Riace, Italia. På slutten av 1990-tallet holdt den historiske middelalderbyen Riace på å dø ut. Byen var kun befolket av eldre mennesker som levde av pensjonene sine, og den vakre byen hadde ingen økonomisk virksomhet å snakke om.

I 1998 kom en båt med kurdiske migranter i land på en strand i byen, like ved Riace marina. De fleste av migrantene ble bare en kort tid i Riace, og reiste videre til Nord-Europa på jakt etter lykken, men et fåtall ble igjen. Blant dem var Bahram Acar, som så fjellene rundt Riace og syntes de virket kjent, de minnet ham om det kurdiske fjellplatået hvor han vokste opp.

Domenico Luciano, som lenge har vært en engasjert innbygger i Riace, ble dypt rørt av dette. Sammen med en gruppe aktivister begynte han å drømme om en ny by, hvor en varm velkomst ville erstatte avvisning, og hvor solidaritet ville erstatte fordommer og fiendtlighet. Etter et innledende tap, ble han valgt til ordfører i byen, og i løpet av tre perioder som ordfører har han forandret byens ansikt.

De siste ti årene har han klart å få i stand et støtteprogram fra den italienske stat på 30 euro om dagen til hver av de 400 migrantene. Totalt har byen 1800 innbyggere. Migrantene fikk flytte inn i mange av de fraflyttede husene, som var forlatt etter at de unge eierne hadde flyttet til byer i Nord-Italia eller utenlands.

Dette har bidratt til å gi den lokale økonomien et oppsving. Det ble opprettet en symbolsk, egen valuta for å sørge for at støtten kun ble brukt lokalt i byen. Rundt 65 av Riaces innbyggere jobbet allerede i et kobber- og glassverksted, i landbruk og husdyrhold, i byggevirksomhet og ved skoler, og i dag jobber disse side om side med innflytterne.

Mange av de lokale innbyggerne støtter ordføreren og sier de aldri har hatt noen problemer med noen av de nyinnflyttede, selv om enkelte frykter at de kan bli en minoritet i sin egen by. Men for mennesker som ordfører Domenico Lucano, er denne byen allerede blitt en levendegjøring av solidaritet.

Og for festning Europa er Riace et eksempel på vellykket integrering som kan gi nødvendig inspirasjon i disse dager.

Bahram Acar

«I 1998 dro jeg fra Istanbul sammen med en gruppe på nesten 200 personer, hovedsakelig tyrkere og irakske kurdere, i en båt som var 35 meter lang og 13 meter bred. Vi reiste mot Italia, men visste ikke helt hvor vi skulle. Klokken fire om morgenen, mens det fremdeles var mørkt, nådde vi i land i Riace. De fleste som reiste sammen med meg, ble bare i byen til de hadde fått papirene sine og fortsatte reisen nordover i Europa. Noen av dem ble i seks måneder. Én mann ble i nesten tre år. Jeg har ikke flyttet på meg siden jeg kom hit. Jeg så på fjellene her og følte jeg var i et «annet Kurdistan», Luften og geografien føltes kjent. Jeg ønsket å jobbe, og gjorde først mye forskjellig, jeg jobbet som snekker, murer og smed. Jeg fant bare jobb for kortere perioder, så jeg lærte å gjøre alt mulig. Siden 2000 har jeg jobbet med et prosjekt støttet av den italienske staten. Riaces ordfører Domenico Luciano har hjulpet meg masse. Han fant et hus til meg i starten hvor jeg kunne bo uten å betale leie, han fant en jobb til meg og har alltid vist solidaritet med meg og den kurdiske saken generelt. Derfor er jeg veldig takknemlig overfor ham.»

Jean

Jean arbeidet i Libya, da sjefen en dag sa til ham at han ikke kunne betale ham lenger, og oppfordret ham til å dra til Italia for å finne jobb. Han fikk bind for øynene, tatt med til havnen og satt på en båt som nådde Sicilia tre dager senere, før han ble tatt med til Riace. Jean er en av migrantene som er uten arbeid for øyeblikket, så han ønsker å flytte for å finne seg en jobb. Rundt halsen bærer han et smykke med Padre Pio – et italiensk symbol på hengivelse.

Hare Gu

«Jeg kom til Italia i 2013. De siste syv månedene har jeg jobbet i Riace, takket være et prosjekt i regi av de lokale myndighetene. Jeg forlot Eritrea på egen hånd i frykt for de militære. For 1000 euro reiste jeg fra Sudan til Libya gjennom ørkenen, og for 2000 euro fra Libya til Italia over Middelhavet. Noen har betalt for meg, og nå jobber jeg for å betale tilbake pengene jeg har lånt, men det er ikke lett, siden jeg også må sende penger til sønnen min som midlertidig bor i Etiopia med min søster. Jeg forsøker å få ham hit. I Riace tjener jeg 600 euro i måneden når jeg jobber i kobber- og glasslaboratoriet. Jeg er glad for det og vil definitivt bli værende hvis jeg kan fortsette å arbeide.»

Cosimo

Cosimo er en av de mange unge som har flyttet fra Riace. For 20 år siden dro han utenlands for å finne arbeid og flere muligheter, og bor i dag i Stuttgart i Tyskland med kona og to barn. Hver sommer kommer han på besøk til hjembyen, der moren hans fortsatt bor.

Domenico Luciano, ordfører

«Jeg har vært aktivist og var medlem av Autonomia Operaia (politisk bevegelse på den italienske venstresiden på slutten av 1970-tallet, red.anm.) da jeg studerte i Roma. Jeg har alltid ønsket å komme tilbake til hjembyen min for å bo og jobbe her, og fikk muligheten til det da jeg fikk jobb som lærer ved den lokale skolen i Riace. I 1995 stilte jeg og noen kamerater i lokalvalget, og selv om vi tapte, klarte vi å gi nytt liv til en idealisme vi hadde tidligere, men som delvis var blitt borte med utopienes fall. Likevel tenkte jeg alltid at jeg ikke måtte gi opp drømmene mine. Jeg har alltid vært mest opptatt av politikk, internasjonale spørsmål og samfunnslivet, og har latt dette komme foran privatlivet og behovet for å eie ting. Mitt politiske engasjement var nok ikke til det beste for mine tre barn.

I 1998, da en båt med 200 kurdere nådde kysten av Riace, var samfunnet veldig svakt. De fleste unge hadde reist fra byen for å jobbe i nord. Mennene fra fjellene her dro ut og ble fabrikkarbeidere i de mer industrialiserte byene. Riace har alltid vært et sted preget av utflytting, som følge av jakten på arbeid. Det var ingen som forestilte seg at det ville endre seg, og at en båt ville komme i land her og gjøre byen til en destinasjon for immigranter.

Nå er jeg ordfører i Riace. Dette er min tredje periode. Det er 1800 innbyggere i byen, og 400 av dem er migranter. De kommer fra over 20 nasjoner. Innvandring har skapt nye menneskelige energier som redder byen vår fra den sikre død. Skolen er gjenåpnet og mange butikker har klart å forbli åpne. De 400 migrantene som bor her sammen med oss, støttes økonomisk av et prosjekt finansiert av den italienske staten de siste ti årene. Staten gir rundt 30 euro pr. person om dagen.

I Riace er det beste for alle, å ønske nye migranter velkommen. De bidrar til å bygge opp menneskelige relasjoner, de redder den lokale økonomien, og gjør at byen er blitt et eksempel på vellykket integrering. Nå tiltrekker byen seg turister som fascineres av det multietniske samfunnet. Journalister, antropologer og alle slags forskere kommer hit for å studere vårt vellykkede eksperiment. Jeg er stolt av det vi har fått til. Dette er til eksempel for fremtidens byer. Den virkelige integreringen skjer inni oss.»