snakker engelsk med et levende menneske. Vi har vært her i fire år ... nei, vent, det er allerede fem år siden vi kom. Og jeg har nesten ingen venner. Det plager meg.

Men Liia har en bestevenninne i Brasil. De møttes på et nettforum om det koreanske boybandet BTS. Nå snakker de sammen hver dag på meldingstjenesten Whatsapp. Eller rettere sagt, Liia leser inn en melding, som den brasilianske venninnen svarer på.

– Hun er mitt vindu ut fra Ukraina, sier Liia.

 

# I byen Ukrajinsk forteller Liia Nagnalova (16) at hun håper på en fremtid uten krig. 

 

Her i Øst-Ukraina snakker de aller fleste russisk, mens i vest er majoriteten ukrainsktalende. Siden høsten 2018 har samtlige skoler gått over til ukrainsk i alle fag, og fra og med i år er ukrainsk det eneste offisielle språket i Ukraina. Det samme har skjedd i det opprørskontrollerte området, bare med motsatt fortegn: Ukrainsk sløyfes til fordel for russisk. Liia sukker.

– Vi er som brødre og søstre, og likevel sloss vi. Jeg skjønner ikke det. Hvorfor kan vi ikke bare ha fred i familien?

Moren bak disken har sin analyse av konflikten, og den fremføres med tretthet: – Det hjelper ikke hva noen gjør, for det er bare én stormakt. Russland. Det er Russland som bestemmer når krigen skal slutte.

Mariupols Olympiagaten: Gråsoner. I et koksgrått og iskaldt Mariupol får vi gjensyn med Olympia-gaten som ble truffet av fire russiske GRAD-raketter i januar 2015. Angrepet tok livet av 29 sivile, hvorav flere barn. Selv om det er åtte minusgrader er det åpne markedet i kystbyen mot Azovhavet fullt av folk, fisk og fjærkre. Barna leker mellom blokkene, og pensjo-nistene subber langs fortauene.

Sist vi var i dette nabolaget var det bare noen uker siden dette angrepet. Innbyggerne var livredde, men de fryktet ukrainsk politi like mye som russiske granater. Ledelsen i en ukrainsk hjemmefrontforening anslo at en tredjedel av byens befolkning støttet opprørerne, en tredjedel Ukraina, og at resten ikke egentlig brydde seg. Men nå har mye endret seg på begge sider av frontlinjen. Opprørspresidenten Zakharsjenko er snikmyrdet, og Ukraina har fått ny president. En undersøkelse foretatt av Senter for østeuropeiske og internasjonale studier i Berlin (ZOiS) viser at Ukraina har fått økt oppslutning også i det opprørskontrollerte området. To av tre vil at Donetsk og Lugansk skal tilbake til Ukraina, mens bare 2,3 prosent vil tilhøre Russland. Resten vil ha en form for uavhengighet.

– De kommer hit for å fikse bilene sine og klager over hvor ille det er i Donetsk. Men jeg tenker at man må gjøre det beste ut av situasjonen uansett hvor man bor, sier bilmekaniker Roman Sukhorukov.

Vi møter ham i et bilverksted noen få hundre meter fra Ukrainas siste veisperring ut av Mariupol. Sukhorukov jobber syv dager i uken på verkstedet.

– Jeg gikk på skolen da Sovjetunionen falt sammen. Vi ble fortalt at vi var ukrainere nå, men jeg sa: «Jeg er russisk». Jeg mener myndighetene må bruke makt. Det er eneste måten samfunnet kan fungere.

  

# Bilmekaniker Roman Sukhorukov (43) fra Mariupol fikk verkstedet sitt skadet av rakettangrepet i 2015.

 

Bilmekanikeren ser på oss gjennom sigarettrøyken med et skjelmsk blikk.

– Bare se på Janukovitsj, som var president da alt dette rotet begynte. Hvis han hadde slått tilbake mot demonstrantene på Maidan, ville vi hatt en tiendedel så mange ofre som nå. 

Du støttet ikke Maidan?

– Nei, hva er det å støtte? Folk som demonstrerer fordi de ikke har noe annet å gjøre, mens jeg jobber for å brødfø familien. Og hva er resultatet fem år senere? Alt er verre enn det var.

Hver uke sender ukrainske myndigheter ut en oversikt over soldater som er drept og såret langs frontlinjen. Hver uke rappor-teres det om døde. Siden krigen brøt ut i Øst-Ukraina, er mer enn 13 000 mennesker drept og 30 000 såret.

Mariupol sentrum: Gründere på grensen. – Synes du byen vår er fin? Nesten alle vi møter i Mariupol stiller oss det samme spørsmålet. Og vi svarer alltid «ja», men det er ikke helt sant. Mariupol lukter svovel. Barn som leker ute, kommer hjem med svartprikket hud. Jeg har en venn fra Mariupol som beskriver byen slik: «Vi er i lomma på oligarken som eier metallurgifabrikken. Det er en del av vår ånd. Vi er slaver.»

Men Mariupol er også en by i forandring. For få år siden, måtte jeg løpe fra ustabile, mariupolske menn som fulgte etter meg på vei til puben. Nå har ordføreren satt opp overvåkingskameraer, skrudd på gatelyset og redusert kriminaliteten med en tredjedel. Ordføreren har fått 160 millioner euro i lån av Frankrike og Den europeiske investeringsbanken. Pengene skal brukes til rent drikkevann, ny hovedgate og bedre kollektivtransport. Kameraten min mener hjembyen også har fått bukt med mafiavirksomheten, og det kan være noe i det. I fjor høst ble byen kåret til den mest gjennomsiktige byen i Ukraina, etter tidligere å ha vært på 57. plass. 

– Jeg vurderte lenge å reise herfra, men nå har jeg bestemt meg for å bli boende en stund til, sier 23 år gamle Liza Hrytsenko.

Før krigen drev foreldrene hennes en franchisekjede med sjokolade fra Vest-Ukraina. Men så kom Maidan-revolusjonen, og hovedkontoret ville ikke lenger ha en filial i Mariupol.

– De sa at Mariupol var russisk, men det er jo ikke sant, sier Liza.

 

# Liza Hrytsenko jobber som barista i Mariupol og mener krigen har gitt familien hennes nye muligheter. To av tre vil nå at Donetsk og Lugansk skal tilbake til Ukraina, mens bare 2,3 prosent vil tilhøre Russland. Resten vil ha en form for uavhengighet.

 

Restauranten måtte stenge, men faren lot seg ikke knekke. Han ville bruke det han hadde lært om restaurantdrift til å åpne en kjellerpub med tysk mat og øl. Den ble straks en suksess, helt til nabobygningen, rådhuset, ble satt i flammer av opprørerne i mai 2014.

– Det ble et vanskelig år for oss. De ødela taket på restauranten, og vi måtte stenge noen uker.

To år senere fikk faren en ny idé: En kafé med frokost hele dagen. Familien på tre reiste rundt i hele Europa for å finne inspirasjon, og kom tilbake med ideen om et postindustrielt lokale med loppismøbler og åpent kjøkken. Mariupol fikk plutselig dryppkaffe og posjert egg med hollandaise. I desember 2019 åpnet de en ny nattklubb i kjelleren. Den har inspirasjon fra forbudstiden i USA, da folk måtte drikke sprit i hemmelighet.

– Nå er faren min på Krim-halvøya.

Den har vært annektert av Russland siden våren 2014.

– Han vil ikke si hva han skal. Bare at han kommer hjem med en forretningsavtale. 

Moren og datteren har begynt å selge nye varer. Det er T-skjorter med familiebedriftens nye slagord: #badhabits.

Spørsmålet blir om gamle vaner er vonde å vende, også utenfor byens nyeste nattklubb.