• Ekte vare Linda Evans som Krystle Carrington og Joan Collins som Alexis under innspillingen av «Dynastiet»-episoden «The Nightmare» i 1984. Foto: GETTY IMAGES

  • Fra kjendiskulturens første toppunkt Tom Selleck aka Magnum. Foto: NTB SCANPIX

  • Kjendispar Victoria og David Beckham.

  • Kjendisfamilie Kylie og Kendall Jenner. 

  • «Alexis» Joan Collins tar bilde av seg selv.

Krig og fred og sånn.

Krig og fred og sånn.

Fra utgave: 7 / juli 2018

Det sies ofte at vi lever i kjendiskulturens tid. Hva vil det si, og hva sier det i så fall om oss?

Suspekt konsept. Hvis vi slår opp i ordboken, finner vi at ordet ’kjendis’ viser til en «person som er blitt kjent (gjennom massemedier)». Grunnen til at personen er kjent, kan videre komme av en bragd eller av at personen er særlig flink til noe, slik som for eksempel er tilfellet med Marit Bjørgen eller Stephen Hawking, men slik er det ikke alltid. Kardashian-familien er i stor grad kjendiser nettopp fordi de er berømte (jo, det går an), og Melania Trump er kjendis fordi … ja, vi vet hvorfor hun er kjent.

Her ser vi dermed at både definisjonen, som peker på massemedienes rolle i å «lage kjendiser», og det at man egentlig ikke trenger å være flink til noe for å være kjent, gjør at konseptet fremstår som litt suspekt. Noe av grunnen til dette ligger for øvrig også i at han som regnes for å være den første kjendisen, ble berømt på grunn av en udåd.

Her snakker vi selvfølgelig om Herostratus, som i år 365 f. Kr. satte fyr på Artemistempelet i Efesos, etter sigende utelukkende for å bli berømt. Han ble ganske kjapt henrettet, og for at ingen skulle la seg inspirere av handlingen, ble det forbudt å nevne hans navn – noe som selvsagt gjorde at han ble enda mer berømt.

Generasjon X og to sett foreldre. Men mens aspirerende kjendiser i perioden før Kristus måtte stole på jungeltelegrafen for å få spredt navnet sitt blant massene, har vi altså i dag det ordboken kaller «massemediene». Og når man skal forklare hvordan den såkalte «kjendiskulturen» først så dagens lys, pekes det oftest i ret-ning av fremveksten av filmmediet og sladremagasinet.

De første magasinene som spesialiserte seg på film og skuespillere, som The Motion Picture Story Magazine (1911) og Photoplay (1911), ble raskt populære fordi de ga vanlige folk muligheten til å pleie et mer detaljert og intimt forhold til yndlingsstjernene sine, i tillegg til at de bød på mote- og skjønnhetstips. Interessant nok var disse bladene egentlig ikke så opptatt av skandaler. De var aller mest interessert i å bygge broer mellom fansen og stjernene, og bød oftest på intervjuer som for eksempel avslørte at de mest sexy skuespillerne egentlig bare ønsket å stifte familie.

Slike magasiner ble det stadig flere av etter hvert som både film- og TV-mediet tok av, og mange mener at kjendiskulturen nådde sin første virkelige topp på 1980-tallet. Amerikanske såpeoperaer sørget for at filmstjernene fikk følge av TV-stjerner, som Tom Selleck, Linda Evans og Larry Hagman, og – ikke minst – popstjerner. Dette var nemlig også en periode hvor MTV tok av, og hvor popstjerner ble mye mer bevisste på sin egen visuelle fremtoning.

I tiden etter åttitallet har antallet kjendiser bare økt, og det samme har tilstedeværelsen deres i livene våre. I en artikkel i The Guardian hevder Abigail Blackburn at noe av grunnen til dette, interessant nok, er at vi har så mange kjendisblader. Noen må tross alt fylle alle disse sidene, med mer eller mindre skandaløse bilder og bekjennelser. Dermed er nesten alle nå kjendiser, enten de er rikinger, kongelige, realitydeltagere, sportsutøvere, skuespillere eller popstjerner.

Forbruket av kjendiser er blitt mye høyere, og en slik status er mye mer kortlivet enn den gjerne var tidligere.

Dette har imidlertid også ført til at forbruket av kjendiser er mye høyere, og at en slik status er mye mer kortlivet enn den gjerne var tidligere, da man kunne bli kjendis bare av å ha deltatt på «Kvitt eller dobbelt». I dag er det også slik at i tillegg til kjendisbladene får folk flest tilgang til disse menneskene via sosiale medier, noe som gir en enda sterkere følelse av å ha direkte kontakt, til tross for at det gjerne står et helt team bak de ulike oppdateringene fra en vanlig dag i Kylie Jenners liv.

Ei lita bygd. Men hva handler kjendiseri i bunn og grunn om, og hvorfor må vi på død og liv holde oss oppdatert på hvem George Clooney eller Nicole Kid-man er gift med til enhver tid? Fortsatt i The Guardian skriver Graham Norton om at vår fascinasjon for kjendiser egentlig gjør verden om til ei lita bygd, og at vi behandler deres skandaler på samme måte som vi behandler de som skjer i nærmiljøet. Det gir oss kort sagt noe å snakke om og bonde over i lunsjpausen på jobb. 

Samtidig er det også noe flaut og litt nedverdigende rundt det å diskutere utroskapen til Jude Law eller den rare familien til Meghan Markle. Delvis på grunn av de negative konnotasjonene som ordene «kjendis» genererer, slik vi allerede har notert oss, men også på grunn av merkelappen «kjendiskultur» som, ifølge filosofen Alain de Botton er skyld i å føre kjendisen i vanry. De Botton mener at merkelappen «kjendiskultur» har gjort det samme for «kjendis» som «materialisme» har gjort for «shopping», nemlig å omdefinere det til noe som er preget av skam, passivitet, underdanighet og generelt forfall. Kjendiseri er dermed blitt knyttet opp mot et visst segment i samfunnet, det vil si de med lavest lønn, utdanning og kjøpekraft, som bare er opptatt av kjendiser fordi de ikke har nok med sine egne liv.

Kjendiseri er blitt knyttet opp mot et visst segment i samfunnet, det vil si de med lavest lønn, utdanning og kjøpekraft, som bare er opptatt av kjendiser fordi de ikke har nok med sine egne liv.

Dette bygger også en artikkel publisert i det amerikanske tidsskriftet Journal of Cultural Studies opp under. Her kommer det nemlig frem at amerikanere som er veldig opptatt av kjendisnyheter, er passive og stillesittende mennesker som bidrar mindre i lokale organisasjoner enn resten av befolkningen, og som også unnlater å stemme og delta i protestaksjoner.

Ironisk distanse. I den andre enden av skalaen finner vi den intellektuelle og økonomiske eliten, som angivelig forholder seg til berømtheter med en ironisk distanse, fordi de tenker at det er barnslig og nedverdigende å være opptatt av et menneske som man ikke kjenner personlig. Dessuten, påstår sosiolog Francesco Alberoni, er kjendisen et kulturprodukt som i bunn er skapt av nettopp denne eliten, med det som mål å lulle massene inn i en fantasi om sosial mobilitet, slik at de ikke skjønner at de daglig blir utnyttet og dyttet ned i søla.

Dette er også noe den britiske skribenten og aktivisten George Monbiot bygger opp om i en artikkel hvor han utpeker kjendiskulturen som et ideologisk verktøy, hvis eneste funksjon er å sikre at vi innordner oss det store maskineriet som er det kapitalistiske systemet. For jo større og jo fjernere fra folks liv de multinasjonale selskapene befinner seg, jo viktigere er det at kjente ansikter knytter dem til kundene. Derfor er det meningsløst å spørre om hva som er jobben til Kim Kardashian. Hennes rolle er å eksistere i hodene våre og dermed skape gjenkjennelse for det selskapet hun representerer akkurat den uken.

Hvis vi et øyeblikk ser vekk fra slik konspiratorisk tenkning, er det jo samtidig slik at trangen til å beundre noen er dypt menneskelig. Hvorfor ellers har vi skapt heltedikt gjennom alle tider? Hvorfor ellers kjenner vi fremdeles til navn som Odyssevs, Gilgamesh eller Jason? Vi har alle behov for slike små «miniguder» som kan gi oss noe å strekke oss etter og minne oss om at vi alltid kan bli bedre versjoner av oss selv.

Vi har alle behov for små «miniguder» som kan gi oss noe å strekke oss etter og minne oss om at vi alltid kan bli bedre versjoner av oss selv.

Og i den grad kjendiser er mennesker som står for de beste, mest moralske og nobleste verdiene, som for eksempel Martin Luther King Jr., Moder Theresa eller Desmond Tutu (t.v.), kan det vel også være et positivt innslag i livene våre som videre appellerer til mennesker uavhengig av status eller inntektsnivå?       

Hva er poenget med kjendisen? Utfordringen i dag er vel kanskje imidlertid nettopp det at vi legger så stor vekt på det å bli berømt for berømmelsens egen skyld. Det vil si at man først og fremst ønsker å bli sett, og dernest å ha gjort noe enestående – og at Herostratus dermed leder kappløpet ganske klart foran Gilgamesh.

Dette speiler en uheldig utvikling i samfunnet vårt som helhet. Den britiske psykoterapeuten Susie Orbach uttalte under Schizofrenidagene i Stavanger i 2016, at det blant unge mennesker nå er blitt viktigere å ha suksess enn det å bidra. Og foruroligende nok synes en slik tankegang å finne sterkest grobunn blant de mest påvirkelige av oss – altså de på tolv år som følger med på sine favoritter på Instagram og Snapchat døgnet rundt.

I 1997 gjorde videre tidsskriftet Cyberpsychology en undersøkelse blant barn mellom ni og tolv år om hva som var de viktigste verdiene for dem. Topp to den gang var «fellesskapsfølelse» og «velvilje», mens «berømmelse» kom som nummer fem. I 2007 foretok de den samme undersøkelsen. Denne gang var «berømmelse» nummer én, etterfulgt av «måloppnåelse», «image», «popularitet» og «økonomisk suksess». «Fellesskaps-følelse» og «velvilje» var nå nummer elleve og tolv på listen.

Ingenting av dette lover spesielt godt. Samtidig er det betimelig å spørre om det er kjendisen sin feil. For hvilken effekt har de egentlig på oss? Gir de oss spiseforstyrrelser? Er det de som har skylden for at folk skiller seg? Gjør de oss materialistiske og selvopptatte? Drikker vi mer alkohol av å følge dem? Svaret er vel nettopp at kjendisene – og kjendiskulturen – i bunn og grunn fungerer som gigantiske (men også duse) speil som viser frem oss selv og vårt eget samfunn.

På et nivå fungerer de nok som et lerret for våre egne mål og drømmer, men samtidig viser de også frem det vi er aller mest redde for å bli. Som for eksempel et tomt hylster som bare skal betraktes.

Og, som med alt annet i verden er det sikkert lurt å både tenke over hva vi vil med dem og å vise måte-hold i vårt inntak av dem.